Kolbein Falkeid
Jeg vender tilbake til Falkeid:
Avkroker
Du skriver dikt, sier de,
det er ikke noe å bli fet av.
Nei, sier jeg,
men trer jeg livet gjennom et nåløye,
får jeg kanskje noe å sy en mening med.
Uten diktet
skimter jeg den bare som et minne
uten fortid.
For forrige innlegg, klikk her. For forrige av Falkeid, klikk her.
Kilde: Kolbein Falkeid, fra samlingen «Utestengt», Cappelen 2001.
Kryssord
Jeg forsøker meg fra tid til
annen på kryssord. Vrient kan det være når man skal finne en rute/temavei og
eneste ledetråd er et bilde av noe(n). Følgende fasit fra en tidligere oppgave
fant jeg litt festlig (motivet kunne like godt ha vært en politiker, men det
var faktisk en globus):
«Aliens søker nok også etter intelligent liv, noe som nok forklarer hvorfor de ikke har viet jorden så mye fokus til nå.»
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilde: Klassekampen (Løsning kryssord uke 32), «Bokmagasinet»
22.08.2026.
Jeg ser
en død brunsnegle galoppere
sammen med gresshopper på krykker
og en flodhest med tannpine
jeg ser et ekorn vinne VM i trampoline
og en spurv hoppe bukk over månen
idet linerlen stjerter farvel mot sydlige strøk
men best av alt - -
jeg ser en fireåring med eplekinn
- - og blåbærtrut
og jeg undres - ja, jeg undres - - -
hva Freud ville tenkt
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige av Martin, klikk her.
Kilde: Martin, subsidiært Konkylius Konfucius Struts: «En gal manns
memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Granaters Forlag, Kabul. Dessverre
ikke lenger med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner
marinert i olivenolje, heller ei fra Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of
Southbound running animals).
Rudolf Nilsen
Nilsen (1901-1929) var en av mange
kunstnere tidlig på 1900-tallet som døde så altfor ung av tuberkulose. Her gjengis
et av hans dikt:
På stranden
Barnet springer på stranden
og plukker kulørte stener
og vraker en sten for en annen,
fordi det opriktig mener
at den det fant sist er den peneste
og glatteste og reneste!
Gamlingen rusler på stranden,
så kroket av oldingplager.
Han stanser ved barnet i sanden
og tenker på livets dager,
og tenker som så, at hver eneste
engang har vært den peneste.
For forrige dikt/innlegg, klikk her. For forrige av Nilsen, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilder: Rudolf Nilsen, fra samlingen «Hverdagen» (utgitt posthumt av
Ella Hval), Gyldendal 1929.
Annie Riis
Jeg vender tilbake
med to dikt fra en av mine favorittpoeter. Riis (1927-2020) mottok Brageprisen
i åpen klasse (2001) og Herman Wildenveys Poesipris (2002):
Det blåser på toppene
Snakk ikke stygt om henne
som troner på toppen.
Husk at fra henne
kan ikke veiene gå
annet enn ned.
Lykksaligheter
Du sier hei
og perleporten knirker på hengslene
det åpner seg
ordene svinger palmegrensmyke
hender spiller harpe i håret mitt.
Langsomt går vi inn
i den første av
minst 7 deilige himler.
For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt av Riis, klikk her.
Kilder: Wikipedia, Annie Riis: «Himlen er de andre : en
kjærlighetssatire», Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1982
Også jeg ser
Det vil jeg påstå. Selvfølgelig
ikke som Obstfelder. Men eksempelvis; ikke langt unna - - en bringebærbusk. Og forleden dag (eller uke) en stankelbein surrende
rundt på hellene utenfor min egentlig ganske så herskapelige hybel. Så nesten
beruset ut der den vinglet fra side til side. Treg, full og klossete, en kopi
av meg selv med andre ord, minus kroppen. Steinar (har døpt ham det) er i det store
og hele, som alle vet, et merkelig fenomen. Med torso på størrelse med et
knappenålshode, og bein lengre enn sjiraffens, den må da få vondt i knærne?
- Dust, sier en stemme. Det er fordi skrotten er så liten at den
nettopp ikke får det.
