Gregorio López y Fuentes - Brevet til Gud
Fuentes (1895-1966) var en meksikansk forfatter, dikter og journalist. Født og oppvokst blant meksikanske indianere fikk han et inngående kjennskap til deres levevis og tankeverden. Få har skildret deres dagligliv bedre. Han påbegynte sin forfatterkarriere allerede som femtenåring da den meksikanske revolusjonen startet i 1910 (også kjent som den meksikanske borgerkrigen frem til 1920).
Brevet til Gud
Huset - det eneste i hele dalen - lå oppe på en liten åskam. Det lå høyt nok til at man kunne se elven og, ved siden av hestehagen, åkeren med moden mais og et islett av blomstrende bønneranker som alltid var et varsel om en god høst.
Det eneste jorden trengte, var regn, eller i hvert fall en skur. Helt fra morgenen hadde Lencho - som visste hvordan det sto til med jordene - ikke gjort annet enn å granske nordvest-himmelen.
«Nå skal vi virkelig få det vannet vi trenger, kvinne.»
Og kvinnen som holdt på å stelle til kvelds, svarte:
«Hvis Gud vil.»
De eldste guttene arbeidet på åkeren, mens de yngste lekte rundt huset helt til kvinnen ropte på dem alle sammen:
«Kom og spis.»
Mens de satt og spiste, begynte store regndråper å falle, akkurat som Lencho hadde spådd. Veldige skybanker kom drivende fra nordvest. Luften var frisk og ren.
Mannen gikk ut for å se etter noe i hestehagen, skjønt den egentlige grunnen var nok at han ville unne seg selv den gleden å føle regnet mot kroppen, og da han kom inn igjen, ropte han:
«Det er ikke regndråper som fra himmelen, det er nyslåtte mynter. De store dråpene er ti-centavoer og de små er fem-centavoer …»
Smilende ble han stående og se ut på åkeren med moden mais og bønneblomster svøpt i et slør av regn. Men plutselig kom det en sterk vind, og sammen med regnet begynte store haglkorn å falle. Haglen lignet virkelig nyslåtte mynter, og guttene styrtet ut, uten å bry seg om uværet for å samle sammen de frosne perlene.
«Dette ser ille ut,» sa mannen nedslått. «Jeg håper det driver fort over.»
Men det drev ikke fort over. I en halv time pisket haglen ned på huset, hagen, skråningen, maisåkeren, på hele dalen. Åkeren var hvit, som dekket av salt. Det fantes ikke et blad igjen på trærne. Maisen var fullstendig ødelagt. Bønnene var ribbet for blomster. Lenchos sjel ble fylt av sorg. Da uværet hadde drevet over, stilte han seg midt ute på åkeren og sa til sine sønner:
«Den grådigste gresshoppesverm ville ha levnet mer enn dette … Haglværet har ikke skånet noe som helst. I år får vi hverken mais eller bønner …»
For en trist kveld det var.
«Alt arbeidet til ingen nytte!»
«Det er ingen som kan hjelpe oss.»*
«I år kommer vi til å sulte alle sammen …»
Men i hjertene til alle som bodde i det avsidesliggende huset midt i dalen, fantes det et eneste håp - håpet om hjelp fra Gud.
«Det ser ut til at vi har mistet alt, men la oss ikke fortvile. Husk, det er ingen som dør av sult.»
«Nei, folk sier jo det: Det er ingen som dør av sult.»
Hele natten igjennom tenkte Lencho bare på sitt eneste håp: Hjelpen fra Gud, hvis øyne - det hadde han jo lært - ser alt, selv det som finnes lengst inne i samvittigheten.
Lencho var en svær rusk av et mannfolk, han slet som en hest på jordene, men han kunne faktisk skrive. Søndagen etter, i grålysningen, i full tillit til at det fantes et høyere vesen som holdt sin hånd over dem, begynte han å skrive et brev som han selv ville gå til byen med og legge i postkassen.
Det var intet mindre enn et brev til Gud.
«Gud,» skrev han, «hvis du ikke hjelper meg, kommer min familie og jeg selv til å sulte i hele år. Jeg trenger hundre pesos til nytt såkorn og til å leve av til den nye avlingen er moden fordi haglværet …»
Han skrev «Til Gud» på konvolutten, la brevet ned i den og fremdeles litt urolig til sinns gikk han til byen. På postkontoret kjøpte han et frimerke til brevet, og så la han det i kassen.
En av funksjonærene som var postbud og også hjalp til med å sortere posten, fant brevet til Gud, og han lo høyt og gikk og viste det til sin overordnede. I alle de årene han hadde vært postbud, hadde han aldri sett et brev med en slik adresse. Postmesteren som var en tykk, godslig kar, begynte også å le, men straks etter ble han alvorlig igjen, og fremdeles med brevet i hånden, sa han:
«For en tro! Jeg skulle ønske jeg var like fast i troen som han som har skrevet dette brevet. At jeg kunne tro slik som han tror. At jeg kunne være tillitsfull i håpet som han er - denne mannen som har gitt seg til å korrespondere med Gud.»
Det var ingen å avlevere brevet til, men postmesteren ville nødig skuffe en mann som var så fast i troen, og altså foreslo han at de skulle besvare det. Han åpnet det, og da viste det seg jo at her her trengtes det noe mer enn god vilje og blekk og papir. Men han holdt fast ved sin beslutning; han samlet inn penger fra sine underordnende, bidro selv med en del av sin gasje og fikk overtalt flere av sine venner til å være med på en innsamling «til et veldedig formål».
Allikevel greide han ikke å få inn så meget som hundre pesos, og han måtte nøye seg med å sende bonden litt over halvparten av beløpet. Han la pengene i en konvolutt adressert til Lencho og vedla også et brev som bare besto av et eneste ord i form av en signatur: GUD.
Neste søndag møtte Lencho frem litt tidligere enn vanlig for å spørre om det var kommet brev til ham. Det var postbudet som rakte ham brevet, mens postmesteren kikket ut på dem fra sitt kontor, fylt av den tilfredshet man føler når man har gjort en god gjerning.
Lencho ble ikke det spor forbauset da han fikk se pengesedlene - så fast var han i troen - men da han hadde telt opp pengene, ble han sint. Gud kunne ikke ha begått en feil og heller ikke kunne han ha nektet Lencho det han hadde bedt om.
På flyende flekken gikk Lencho bort til skranken og ba om penn og blekk og papir. Han strevet slik med å forme sine tanker i ord at han gjorde de underligste grimaser der han sto. Omsider ble han ferdig, gikk bort til skranken og kjøpte frimerke, slikket på det og satte det fast på konvolutten med et kraftig neveslag.
Et øyeblikk etter at brevet hadde dumpet ned i postkassen, gikk postmesteren ut og hentet det. Brevet lød:
«Gud. Jeg har bare mottatt sytti pesos av de pengene du sendte meg. Du får sende meg resten, for jeg trenger disse pengene så sårt. Men send dem ikke i posten, for karene som jobber på postkontoret, er noen ordentlige kjeltringer. Lencho.»
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilde: «Berømte noveller», Forlaget Det Beste A/S, 1981, Wikipedia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar