Det løser intet
Med alderen får
man visse slitasjeproblemer. I det minste gjør jeg. Både her og der. Til og med
i ung alder, da var det knærne, som et resultat av operasjoner etter tennis-spilling.
Ser ikke helt bort fra at mangel på oppvarming i forkant hadde en viss påvirkning.
I senere år har det vært noen «hendelser» med både «knotten», skrotten og føtter.
Særlig det siste, mye prikking og smerter om natten i tottelottene. Skal
egentlig ikke klage, men da jeg nevnte dette for fastlegen for noen år siden,
sa han: «Det er mulig det kommer av at du drikker for mye øl.» Han er egentlig
veldig snill - og viktigere; med en god porsjon humor. Glad for å ikke ha blitt
avlivet på stedet ruslet jeg hjem i enfoldige tanker: Drikker da ikke med
beina? Det var tidlig vår, og synet av noen hestehov i grøftekanten gjorde meg
lysere til sinns.
(På vei til eller fra legen) Leger er noen rare dyr. Det vet
jeg, min far var ett av dem. Han fortalte meg aldri noen ting om noe som helst,
bortsett fra hvor udugelig jeg var i alt jeg foretok meg. Han hadde sikkert rett.
Men mitt forhold til leger er generelt; du oppsøker dem, forteller etter fattig
evne problemstillingen, det blir tatt en blodprøve, og så fasit når regningen er
betalt: «Det går over». Det var et par år da jeg følte meg som en hypokonder,
og det kan så være. Det var de år jeg rett før julaften fikk
beskjed om å ha blitt innvilget «frikort» for legebesøk resten av året!
Min fastlege skal gis kred. Han
anbefalte inntak av B-vitamin, opptil flere varianter. Jeg stusset litt siden
jeg var rimelig sikker på at det er masse av det i øl. Men rådet hjalp litt. En
stund. Forleden år fikk jeg eksem. På beina heldigvis, ikke trynet, der er jeg
oppblåst nok fra før. Fastlegen anbefalte en eller annen kortisonkrem. Det fungerte
inntil jeg ble immun, og så bar det lukt ned i helvete inneværende år. Aldri
hørt om helvetesild i legger og bein. Føltes som å sitte i en maurtue. Men i et
par måneder? Så kom jeg på å oppsøke en hudlege. Hun sa: «Du har dårlig blodsirkulasjon i beina, dette er en venøs
eksem, den må du behandle med følgende krem, gå mye i trapper, bevege deg, bruk
i tillegg fuktighetskrem og fremfor alt iføre deg kompresjonssokker.» Det
fungerte. En stund, maurtuen er borte (prikking ei). Men venøs, det hørtes da nesten ut som
en kjønnssykdom? Hvor lenge skal man forresten ha på seg knestrømper, greit nok
om vinteren, men nå sommerstid liker jeg å lufte tærne!
Under oppholdet i maurtuen
prøvde jeg (i tillegg til råd fra hudlege) alle slags remedier: Fotbad, kaldt
og varmt vann, isposer, varme poser, Vinmonopol-poser, soveposer og mye annet tjafs. På nettet
(vår tids svøpe) snublet jeg over noe som heter Solvenix. I maurtuers panikkfase prøver man alt, og det reseptfrie produktet hadde til og med avsender-adresse
på Lysaker, riktignok ikke i samme gate jeg bodde i 15 år, men allikevel! Og så
reklamerte det med: «Hestekastanjeekstrakt i Solvenix lindrer symptomer på
venøs insuffisiens, som ødem, smerter og kløe i bena. Behandling med
hestekastanje er vist å redusere ødem like effektivt som støttestrømper etter
12 uker, og allerede etter 4 uker opplever pasientene vanligvis en merkbar
bedring». Men, hestekastanjer? Lykkelig var jeg da produktet ankom, men ga opp
etter tre døgn, føltes som å bli sparket i magen av et gammelt esel. Kastanjer
liker jeg uansett ikke, og de norske variantene er giftige. Tipper Lysaker-firmaet
har puttet inn noen slike.
Etter å ha skult mistenksomt på
min pakke med de resterende 57 tablettene en uke eller to, kom jeg til å tenke
på dette med produkt-navnet. Solvenix skal vel uttales som det skrives, rett
frem? Men nå har jeg omsider forstått: Solve nix! Det er bare å si fra
dersom noen ønsker en nesten uåpnet pakke gratis! Nok en gang har jeg gått på
limpinnen!
(Lurt igjen!) Om noen uker - hvis jeg lever når
fastlegen åpner kontoret igjen etter fellesferien - skal jeg oppsøke ham, han pleier nemlig
(bortsett fra de tidligere nevnte par år) å fortelle meg: «Ikke bekymre deg
Martin, du skal bare kose deg med ølen din!» Det kaller jeg
kvalitetslege! Og i går kom jeg over noen markjordbær på vei til
butikken. Så: Livet er tross alt ikke det verste man har, og om litt er kaffen klar!
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten
utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra
Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt
Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals).