- Dust kan du selv være! Beina er spinklere enn spindelvev, nesten utrolig at den i tillegg ikke blir innlagt for ankelbrudd og verre saker. Men Steinar er ørlite heldig, verken tannlege, eller øre-nese-hals-legen står på agenda! Allikevel synd han ikke har tilgang til kiropraktor.
Som enerådende i intervjuet, blir videre argumenter og intervju terminert. Men Obstfelder har rett. Her er så underlig!
I går så jeg noe annet. Men
først brukte jeg mange timer i slagsmål mot en stor og listig husflue som i flere døgn hadde
okkupert boligen. Frode Flue gikk garantert på stoff, helt spinnvill! Kokainflue?? Våte
som tørre kluter ble til min fortvilelse elegant unnveket, rene matadoren! Hvorfor
kunne han ikke bare flakse ut i frihet gjennom vindu eller dør satt på vidt gap? Endelig,
men kun sekunder senere skuer mine glugger nok en trussel: Flyvemaur! Jeg fyker
ut og pælmer en bøtte med maur-kverk rundt de tusen (muligens hundre) individene
som hadde droppet fallskjermer og garantert planla bosetting på hjørnet. Følte
meg som en massemorder. Men bare nesten. Hvorfor ikler forresten Morten Maur seg
vinger? Han må vel ha lest om Ikaros? Da burde han ha skjønt at dette bærer
feil vei?
- Dust, proklamerer stemmen i mitt indre. Mauren er fornuftig og
flakser ned mot jorden, ikke opp mot solen!
- Flimrefjott, protesterer jeg. Skjønt litt i tvil.
I det samme flyr et par øyenstikkere forbi. De har noe majestetisk og allikevel skummelt over seg. Dette blir imidlertid punktum finale for min del, orker ikke flere observasjoner. I det tanken er tenkt lander jaggu en ny horde med flyvemaur. 8.de landeplage? Skal man kapitulere? Hodet i sanden? Nei, kjøleskapet! Der må det da være en ørliten dose Aass Pilsner igjen?
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilde: Martin, subsidiært Martin Konfucius Struts: «En gal manns
memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Dessverre
ikke lenger med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner
marinert i olivenolje, eller fra Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of
Southbound running animals).
Stein Mehren
Da jeg første gang leste diktet nedenfor, gikk mine tanker til min egen mor. Og det at hun tok klesvasken til tre bortskjemte gutter uten forventning om takk. Men jeg minnes at hun stod der ute ved stativet med klesklyper i kurv og et smil rundt munnen...
Nok om det, her er Mehrens dikt:
Favntak
I min barndom hang vasketøyet ute om natten
I store lysslitte flak, som svetteduker
revet av husveggene. Finnes noe mer intimt
enn andres sengetøy. Vi ser forpinte kropper
lemmer som i lyst og ensomhet vrir seg i mørke
Noe umettelig som vi prøver å skylle av oss
Lakner, dynetrekk og putevar, rett fra søvnen
Vasket, strukket, hengt opp på syngende snorer
og blåst ut i et hvitt urolig himmelvær … Se
Neste dag bar vi en hel årstid inn i huset
Mor, med favnen full av sol og vask og vind
Som om hun basker inn en stor skinnende fugl
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt, klikk her. For forrige av Mehren, klikk her.
Kilder: Stein Mehren: «Den siste ildlender - Dikt 2002», H. Aschehoug
& Co., Oslo.
Reisen
Nå til dags ferdes jeg lite. Føler egentlig jeg har reist fra meg. Sitter helst ute på plenen og vifter med tærne, mens vinden danser med løvtrærne. Plutselig lander et lite lakkskrin på mitt fang; marihøna! Alt går stille for seg, jeg er i et lite paradis.
Det er altså sommer, man observerer alt det grønne, skjønt er jeg riktig heldig får jeg av og til glimt av en barnehånd og -munn i møte med modne bringebær. Min venn Lars Linerle tripper rundt og vipper med stjerten. Noen humler svinser mellom kløver og lavendel, mens svalene fyker som noe så sjeldent som små fredelige jagerfly der oppe i det blå. Einar Ekorn piler langs et gjerde. Men selv om han er en artig kar, gjør synet meg litt vemodig, en gammel firbent venn av meg som nylig gikk bort, ja han var altså så sjalu på Einars hale...
Et annet lite skår i gleden er kan hende værmeldingen; det meldes om minus 63 og skyet på Sydpolen. I Middelhavet er det nesten motsatt. Jeg skal heldigvis verken det ene eller andre sted, men hver helg unner jeg meg en tur på puben og lar humlen suse!
Så alt i alt er livet godt, og jeg kan faktisk skryte på meg en lenger reise enn de fleste har tatt. I alle fall en som få vender tilbake fra:
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilde: Martin
George Bernard Shaw om politikere
Nobelprisvinneren (1856-1950) har jeg så vidt vært innom før (klikk her). Om politikere kan man si ganske mye, men jeg syntes Shaw oppsummerer det hele ganske presist:
Han kan ingenting; og tror han kan alt. Det peker klart mot en politisk karriere.
Ganske fritt oversatt fra originalspråket fra
Shaws skuespill «Major Barbara» med premiere 1905 (først publisert 1907):
Shaws figur Major Barbara var en kvinne ansatt i Frelsesarmeen. På den tid var det knapt noen kvinner som hadde stemmerett. Nå har de heldigvis det, så kanskje man da kan likestille «He» med «She»?
Er du politiker? I så fall, ikke ring meg, for da kontakter jeg Viltnemda! Nedlagt i 1993? Jeg gir opp.
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilder: SNL, Wikipedia, «The Routledge Dictionary of Quotations» ved
Robert Andrews, Routledge & Kegan Paul, London, 1987.
Bjørn Aamodt - fotballens musikk
Har gjengitt dikt av Aamodt før (klikk her). Som ung spilte jeg tennis på Stabekk, klubben lå (da som nå) tett ved jernbanelinjen. På den andre siden finner man Frem-banen, hvor det ble spilt fotball, samt bandy vinterstid. I det følgende tegner Aamodt et bilde av «fotballsiden»:
Musikk
Den eneste lyden som nesten kan få meg til å gråte
er den dumpe lyden av en våt lærball
på en hardtrampet jordslette en kveld i juni,
når skyggene fra løvtrærne strekker seg helt ut
over de klesbyltene som markerer det ene målet,
og gresstjafsene blir våte av dogg
slik at en vellykket finte får Kåre til å skli
helt inn i krattet
opp mot jernbanelinjen,
eller erindringen om å våkne opp av fjerne stemmer
en tidlig søndagsmorgen i august, med gult lys
flommende inn i rommet forbi de blafrende gardinene,
og vissheten om at det er i dag
vi skal spille semifinale mot småguttelaget på Stabekk
fyller deg helt ned i føttene, og driver deg
forbi det kokte egget og ut på gårdsplassen
med nye blå turnsko og ballen
som knitrer i den grå singelen,
mens den kalkete muren langsomt dekkes til
av grå, runde avtrykk. Dunk, knitre, dunk, knitre symfonien
for murvegg, ball, blå turnsko og singel i sollyset.
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt, klikk her.
Kilde: «Bjørn Aamodt, samlede dikt» med etterord av Kjartan Flagstad,
Gyldendal norsk Forlag A/S, 1995.
Trekket
Jeg er fortvilet! Det har jeg vært
i mange år. Av og til, stort sett hele måneden, er jeg riktignok fornøyd. Men
det er når jeg ikke er i nærheten av trekk og dyne. Det skal ikke være lett. Har
nesten gitt opp.
Kampen startet langt tilbake i tid, kan hende tiår. Som barn var alt enkelt, særlig det med dyna. I ettertid har det gått opp for meg at det var ikke så merkelig; min mor skiftet hele sengesettet. Alt perfekt, dyna lå som den skulle i trekket, det samme gjorde også laken på seng. Så det var verken lakenskrekk eller dyneløfting.
I voksen alder derimot; alt på tverke! Hvorfor beveger dyna seg inni i trekket i løpet av natten? Kan ikke være min skyld, jeg sover jo! Etter noen år med å våkne opp med noe som føles lik en sliten vaskeklut i dynetrekket tar jeg grep. Alarmen settes på midnatt, har med lommelykt og sjekker om trekkets fire hjørner er der dynens er. Nei! Jeg sprer mine vinger ut som en flaggermus, da går det greit. Når jeg våkner er alt mørkt, batteriet tomt og dyna igjen en sutteklut. Kanskje jeg skulle få enda bedre oversikt i mørket? Neste natt provianterer jeg, tar med lyskaster og slår opp mitt portable klesstativ inne i «grotten». Litt snacks tar jeg også med, alle hjørner er der de skal. Jeg blir glad. Men ikke når jeg våkner. Man skulle tro en grevling har herjet med dyna, og jaggu er en hel maurskokk marsjerende på vei ut med smuler fra kjekspakken!
