Sverre Mørkhagens biografi om Henrik Ibsen

Sverre Mørkhagens biografi om Henrik Ibsen

  Forfatterens biografi Ibsen «… den mærkelige Mand» ble utgitt på Gyldendal Forlag for et par-tre måneder siden. Og som en av våre fremste Ibsen-forskere (Astrid Sæther) skriver i en kronikk datert 21. november, har den «fått stor oppmerksomhet og rangeres av kritikerne på en skala mellom panegyrikk og slakt». For å dvele litt ved skamrosen først: Marius Wulfsberg presterer i sin anmeldelse i Dagbladet 11. oktober under overskriften «Imponerende om Ibsen» i løpet av én eneste setning det kunststykke å avsløre at han selv må kunne svært lite om hverken Ibsen eller Bjørnsons familie når han synser rundt bryllupet mellom duoens barn Sigurd og Bergliot: «Om jeg husker rett, prioriterte han [Ibsen] å lese korrektur på stykket «Når vi døde våkner» den søndagen.» Om han husker rett!? Wulfsberg må ha lidd av akutt amnesi! Ærlig talt: Bergliots foreldre ville ha seg frabedt en kirkelig vielse, paret ble derfor viet på Bjørnstjerne Bjørnsons kontor på Aulestad. Det var en TIRSDAG, nærmere bestemt 11. oktober 1892 (127 år før Wulfsberg mistet hukommelsen). Og det er mulig Ibsen prioriterte korrekturlesning, men det må i så fall ha vært av «Bygmester Solness» utgitt 12. desember samme år, i hvert fall ikke «Når vi døde vågner» som kom på markedet syv år senere.

(Ibsen av Krohg, 1895)

  Så til biografien. For å ta det positive først; den er både lettlest og (som Sæther påpeker) en «godt sammenskrevet bok». Og det er få stavefeil. Jeg hater slike fordi jeg finner så mange av dem hos meg selv. I biografien fant jeg bare tre (bla står det på side 720 «Det vi si», skal selvfølgelig stå «Det vil si»), slikt bør berømmes! Inklusive fotnoter, kildehenvisninger, personregister og kronologi rommer boken 863 sider. Jeg elsker kronologier, derfor var den («Henrik Ibsens dikterliv» fra side 840) noe av det første jeg tittet på. Men hva skuet mitt øye? «Ankommer Grimstad, sannsynligvis 3. januar» 1844. Det er det mange som har hevdet gjennom årenes løp, nå heller en god del mot 27. november 1843. Det pussige er at Mørkhagen under overskriften til det femte av bokens 25 kapitler - alle med brokker av sitater fra «Peer Gynt» - skriver «Grimstad, 1843-1850». Mener han både og? Mye verre, og det er nesten utilgivelig; Mørkhagen unnlater i kronologien å nevne skuespillet «Norma eller en Politikers Kjærlighed» (som ble utgitt i to numre av Ibsens eget tidsskrift «Manden» 1. og 8. juni 1851). Han har altså i kronologien glemt å ta med ett av Ibsens 26 skuespill. Det skal dog nevnes at Mørkhagen har nevnt skue- eller syngespillet i en setning på side 110 av biografien.

    Gyldendal Forlag (Ibsens «eget») har forhåpentligvis pløyd gjennom verket på jakt etter skrivefeil, men når det gjelder sjekking av fakta i boken har de (og forfatteren) gjort en særdeles slett jobb. Jeg har funnet totalt 39 (!!) feil (inklusive de små stavefeilene), det er høyst uakseptabelt. HIS (Henrik Ibsens Skrifter) har digitalisert samtlige av Ibsens skuespill og kjente brev, hvorfor har hverken Gyldendal eller forfatter dobbeltsjekket disse med hensyn til datoer og andre fakta? Nå har riktignok en del feil datoer fra Michael Meyers biografi med tanke på datoer for oppføringer av skuespillene blitt videreført, men kildene burde de vel også ha sjekket, ikke bare ukritisk gjengitt tidligere feil? Det hadde vært enkelt å kryss-sjekke med IbsenStage som har digitalisert samtlige (kjente) Ibsen-oppføringer frem til vår tid.

