10.07.2026

Bjørn Aamodt - fotballens musikk

Bjørn Aamodt - fotballens musikk 

  Har gjengitt dikt av Aamodt før (klikk her). Som ung spilte jeg tennis på Stabekk, klubben lå (da som nå) tett ved jernbanelinjen. På den andre siden finner man Frem-banen, hvor det ble spilt fotball, samt bandy vinterstid. I det følgende tegner Aamodt et bilde av «fotballsiden»: 


Musikk 

Den eneste lyden som nesten kan få meg til å gråte
er den dumpe lyden av en våt lærball
på en hardtrampet jordslette en kveld i juni, 

når skyggene fra løvtrærne strekker seg helt ut
over de klesbyltene som markerer det ene målet,
og gresstjafsene blir våte av dogg 

slik at en vellykket finte får Kåre til å skli
helt inn i krattet
opp mot jernbanelinjen,

eller erindringen om å våkne opp av fjerne stemmer
en tidlig søndagsmorgen i august, med gult lys
flommende inn i rommet forbi de blafrende gardinene, 

og vissheten om at det er i dag
vi skal spille semifinale mot småguttelaget på Stabekk
fyller deg helt ned i føttene, og driver deg 

forbi det kokte egget og ut på gårdsplassen
med nye blå turnsko og ballen
som knitrer i den grå singelen, 

mens den kalkete muren langsomt dekkes til
av grå, runde avtrykk. Dunk, knitre, dunk, knitre symfonien
for murvegg, ball, blå turnsko og singel i sollyset. 

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt, klikk her. 

Kilde: «Bjørn Aamodt, samlede dikt» med etterord av Kjartan Flagstad, Gyldendal norsk Forlag A/S, 1995.

03.07.2026

Trekket

Trekket 

  Jeg er fortvilet! Det har jeg vært i mange år. Av og til, stort sett hele måneden, er jeg riktignok fornøyd. Men det er når jeg ikke er i nærheten av trekk og dyne. Det skal ikke være lett. Har nesten gitt opp.

 

  Kampen startet langt tilbake i tid, kan hende tiår. Som barn var alt enkelt, særlig det med dyna. I ettertid har det gått opp for meg at det var ikke så merkelig; min mor skiftet hele sengesettet. Alt perfekt, dyna lå som den skulle i trekket, det samme gjorde også laken på seng. Så det var verken lakenskrekk eller dyneløfting. 

  I voksen alder derimot; alt på tverke! Hvorfor beveger dyna seg inni i trekket i løpet av natten? Kan ikke være min skyld, jeg sover jo! Etter noen år med å våkne opp med noe som føles lik en sliten vaskeklut i dynetrekket tar jeg grep. Alarmen settes på midnatt, har med lommelykt og sjekker om trekkets fire hjørner er der dynens er. Nei! Jeg sprer mine vinger ut som en flaggermus, da går det greit. Når jeg våkner er alt mørkt, batteriet tomt og dyna igjen en sutteklut. Kanskje jeg skulle få enda bedre oversikt i mørket? Neste natt provianterer jeg, tar med lyskaster og slår opp mitt portable klesstativ inne i «grotten». Litt snacks tar jeg også med, alle hjørner er der de skal. Jeg blir glad. Men ikke når jeg våkner. Man skulle tro en grevling har herjet med dyna, og jaggu er en hel maurskokk marsjerende på vei ut med smuler fra kjekspakken! 

  Til slutt er hele sengesettet, ikke bare trekket, en eneste stor suppe. Jeg tenker. Et sjeldent fenomen. La meg se; syv måneder siden siste laken- og dynetrekkvask? Tar grep, og noen kvelder senere legger jeg meg godt til rette med sliten skrott på min nakne dyne. Sovner momentant og ser døde frosker. Omringet av et par fluer våkner jeg av at trekket hengt opp til tørk i taklampen deiser i dørken med et brak. Elektriker må tilkalles. Men utysket er fremdeles ikke tørt: tre dager etter at jeg hengte det opp? Det med paddene var nok en del av marerittet, men det fuktige viste seg å være tre gamle underbukser som hadde forvillet seg inn via vaskemaskinen. De ble i det minste rene. Hvorfor solgte jeg klesstativet? 

  Jeg ringer Kid Interiør, eller muligens noen andre: - Har dere engangsdyner? Så nå blir en haug med dyner levert på døren hver måned. Én bruker jeg som laken, en som vanlig og den tredje som hodepute. Deilig! Sparer enorme summer på sengesett. Et sjakktrekk, jeg er et geni! 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals).

26.06.2026

Arild Nyquist (V)

 

Arild Nyquist (V) 

  Ett av Nyquists festligste dikt (min mening) har tittelen «Kelner!» Det er så langt at jeg gjengir ikke det her. Men diktsamlingen under samme tittel har også to dikt med titlene «Hommage à kråka» og «Hommage à løvetanna». En hyllest til dem begge. På en ganske radikal måte. Så det siste som gjengis her (også litt langt) passer kanskje ikke for de som hater ugress (eller kråker for den del), men altså:



«Hommage à løvetanna»
 

Løvetanna
lita flott jente
det, kusina
til kråka eller kanskje omvendt: fettern
til luftas svarte akrobat - i alle fall: to skikkelige typer av
samme orden - norske og frekke og helt stand by. Men du
er nok ikke satt særlig høyt på taksameteret
du heller, kamerat løvetann - for nå skal du
også hives vekk, røkkes opp av plenene og slenges på
en eller annen ordensdynge til skrekk og advarsel, for du
skjønner at den derre optimistiske frekkheten du står
og guler deg til med tåles nemlig ikke - her skal vi ha
orden, hvithet, de Ti Bud! 

Hvor ofte har jeg ikke rusla forbi disse hersens
velstelte hagene, ordna til på millimetervis - en
rose her, tre tulipaner det, noen lusne prydbusker, pen
og stusselig hekk ytterst. Og så plenen da, grønn og
velstussa uten så mye som den minste
lille gule flekk - tåles ikke, tåles ikke! Og jeg
stanser og tenker på hvilke helvetes velordna og
sædelige liv som leves på baksiden av disse linjerte
hagegjerder og velbarberte hekker - sikkert aldri noe
gærent, aldri en sprø handling eller noe som går
littegrann på tvers - neida, se bare på de supervelstelte
plenene, der ligger the norwegian answers reinvaska
og hvite: ikke så mye som en eneste jævla kommunist
eller forfatter eller anarkist - bare roser og de Ti
Bud og Høyre/Blenda/Snille Pene Mennesker/Rotaryklubben/
Røde Kors/OSV. 

Men løvetanna ser aldri gjerder som noen hindring
løvetanna bokser seg tvers igjennom der den
kan - bryter høl i jorda, tyter opp
overalt
bryr seg dusten om falske grenser, stengsler og dumme
påbud - bare brer seg videre og videre og videre som et
varmt pulserende og levende teppe - så faen ikke
gi dere heller, kamerater - bryt nye høl
overalt - slå dere fram gjennom dumhet og alvor og løgner
og faenskap - vis mest fram av den forpulte møkka
samfunnets såkalte støtter støtter seg på! Råtne krykker
ere - få dem ned!
Få dem
ned! 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige av Nyquist, klikk her. 

Kilde: Arild Nyquist: «Kelner!», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1979.

19.06.2026

Arild Nyquist (IV)

Arild Nyquist (IV)

  Følgende lille dikt sier det meste: 


Ensomhet 

Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn - her er ensomhet nok
for to! ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester! 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige av Nyquist, klikk her. 

Kilde: «Dikt for livet» (151 dikt til livets anledninger), ved Marit Borkenhagen (red.), Den norske Bokklubben.

12.06.2026

Manglende promille

Manglende Promille 

  Jeg er indignert. Det ordet er muligens avleggs nå? Ok, frustrert da, etter besøk hos min fastlege. Min favoritt. Ikke at jeg har noen andre. 

  Uansett, man ankom. Ventet. Audiens. Problemstilling: Knitring og spraking mellom ører. Nesten som et mikroskopisk lynnedslag i ny og ne. Hr Helge Rygg titter inn i mine store ører. Stakkars ham. Men han tar det med knusende ro og babler om forbindelse mellom ører og nese. Jeg får resept. Etter apoteket dusjer jeg ørene med middelet et par ganger. Hjelper ikke en fluelort, tvert imot, føles som jeg har fått måkelort inn der. Så sjekker jeg resepten: Sprayes inn i nesebor? Mot knitring i ører? Jeg prøver. Det letter litt. Inntil en uke etter, hvorpå det renner mer neseblod enn det er tomatjuice i en Bloody Mary. En dorull i nesa senere er jeg tilbake hos min fastlege. Så følger samtalen, og for å gjøre det enkelt; han merket H, jeg M (for Martin Mopps):

 


(På vei til legen)

H: Huff, slikt kan vi ikke ha noe av.

Hva skal man si til noe sånt? Jeg holder kjeft. Han høytrykks-spyler mitt høyre strutseøre. Hvorpå han ber meg holde noe som fortoner seg som et kateter under det, så blir hele søpla vakuumsugd ut.

H: Vil du se?

M: Nei takk.
Men kan ikke unngå i øyekroken å observere at væsken han heller ut i vasken er mer møkkete enn etter en flom i Ganges.

H: Du får prøve en mildere versjon, eksempelvis Otrivin.
Altervin? Men vel hjemme forsøker jeg. Resultat: Dundrende hodepine. Det blir retur til Helge Rygg uken etter. Han ser ut av vinduet. Det blikket kjenner jeg. Hvordan gi opp uten å stille diagnose. Det går 10 minutter i gjensidig taushet. Noe sier meg at taksameteret tikker. Så kommer det:

H: Du vet at vi mennesker har tusenvis av gener?

M: Jaa?

H: Ja. Og du har faktisk et så sjeldent som at du er født med for lav promille.

M:?????

H: Ja.

Tusen spørsmål åpner seg. Jeg forsøker et par:

M: Forteller du meg at jeg har blitt snytt fra fødselen av? Alle barndomsårene jeg drakk melk? Og min mor som var så snill!

H: Nei, nei. Dine foreldre har nok ikke visst om det. Dessuten er det bare snakk om en halv promille. Kanskje 1.

M: Seriøst?? Forteller du meg at jeg har drukket for lite gjennom hele mitt liv?

H: Neida. Men det jeg sier, er at du med god samvittighet kan ta deg en øl eller tre!

  Noe skurrer, det siste har han jo fortalt meg i alle år. Har han visst om dette hele tiden? Burde jeg drikke mer? Det siste fortoner seg vanskelig. Hr. Rygg gløtter mot betalingsterminalen. Jeg gjør opp og hiver meg på bussen. Underveis lurer jeg på hvordan han klarte å vri informasjonen om lav promille i retning mine ører. Jeg drikker da ikke med dem? Eller var det derfor Vincent van Gogh skar av seg sitt høyre? Vel hjemme åpner jeg kjøleskapet. Kanskje man skal unne seg en promille eller to?


(Det er ikke lett...)

For forrige legebesøk, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals).

05.06.2026

Arild Nyquist (III)

 Arild Nyquist 

 Obstfelders ikoniske dikt er her parodiert av Nyquist. Man må nesten bare humre og le av «skøyerens» versjon, hentet fra «Feriehuset September», utgitt 1975: 


(Nyquist)

Flukt 

Jeg ser på de gråkledde damer.
Jeg ser på de hvitkledde herrer.
Jeg ser på de lekende barn. 

Jeg ser på de bremsende biler.
Jeg ser på de ryggende busser.
Jeg ser på de skjelvende sykler.
Jeg ser og ser. 

Jeg ser på de smilende bandyspillere.
Jeg ser på de gråtende trafikkonstabler.
Jeg ser på de dansende skipsmeglere. 