Til slutt er hele sengesettet, ikke bare trekket, en eneste stor suppe. Jeg tenker. Et sjeldent fenomen. La meg se; syv måneder siden siste laken- og dynetrekkvask? Tar grep, og noen kvelder senere legger jeg meg godt til rette med sliten skrott på min nakne dyne. Sovner momentant og ser døde frosker. Omringet av et par fluer våkner jeg av at trekket hengt opp til tørk i taklampen deiser i dørken med et brak. Elektriker må tilkalles. Men utysket er fremdeles ikke tørt: tre dager etter at jeg hengte det opp? Det med paddene var nok en del av marerittet, men det fuktige viste seg å være tre gamle underbukser som hadde forvillet seg inn via vaskemaskinen. De ble i det minste rene. Hvorfor solgte jeg klesstativet?
Jeg ringer Kid Interiør, eller muligens noen andre: - Har dere engangsdyner? Så nå blir en haug med dyner levert på døren hver måned. Én bruker jeg som laken, en som vanlig og den tredje som hodepute. Deilig! Sparer enorme summer på sengesett. Et sjakktrekk, jeg er et geni!
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten
utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra
Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt
Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals).
Arild Nyquist (V)
Ett av Nyquists festligste dikt
(min mening) har tittelen «Kelner!» Det er så langt at jeg gjengir ikke det her.
Men diktsamlingen under samme tittel har også to dikt med titlene «Hommage à
kråka» og «Hommage à løvetanna». En hyllest til dem begge. På en ganske radikal
måte. Så det siste som gjengis her (også litt langt) passer kanskje ikke for de
som hater ugress (eller kråker for den del), men altså:
«Hommage à løvetanna»
Løvetanna
lita flott jente
det, kusina
til kråka eller kanskje omvendt: fettern
til luftas svarte akrobat - i alle fall: to skikkelige typer av
samme orden - norske og frekke og helt stand by. Men du
er nok ikke satt særlig høyt på taksameteret
du heller, kamerat løvetann - for nå skal du
også hives vekk, røkkes opp av plenene og slenges på
en eller annen ordensdynge til skrekk og advarsel, for du
skjønner at den derre optimistiske frekkheten du står
og guler deg til med tåles nemlig ikke - her skal vi ha
orden, hvithet, de Ti Bud!
Hvor ofte har jeg ikke rusla forbi disse hersens
velstelte hagene, ordna til på millimetervis - en
rose her, tre tulipaner det, noen lusne prydbusker, pen
og stusselig hekk ytterst. Og så plenen da, grønn og
velstussa uten så mye som den minste
lille gule flekk - tåles ikke, tåles ikke! Og jeg
stanser og tenker på hvilke helvetes velordna og
sædelige liv som leves på baksiden av disse linjerte
hagegjerder og velbarberte hekker - sikkert aldri noe
gærent, aldri en sprø handling eller noe som går
littegrann på tvers - neida, se bare på de supervelstelte
plenene, der ligger the norwegian answers reinvaska
og hvite: ikke så mye som en eneste jævla kommunist
eller forfatter eller anarkist - bare roser og de Ti
Bud og Høyre/Blenda/Snille Pene Mennesker/Rotaryklubben/
Røde Kors/OSV.
Men løvetanna ser aldri gjerder som noen hindring
løvetanna bokser seg tvers igjennom der den
kan - bryter høl i jorda, tyter opp
overalt
bryr seg dusten om falske grenser, stengsler og dumme
påbud - bare brer seg videre og videre og videre som et
varmt pulserende og levende teppe - så faen ikke
gi dere heller, kamerater - bryt nye høl
overalt - slå dere fram gjennom dumhet og alvor og løgner
og faenskap - vis mest fram av den forpulte møkka
samfunnets såkalte støtter støtter seg på! Råtne krykker
ere - få dem ned!
Få dem
ned!
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige av Nyquist, klikk her.
