Kastanjetreet

Kastanjetreet

  Jeg ser. Men ikke som Obstfelder. Jeg ser nemlig opp og ned. Deretter litt bort. Det jeg ser er ikke underlig. Det er for jævlig. Selvfølgelig sett fra mine øyne. Eneste jeg har. I andres er utsikten sikkert vakker. Hva vet nå jeg.

  Lang pause.

  Livet har lært meg det er det lureste man gjør fremfor en oppgave man misliker. Flere har fortalt meg at det har jeg kastet bort store deler av mitt liv på. De har selvfølgelig rett, men det innrømmer jeg aldri. Sjelden i det minste. Sannheten kommer ofte som en snikende overraskelse.

  Nok om det. Etter årets lengste pause skrider jeg til verks og henter en rake. Den studerer jeg i minst en time. Forberedelser er viktige. Så demrer det at jeg har glemt noe. Da blir jeg glad. Det betyr utsettelse. Dagen etterpå er jeg deprimert igjen, for nå har jeg ikke så mye å skylde på. Bortsett fra meg selv, men det gjør jeg sjelden. Ekspert i å skylde på alle andre.

  Det jeg glemte var søppelposer. Eller noe tilsvarende. Hver rommer 100 liter. Hadde det vært halvlitere ville den unektelig, om enn fristende, vært ganske tung å bære. Men jeg er lat der også. Så det jeg skal stappe i posene er det alle skjønner: Løv.

  Jeg hater løv. Det er løv om høsten, det er løv om våren. I alle fall i min verden. Jeg er som nevnt latere enn et dovendyr og bjørnen om vinteren kombinert. Problemer med trær er at bladene har en tendens til å dette ned om høsten. Og hvem blir satt til å rake det?

  Etter å ha studert poser og rake et par uker setter jeg i gang. Et kvarter raking og to timer pause. Tre uker senere er jeg omtrent halvveis. 20 sekker fylt nesten til randen. Løv er lett, fulle poser veier ikke så mye. Jeg er stolt av meg selv.

  Så begynner det å regne. Og blåse. Jeg hater naboene, hvorfor har ikke de raket eget løv først? Sinker! Og hvorfor blåser ikke løvet hos meg over til dem, bare motsatt vei? Duster! Jævla værhaner!

  Etter syv dagers kontemplering starter jeg på nytt. Det går noenlunde bra, selv om det begynner å bli kjølig i luften. Så kommer jeg til «Bøygen». Det var vel den Peer Gynt gikk rundt? Slik luksus kan ikke jeg unne meg.

  «Bøygen» er omtrent Norges største kastanjetre. Selvfølgelig plassert i grenseland mellom tomten jeg harver, eller raker over, og til en av naboene. Naboen hater også kastanjetreet, nøttene detter jo ikke bare ned på min side (som ikke en gang er min, siden jeg bare leier og ikke eier), men den andre siden av gjerdet får også unngjelde. I hvert fall når det blåser, og det gjør det titt og ofte. Her oppe i steinrøysa. Som vel er 90% av Norge.

(Kastanjetre)

  Hva så? Jo, nå skal jeg gi deg så fandenivoldsk inn i granskauen! Kastanjer forbandt jeg en gang med god lukt og ristede sådanne i sydlige strøk. Inntil jeg ble fortalt at kastanjer fra trær i Norge ikke kan spises. Hva i huleste er poenget med kastanjetrær her på nisseberget da? Løv er en ting, det veier ikke så voldsomt mye når det er tørt, det gjør for så vidt heller ikke en kastanje. Problemet oppstår, og det gjør det hver høst, når spetakkelet slipper fra seg rundt regnet 50,000 stykker i løpet av et par uker! Og hvem skal plukke opp? Moi! Naboen ser surt på meg. Jeg ser på arbeidshanskene mine. Hull på hull. Burde ha vernedrakt! Faenskapet (altså nøttene) har beskyttet seg, muligens for å hindre ekorn og fugler fra å rappe dem. Er man ikke forsiktig så fortoner nøttene seg som små pinnsvin eller kråkeboller før jeg raker og mer eller mindre trygt deponerer dem i søppelsekk nummer 48 for senhøsten. Våt løv & kastanjer veier mye!

  Ikke helt overraskende begynner det å snø en gang i november. Forut for det setter selvfølgelig et par høststormer inn. Det som er igjen av løv fra naboene - og i tillegg et tonn med småkvist fra et ukjent antall løvtrær sendt fra oven eller naboene - lander på tomten. Den jeg er en ubrukelig vaktmester for.

  Hva skal man si? Intet. Utrolig nok dukker våren opp igjen. Det samme gjør raken, mens snøskuffen (ikke spør) blir lagt bort. 19 søppelsekker senere er det mai måned. Jeg trekker pusten. Endelig er høstens siste nedfall borte! På tide å nyte sitt ikke helt velfortjente otium! Og så må jeg ikke glemme: Under hele min Canossa-kastanje-gang har jeg hele tiden hatt full støtte, mottatt gode råd og assistanse fra min beste venn; verdens mest berømte Golden Doodle HMT Teddy Lancelot!

(Sjefsvaktmesteren)

Epilog

  Ekstremt kort pause. Etterfulgt av en nyklekket og nærgående mygg, høres en stemme i det fjerne: Kan du klippe pleenen?

  Så ser jeg på meg selv. Ser helt jævlig ut!

Anbefales: Leilighet høyt oppe. Gin & Tonic. Pub i nabolaget. Dersom bolig med tomt: Oliventre og grønn asfalt!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste innlegg av samme skribent, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.