Jeg ser på de frimerkeklistrende kioskdamer.
Jeg ser på de klatrende sykepleiersker.
Jeg ser på de spurtende skomakerenker.
Jeg ser og ser. 

Jeg ser på de gumlende hester.
Jeg ser på de slafsende fluer.
Jeg ser på de slurpende kameleoner. 

Jeg ser på de skøyeraktige risker.
Jeg ser på de listige bananer.
Jeg ser på de fornærmede fluesopp.
Jeg ser og ser. 

Jeg ser på de blingsende gjedder.
Jeg ser på de skulkende generaler.
Jeg ser på de nesevise konger. 

Jeg ser på de forlatte brødristere.
Jeg ser på de sørgende stikkontakter.
Jeg ser på de driblende røykdykkere. 

Jeg ser på de eplekakespisende oldefedre.
Jeg ser på de rødgrøtslurpende oldemødre.
Jeg ser på de potethyppende tippoldefedre.
Jeg ser og ser. 

Jeg er visst kommet på en klode …
Her er så mange elefanter … 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige av Nyquist, klikk her. 

Kilder: Arild Nyquist: «Samlede dikt», H. Aschehoug, Oslo, 2005.

 

29.05.2026

Jens I. Bjørneboe (III)

Jens I. Bjørneboe 

  Jeg vender tilbake til Bjørneboe (klikk feks. her). Og er man glad i fugler, så passer kanskje følgende lille dikt om den (nesten) vanligste av dem alle:

 

Spurven 

Spurven, barndommens grå fugl,
er oss usigelig trofast.
Vår og høst er den bofast,
fra Sankte Hans til jul! 

Holdt du som gutt en grå dag
nettopp en ullen, sånn’en,
gråspurv forsiktig i hånden?
Spurven som bare er hjerteslag! 

Bare et hjerte med vinger på!
Brune, forblåste hender
varmer om dyret - og kjenner
plutselig hele fuglen slå! 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Jens Bjørneboe: «Samlede dikt», redaksjon ved André Bjerke (Bjørneboes fetter), Gyldendal Norsk Forlag AS, 2004.

22.05.2026

Arild Nyquist (II)

Arild Nyquist 

  Nyquist slet både med angst og spiseforstyrrelser. Men fantasi hadde han til de grader, til tider tøylesløs. Etter å ha lest følgende dikt fra «Høst i august» (1992) er det lett å forestille seg at han også utmerket seg som barnebokforfatter: 

(Nyquist)

Mulighetene er mange 

Der ligger en flaskekork i veien.
Det forteller meg at ca. her er en flaske åpnet.
Og videre at flasken er drukket - her eller på vei hit.
Eller på den videre vei.
Og så pulverisert til en hel masse skår.
Kanskje kastet - etter utdrikkingen - i en bekk?
Eller sjakt?
Hva om den landet bak et gjerde?
Og en fugl satte seg på den?
Og at fuglen har blågrå vinger?
Eller kanskje svakt røde, forresten?
Og at den lider av skrumplever?
Pluss dårlig syn?
Mulighetene er mange.
Men her er flere:
At fuglen har en fetter, alle fugler har jo fettere - kusiner også.
For eksempel en den ikke kjenner.
Og at denne fetteren faktisk er i magen på en katt akkurat nå.
Minus 26 avflaskete fjær som kom på avveie.
Men dem har allerede en liten gutt funnet - i alle fall halvparten
  omtrent.
Han bærer dem som pynt.
Og har nettopp krysset gaten under et tordenvær.
Der finner han en flaske i veikanten.
Han går og panter den - får en krone.
Pengene kjøper han karameller for.
Eller en grønn tyggegummi.
Mulighetene er mange, nær sagt utallige.
Men her er flere.
La oss tenke oss dem, du og jeg.
Gjerne sittende i en sofa.
Eller ved et kafébord.
På bryggekanten, kanskje.
Der makrellen svømmer noen meter borte.
Og en annen flaske dupper i sjøen.
Stille.
Mulighetene er mange.
Nær sagt utallige. 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste av Nyquist, klikk her.