Kilde: Arild Nyquist: «Kelner!», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1979.
Arild Nyquist (IV)
Følgende lille dikt sier det meste:
Ensomhet
Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn - her er ensomhet nok
for to! ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester!
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige av Nyquist, klikk her.
Kilde: «Dikt for livet» (151 dikt til livets anledninger), ved Marit
Borkenhagen (red.), Den norske Bokklubben.
Manglende Promille
Jeg er indignert. Det ordet er muligens avleggs nå? Ok, frustrert da, etter besøk hos min fastlege. Min favoritt. Ikke at jeg har noen andre.
Uansett, man ankom. Ventet.
Audiens. Problemstilling: Knitring og spraking mellom ører. Nesten som et mikroskopisk
lynnedslag i ny og ne. Hr Helge Rygg titter inn i mine store ører. Stakkars
ham. Men han tar det med knusende ro og babler om forbindelse mellom ører og
nese. Jeg får resept. Etter apoteket dusjer jeg ørene med middelet et par
ganger. Hjelper ikke en fluelort, tvert imot, føles som jeg har fått måkelort
inn der. Så sjekker jeg resepten: Sprayes inn i nesebor? Mot knitring i
ører? Jeg prøver. Det letter litt. Inntil en uke etter, hvorpå det renner mer
neseblod enn det er tomatjuice i en Bloody Mary. En dorull i nesa senere er jeg
tilbake hos min fastlege. Så følger samtalen, og for å gjøre det enkelt; han
merket H, jeg M (for Martin Mopps):
H: Huff, slikt kan vi ikke ha noe av.
Hva skal man si til noe sånt? Jeg holder kjeft. Han høytrykks-spyler
mitt høyre strutseøre. Hvorpå han ber meg holde noe som fortoner seg som et
kateter under det, så blir hele søpla vakuumsugd ut.
H: Vil du se?
M: Nei takk.
Men kan ikke unngå i øyekroken å observere at væsken han heller ut i vasken er
mer møkkete enn etter en flom i Ganges.
H: Du får prøve en mildere versjon, eksempelvis Otrivin.
Altervin? Men vel hjemme forsøker jeg. Resultat: Dundrende hodepine. Det blir
retur til Helge Rygg uken etter. Han ser ut av vinduet. Det blikket kjenner jeg.
Hvordan gi opp uten å stille diagnose. Det går 10 minutter i gjensidig taushet.
Noe sier meg at taksameteret tikker. Så kommer det:
H: Du vet at vi mennesker har tusenvis av gener?
M: Jaa?
H: Ja. Og du har faktisk et så sjeldent som at du er født med for lav promille.
M:?????
H: Ja.
Tusen spørsmål åpner seg. Jeg forsøker et par:
M: Forteller du meg at jeg har blitt snytt fra fødselen av? Alle barndomsårene
jeg drakk melk? Og min mor som var så snill!
H: Nei, nei. Dine foreldre har nok ikke visst om det. Dessuten er det
bare snakk om en halv promille. Kanskje 1.
M: Seriøst?? Forteller du meg at jeg har drukket for lite gjennom hele
mitt liv?
H: Neida. Men det jeg sier, er at du med god samvittighet kan ta deg en
øl eller tre!
Noe skurrer, det siste har han
jo fortalt meg i alle år. Har han visst om dette hele tiden? Burde jeg drikke
mer? Det siste fortoner seg vanskelig. Hr. Rygg gløtter mot betalingsterminalen.
Jeg gjør opp og hiver meg på bussen. Underveis lurer jeg på hvordan han klarte
å vri informasjonen om lav promille i retning mine ører. Jeg drikker da ikke
med dem? Eller var det derfor Vincent van Gogh skar av seg sitt høyre? Vel
hjemme åpner jeg kjøleskapet. Kanskje man skal unne seg en promille eller to?
For forrige legebesøk, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten
utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra
Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt
Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals).
Arild Nyquist
Obstfelders ikoniske dikt er her parodiert av Nyquist. Man må nesten bare humre og le av «skøyerens» versjon, hentet fra «Feriehuset September», utgitt 1975:
Flukt
Jeg ser på de gråkledde damer.
Jeg ser på de hvitkledde herrer.
Jeg ser på de lekende barn.
Jeg ser på de bremsende biler.
Jeg ser på de ryggende busser.
Jeg ser på de skjelvende sykler.
Jeg ser og ser.
Jeg ser på de smilende bandyspillere.
Jeg ser på de gråtende trafikkonstabler.
Jeg ser på de dansende skipsmeglere.
Jeg ser på de frimerkeklistrende kioskdamer.
Jeg ser på de klatrende sykepleiersker.
Jeg ser på de spurtende skomakerenker.
Jeg ser og ser.
Jeg ser på de gumlende hester.
Jeg ser på de slafsende fluer.
Jeg ser på de slurpende kameleoner.
Jeg ser på de skøyeraktige risker.
Jeg ser på de listige bananer.
Jeg ser på de fornærmede fluesopp.
Jeg ser og ser.
Jeg ser på de blingsende gjedder.
Jeg ser på de skulkende generaler.
Jeg ser på de nesevise konger.
Jeg ser på de forlatte brødristere.
Jeg ser på de sørgende stikkontakter.
Jeg ser på de driblende røykdykkere.
Jeg ser på de eplekakespisende oldefedre.
Jeg ser på de rødgrøtslurpende oldemødre.
Jeg ser på de potethyppende tippoldefedre.
Jeg ser og ser.
Jeg er visst kommet på en klode …
Her er så mange elefanter …
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige av Nyquist, klikk her.
Kilder: Arild Nyquist: «Samlede dikt», H. Aschehoug, Oslo, 2005.
Jens I. Bjørneboe
Jeg vender tilbake til
Bjørneboe (klikk feks. her). Og er man glad i fugler, så passer kanskje følgende
lille dikt om den (nesten) vanligste av dem alle:
Spurven
Spurven, barndommens grå fugl,
er oss usigelig trofast.
Vår og høst er den bofast,
fra Sankte Hans til jul!
Holdt du som gutt en grå dag
nettopp en ullen, sånn’en,
gråspurv forsiktig i hånden?
Spurven som bare er hjerteslag!
Bare et hjerte med vinger på!
Brune, forblåste hender
varmer om dyret - og kjenner
plutselig hele fuglen slå!
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilde: Jens Bjørneboe: «Samlede dikt», redaksjon ved André Bjerke
(Bjørneboes fetter), Gyldendal Norsk Forlag AS, 2004.
Arild Nyquist
Nyquist slet både med angst og spiseforstyrrelser. Men fantasi hadde han til de grader, til tider tøylesløs. Etter å ha lest følgende dikt fra «Høst i august» (1992) er det lett å forestille seg at han også utmerket seg som barnebokforfatter:
Mulighetene er mange
Der ligger en flaskekork i veien.
Det forteller meg at ca. her er en flaske åpnet.
Og videre at flasken er drukket - her eller på vei hit.
Eller på den videre vei.
Og så pulverisert til en hel masse skår.
Kanskje kastet - etter utdrikkingen - i en bekk?
Eller sjakt?
Hva om den landet bak et gjerde?
Og en fugl satte seg på den?
Og at fuglen har blågrå vinger?
Eller kanskje svakt røde, forresten?
Og at den lider av skrumplever?
Pluss dårlig syn?
Mulighetene er mange.
Men her er flere:
At fuglen har en fetter, alle fugler har jo fettere - kusiner også.
For eksempel en den ikke kjenner.
Og at denne fetteren faktisk er i magen på en katt akkurat nå.
Minus 26 avflaskete fjær som kom på avveie.
Men dem har allerede en liten gutt funnet - i alle fall halvparten
omtrent.
Han bærer dem som pynt.
Og har nettopp krysset gaten under et tordenvær.
Der finner han en flaske i veikanten.
Han går og panter den - får en krone.
Pengene kjøper han karameller for.
Eller en grønn tyggegummi.
Mulighetene er mange, nær sagt utallige.
Men her er flere.
La oss tenke oss dem, du og jeg.
Gjerne sittende i en sofa.
Eller ved et kafébord.
På bryggekanten, kanskje.
Der makrellen svømmer noen meter borte.
Og en annen flaske dupper i sjøen.
Stille.
Mulighetene er mange.
Nær sagt utallige.
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste av Nyquist, klikk her.
Kilder: Wikipedia, SNL, Arild Nyquist: «Samlede dikt», H. Aschehoug,
Oslo, 2005.