  Jeg skal ikke liste opp alle de 36 andre faktiske feilene, ingen gidder å lese om slikt. Men det er fristende å trekke frem side 430 i biografien med intet mindre enn tre feildateringer på en og samme side. Året som omhandles er 1877: Nei, Henriks far Knud Plesner Ibsen døde slettes ikke 14. oktober, men 24. oktober. Henrik Ibsen var ikke tilbake i München etter sin reise til Stockholm 19. september, men dagen etter. Og han skrev aldeles ikke et takkebrev til Frederik Hegel i Gyldendal 13. desember, han sendte det 21. september etter sitt korte opphold i København under hjemreisen fra Sverige.

  En par andre feil bør også nevnes. I forbindelse med oppførelsen av «Et dukkehjem» i Tyskland i 1880, var det slik at skuespillerinnen Hedwig Niemann-Raabe hadde nektet å spille rollen som «Nora» med den begrunnelse at «Jeg ville aldri gå fra mine barn!». For første og siste gang skrev derfor Ibsen en «alternativ slutt» på et av sine skuespill for å tekkes det tyske publikum. Versjonen gikk i korthet ut på at «Nora» ble. Så påstår Mørkhagen at Niemann-Raabe spilte i hovedrollen (som «Nora») på premieren i Flensburg 6. februar 1880. Datoen er korrekt, det skal forfatteren ha, men det var absolutt ikke Niemann-Raabe som spilte «Nora», men Helene Schneider! Det er ellers også korrekt at det var første gang skuespillet ble spilt med den «justerte» slutten, men det gikk ikke lenge (3. mars) før man også i Tyskland som regel brukte originalen (hvor «Nora» slamrer igjen døren etter seg på vei ut). Så står det på side 569 at oversetteren av «Rosmersholm» til tysk var en «M. von Bolt». For noe tøv, oversetteren het Marie von Borch! De fleste forleggere (og Ibsen-forskere) burde ha fått med seg det, særlig siden hun var en av dem som oversatte flest (11 stykker) av Ibsens skuespill til tysk.

  Fotnotene? Jeg elsker slikt også, men etter å ha funnet så mange feildateringer i selve biografien, tror jeg må vente litt med påkjenningen en slik gjennomgang muligens vil gi. På den lyse side; Mørkhagens referater fra mange av Ibsens verk (særlig «Peer Gynt» naturlig nok, siden han i 1997 utga boken «Peer Gynt: historie, sagn og ‘forbandet Digt’») er givende og til tider fornøyelig å lese.

  Så var det Mørkhagens sensasjonstrang. Eller slik kan det virke. På side 62 har nemlig forfatteren børstet støv av en gammel historie (først presentert av Arne Duve i «Henrik Ibsens hemmeligheter?» fra 1977) hvor det fremsettes en hypotese om at Henrik Ibsen «kan ha pådratt seg et uekte barn som femtenåring» (sitat fra Ivo de Figueiredo i et debattinnlegg i Aftenposten 24. november 2019) med en 13-årig jente i 1843. Figueiredo gir Mørkhagen det glatte lag: «Forskerne, med Telemark Museums Jørgen Haave i spissen, har imidlertid slaktet hypotesen, og det i så aggressivt ordelag at man skulle tro det var museet i Brekkeparken som var under beleiring.» Han nevner også at «historikere lufter altså ikke hypoteser som var de vårkåte fuglehunder, de fremlegger dem for å styrke eller svekke deres holdbarhet». Kunne ikke bare Mørkhagen ha nøyd seg med Ibsens kjente uekte barn Hans Jacob Hendrichsen Birkedalen født 9. oktober 1846? Om Dagbladets anmelder som også omtaler hypotesen bemerker Figueiredo; «at litteraturforsker Marius Wulfsberg hyller biografens behandling av dette emnet som forbilledlig, får en til å lure på hva slags forskningsstandard man holder seg med på Nasjonalbiblioteket».

  Mørkhagen har dratt frem et par andre påstander også. Blant annet at Henrik Ibsens forlovet seg med Suzannah Daae Thoresen allerede i 1855, basert på et brev fra hennes bror Herman i juli 1855 (kontra den gjengse oppfatning om forlovelse april/mai 1856). Samt om besøk i hjembyen Skien i 1859 og 1860 for å tigge penger hos farens stebror Christopher Blom Paus. Det første oppholdet skal iht Mørkhagen ha vart «en ukes tid». Det meste (inklusive brevet) er godt kjent fra før, når det gjelder forlovelsen unnlater imidlertid Mørkhagen behendig å nevne at Ibsen i brev av 17.04.1857 til vennen Paul Botten-Hansen skrev at «jeg i forrige Aar - blev forlovet med en Datter af Provst Thoresen». Det er litt merkverdig at Mørkhagen motsier seg selv (på side 717 i biografien); der skriver han nemlig at forholdet «mellom Henrik og Suzannah oppsto i 1856» … Kilde for Henrik Ibsens visitter i Skien var Paus’ stuepike, som uttalte seg i avisen Fremskridt i mars 1928. Det var mao. nærmere 70 år (!!) etter besøkene til den allerede da kjente dikter og teatersjef skulle ha funnet sted, noe visstnok bare Paus i tillegg fikk med seg. Resten av Skiens befolkning og Henrik Ibsens familie gikk det altså nærmest bokstavelig talt hus forbi …

  Konklusjon: Dersom man søker en lettlest biografi uten å bry seg altfor mye om fakta, er Mørkhagens grei nok. Ønsker man seg noe nærmere et oppslagsverk, er den nærmest ubrukelig. Av gjennomført gode Ibsen-biografier vil jeg heller anbefale Ivo de Figueiredos «Mennesket» og «Masken» (ny og revidert utgave utgitt 2010), der finner man også massevis av bilder - Mørkhagens er i så henseende dunkel som snøfrie haver en desemberkveld.

  Sverre Mørkhagen har rett i at Henrik Ibsen var en merkelig mann. Akkurat som Peer Gynt undret om seg selv da han i siste handling spør lensmannen: «Og hvor er han nu, den mærkelige mand?» Hvoretter gamle Gynt fremfører følgende skrøne:

«I San Franzisco jeg grov efter Guld.
Hele Byen var af Gjøglere fuld.
En kunde gnide paa Fiol med Tæerne;
en anden kunde danse spansk Halling paa Knæerne;
en tredje, hørte jeg, gjorde Vers
mens hans Hjerneskal blev boret igjennem paatvers.
Till Gjøgler-Stævnet kom ogsaa Fanden; -
vilde prøve sin Lykke, som saa mangen anden.
Hans Fag var det: paa en skuffende Vis
at kunne grynte som en virkelig Gris.
Hans Personlighed trak, skjønt han ej var kjendt.
Huset var fuldt og Forventningen spændt.
​ Frem traadte han i Kappe med svajende Fliger;
man muss sich drappieren, som Tydskeren siger.
Men ind under Kappen, – hvad ingen vidste, -
havde han forstaaet en Gris at liste.
Og nu begyndte da Præstationen.
Fanden, han kneb; og Grisen gav Tonen.
Det hele blev holdt som en Fantasi
over Grise-Tillværelsen, bunden og fri; -
till Slutning et Hvin, som ved Slagterens Stikk; -
hvorpaa Kunstneren bukked ærbødigt, og gik. -
Emnet blev af Fagmænd drøftet og dømt;
Stemningen blev baade lastet og berømt; -
nogle fandt Røstens Udtrykk for tyndt;
andre fandt Dødsskriget altfor studeret; -
​men alle var enige om: qva Grynt
var Præstationen yderst outreret. -
Se, det fik Fanden fordi han var dum
og ikke beregned sit Publikum.»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Sverre Mørkhagen: Ibsen «… den mærkelige Mand», Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo, 2019, «Peer Gynt» (originalen fra 14.11.1867 digitalisert ved HIS), diverse avisartikler som referert.

Innrømmelse: Ikke før publisert, så oppdaget jeg selvfølgelig opptil flere skrivefeil i mitt eget innlegg. De er etter beste evne korrigert. 

PS. Utover refererte avisinnlegg over har jeg i ettertid fått tilgang til blant annet innlegg i en artikkel («ordet» nr 5/2019), som omhandler Riksmålsprisen Mørkhagen for biografien under tittel «Språkbruk i mesterklassen». Jeg har også fått lese Ibsen-nestor fremfor noen; Narve Fulsås' anmeldelse i Morgenbladet (nr 49, 13-19.12.2019) om den samme biografien under overskriften «Stakkars Ibsen», hvor Mørkhagen får seg et knyttneveslag. Uten at disse har endret mitt lille og ubetydelige standpunkt da det ble skrevet.