Kilder: Wikipedia, SNL, Arild Nyquist: «Samlede dikt», H. Aschehoug, Oslo, 2005.

15.05.2026

Arild Nyquist (I)

Arild Nyquist 

  Trodde jeg hadde vært innom skipsmeglersønnen Nyquist (1937-2004) før. Men tydeligvis ikke, det har blitt noen (hundre) dikt/forfattere osv med årene, så det går litt i surr. Uansett; han var en av forrige århundres mest fantasirike og produktive forfattere: Kjent som barnebokforfatter, men også som musiker, oppleser og billedkunstner. Nyquist mottok Mads Wiel Nygaards legat (1971), Årets ærespris fra Litterært Forum Skien (1986), Kultur- og kirkedepartementets billedbokpris for barne- og ungdomslitteratur 1987, for Onkel Monokkel og trommeslageriet (sammen med Hans Normann Dahl), Kultur- og kirkedepartementets billedbokpris for barne- og ungdomslitteratur 1978, for Snekkerne kommer (sammen med Morten M. Kristiansen), Nøffs Ærespris (1998), og Kardemommestipendiet (1999). Som lyriker debuterte han i 1972 med «Nå er det jul igjen! og andre dikt», her følger et dikt hentet derfra:

 

Arilds dag

Klokka tolv våkner
Arild med bulder
og stønn, han folder
sine hender
og ber denne bønn:
I aften må
jeg ikke drikke
no’ vin, for hodet mitt
er tomt som en
kanne bensin! 

Klokka to skriver
Arild et dikt så
fint som det. Så
skjenker han fra
kannen en lys
kopp te. 

Til middag smaker det
med spagetti og
kål, og til dessert en bit
av litt røket ål. 

Så går han til
ruten og ser ut
av den. Der ute er
byen, å huff å huff! 

Og aftenen renner
så sakte omkring, fra
byen høres trikkens: ding
ding! Ding ding! 

Arild han tenker: Litt
vin skulle smake,
men bare et
glass! Etterpå
setter jeg meg ned
og leser Petter Dass! 

Og klokken henger på
veggen og slår, og
Arilds hjerte
det humper og går. 

Og snart er jeg
full som den
fulleste dupp, og
dette var
diktet, og nå
er det slutt! 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, SNL, Arild Nyquist: «Samlede dikt», H. Aschehoug, Oslo, 2005.

08.05.2026

Jens I. Bjørneboe (II)

 Jens I. Bjørneboe

  Bjørneboe (se link nederst) skrev ikke bare satiriske dikt. Han skrev også særs vakre dikt, min favoritt er: 


(Kun ment som illustrasjon)

De seirende 

Deres er hemmeligheten:
Å gi.
Gyllen gir jorden dem hveten
tilbake, fordi: 

Allting skal gis dem mer enn de gav
- skummet fra bølgen blir rav
og gir seg tilbake til den -,
alt gis igjen, rose og venn. 

Disse som gir,
eier
mer enn de har. 

Og tingene blir
fler enn de var
Dette er seier! 

For forrige innlegg/dikt, klikk her. For neste, klikk her.
 

Kilder: «Dikt for livet» (151 dikt til livets anledninger) ved Marit Borkenhagen (red.), Den norske Bokklubben.

01.05.2026

Jens I. Bjørneboe (I)

Jens I. Bjørneboe 

  Jens Ingvald Bjørneboe (1920-1976) var en norsk forfatter og skipsredersønn. Han ga ut en mengde romaner, skuespill, lyrikk, essays og artikler. Forfatteren la ikke skjul på sin alkoholisme (fra 12-årsalder! …) og depresjoner. Han tok sitt eget liv 09.05.1976. Før det ble dikteren tildelt Doblougprisen (1974), Riksmålsforbundets litteraturpris (1974) og Gyldendals legat (1972).



(Bjørneboe)
 

  Bjørneboe er også kjent for sin utrettelige kamp (bla. gjennom skuespillet «Tilfellet Torgersen») i forsvar for Fredrik Fasting Torgersen (1934-2015) som i 1958 ble idømt livsvarig fengsling & 10 års sikring for drap. 

  Dikt: Bjørneboe skrev gjerne litt fandenivoldske og satiriske dikt. Også et festlig dikt om padder. Selv er jeg ganske begeistret for frosker. Men etter å ha lest i avisen forleden dag om en ung kvinne som prøvde å komme seg gjennom tollen med 30 (!!) skilpadder limt til kroppen på Bangkok flyplass, ble det hele litt vel mye padde-relatert. Til slutt i min digresjon vil jeg nevne at Bjørneboe var nær venn med sangeren Ole Paus (1947-2023), sistnevnte som kjent en slektning av Henrik Ibsen. 

  Tilbake til Bjørneboes dikt. Her følger ett; i dag (og generelt) kunne man kanskje i overskriften med fordel - gitt tidens tann - erstattet ordet «mann» med politiker: 

Ti bud til en ung mann som vil frem i verden 

I
Det første bud er ganske lett.
De som er flest, har alltid rett. 

II
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.

III
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus. 

IV
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene. 

V
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av. 

VI
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører. 

(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød.) 

VII
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.

VIII
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk. 

(Og i et brødre-paradis
har du din beste livspolis.) 

IX
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor. 

(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til ham som ryktet gjelder!)
 

X
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert! 

Følg  d r i s t i g  med i kamp mot troll, -
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
- én time forut for din tid. 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ, ref. skilpadder), Wikipedia, Jens Bjørneboe: «Samlede dikt», redaksjon ved André Bjerke (Bjørneboes fetter), Gyldendal Norsk Forlag AS, 2004.

24.04.2026

László Krasznahorkai

László Krasznahorkai 

  Krasznahorkai (født 1954) er en ungarsk forfatter. I 2025 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur, og han har tidligere fått blant annet den internasjonale Bookerprisen og en rekke ungarske litteraturpriser. I det følgende skal det handle (mest) om romanen «Baron Wenckheim vender hjem» fra 2016 (til norsk i 2021). SNL skriver bla: «Den tragikomiske og groteske hovedpersonen vender hjem, men bak ham tegner Krasznahorkai et bilde av et helt samfunns forfall og åndelige undergang.» Klassekampens Bokmagasin omtaler verket som et «nyere karnevalistisk undergangsepos.»

 


(Nobelprisvinneren)

  Å gjengi «ørlite» fra romanen er vanskelig, da forfatteren typisk (nesten som nobelprisvinner Jon Fosse) har setninger som strekker seg over mangfoldige sider. Fra mitt lille ståsted kunne nedenfor gjengivelse vel så gjerne omhandle selvgode nordmenn, fra bunnen og opp. Nei, i Norge hadde det kanskje vært like greit å starte på toppen av den politiske «kransekake» på Stortinget, bestående - for en betydelig del - av simple butikktyver, pendler- og skatte-svindlere, fyllekjørere, oversubsidierte bønder og uoppsigelige byråkrater med sugerør ned i samtlige departementer, CV- og/eller eksamens-juksere, bakstrevere og andre inkompetente PR-kåte, imbesile lystløgnere og småkorrupte døgenikter. Skulle noen av dem bli tatt på fersk gjerning er «straffen» gjerne lang sykemelding med påfølgende etterlønn, hvoretter de blir overført diplomatiet eller sendt til utlandet (gjerne USA) som høytlønnede ambassadører. Man skal heller ikke se bort fra at det i (de norske) kulisser ligger en og annen sjaman og lurker… 

  Men tilbake til Ungarn: Her følger et lite utdrag nærmere slutten av romanen, hvor ungarerne som folk får sitt pass påskrevet i form av et brev som ramler ned i avis-redaksjonen i en liten landsby. Skal man publisere eller ei? 

  «Et så avskyelig folk som dere er, har jorden aldri båret på sin rygg, det til tross for at vi overhodet ikke henrykkes av det vi til vanlig ser på denne jorden, men et mer motbydelig folkeferd enn dere har jeg aldri møtt, og ettersom jeg er en av dere, er jeg følgelig for nær dere, det er vanskelig å straks finne ord som beskriver kjernen i dette avskyelige trekket, et aspekt som gjør at vi synker ned i sølen under alle andre nasjoner, for det er vanskelig å finne ord for å tenke seg et hierarki for dette arsenalet av motbydelige menneskelige egenskaper dere frastøter verden med, en verden som har fått den ulykke å lære dere å kjenne, for dersom jeg begynner med å si at det å være ungarer ikke betyr å tilhøre et folk, at i stedet er det en sykdom, en uhelbredelig, avskrekkende syke, en ulykke av epidemiske proporsjoner som fyller enhver observatør med kvalme, så ville det være et dårlig utgangspunkt, nei, det er ikke det at det er en sykdom, men snarere hvordan denne sykdommen materialiserer seg, det er det som er vanskelig å formulere her, i dette skriftet som jeg retter til et gen i et forsøk på å fraråde det å føre denne nasjonen videre i livets uforståelige kontinuum […], vi kan si: hei du, råtne ungarer, du er innbegrepet av misunnelse, smålighet, småskårenhet, dorskhet, en ful hang til å snike, en skamløs feighet, nederdrektighet, konstant beredt til å begå forræderi, og på samme tid stiller du frekt til skue din egen uvitenhet, din mangel på dannelse, din ufølsomhet, du, ungarer, du er et eksepsjonelt avskyelig subjekt […]» 

Og slik fortsetter det… noen sider. 

PS. For syns skyld; jeg har hatt den ære å få bli kjent med flere fra Ungarn (og til og med vært i et bryllup der). Uten unntak: strålende mennesker!

For forrige innlegg, klikk her. Med stor takk til giver av romanen! For neste innlegg, klikk her.

Kilder: László Krasznahorkai: «Baron Wenckheim vender hjem», Cappelen Damm AS, Oslo, 2021, Store norske leksikon (SNL), Wikipedia, Klassekampens bokmagasin 21.03.2026.

17.04.2026

Torgeir Rebolledo Pedersen (IV)

Torgeir Rebolledo Pedersen

  Fargeklatten har jeg vært innom flere ganger før (klikk feks her). Nylig (21.03.26) la han ut følgende dikt via Klassekampens Bokmagasin. Når idioter plutselig radikalt endrer styresett i tidligere demokratiske land, kan man jo begynne å lure. 


(T. R. Pedersen)

  Det gjør også poeten (med bravur) i følgende: 

If you want it darker 

If you want it darker
var det ikke det han sang, Leonard Cohen
før han pakket stemmen sammen
og apropos; samme Cohen før han dro
sa han ikke også
Vi vil nok ikke like hva som kommer etter USA
Med andre ord; det USA vi har fått nå
Et USA uten U, bak akronymet ICE
(Immigration and Customs Enforcement)
væpnede og svarte bander som tråler statene
på jakt etter opposisjonelle og minoriteter av
alle slag, immigranter og ikke immigranter
alle slags dissidenter, aktivister og alle skriveføre
er alle potensielle våpenføre terrorister
og kommunister av alle slag 

Slik en gang en viss rikskansler
en gang ga sin nære kampfelle Ernst Röhm
ca. samme væpnede uniformerte bander
forvillede brunrotter krøpet ut av
samme akronym; SA (SturmAbteilung)
som trålte gatene i nittentrettitallets Berlin
for å ta rotta på all slags opposisjonelle og
minoriteter, immigranter og ikke immigranter
all slags dissidenter, aktivister og skriveføre
var alle potensielle våpenføre terrorister
og kommunister av alle slag. 


(L. Cohen)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Klassekampen, Bokmagasinets diktspalte 21.03.2026