Theodore Francis Powys
T. F. Powys (1875-1953) ble født i Derbyshire, men hans historier og forfatterskap er knyttet til grevskapet Dorset. Faren var anglikansk prest - det ble elleve barn ... Farens bakgrunn farget nok sønnen, og følgende pussige historie reflekteres av det. To av Powys’ brødre ble også forfattere; John Cowper (1872-1963) og Llewelyn Powys (1884-1939), hvorav den første regnes som en av de største diktere i forrige århundre.
T. F. Powys giftet seg i 1905 med Violet Dodd, de fikk to sønner og adopterte senere en datter.
Pussig historie? Ja, den er kanskje til og med på grensen til det groteske. Og setningene da, jeg føler de fremstår så annerledes, samtidig enkle og kompakte. Men med en kompleks undertone.
(T. F. Powys)
En av sønnene kom etter forfatterens bortgang over en kasse med upubliserte manuskripter som rottene hadde begynt å bygge reder i, der fant han de fleste av fortellingene som gjengis i «Rosie Plum and Other Stories» (1966).
Rosie Plum
Kapellet i Dodderdown var verdens minste. Rosie Plum holdt det i orden. Tidene forandrer seg. Dodderdown kapell hadde en gang vært berømt. Presten brukte det, og folk kom til gudstjenestene. Rosie hadde gjort rent i kapellet fra hun var liten. Hun fortsatte med det etter at hun giftet seg. Det var mens presten kom, og kapellet blomstret.
Rosie brukte kapellet på den måten at hun gjorde rent i det. Andakt var noe som kom i annen rekke, det hørte sammen med rengjøringen. Når kapellet var rent, syntes Rosie det var passende å sette seg på benken og beundre sitt verk. Men av og til så hun på prekestolen. Slik brukte Rosie kapellet.
Mannen sin brukte hun på andre måter. Hun var en liten kvinne, sterk og livlig. Hun kunne løfte hva som helst og hadde en hjertelig latter.
Når kapellet var feid og pyntet, pleide Rosie sette seg på den lange benken foran prekestolen og høre på predikanten. Benken var det viktigste stykke inventar i kapellet. Den hadde alltid rommet alle kirkegjengere. Menigheten ble aldri for stor til [ikke] å få plass på den. Rosie tørket alltid omhyggelig støv av benken.
I en landsby er det kirken som blomstrer, i en annen ligger dissenterkapellet best an. Selv om kapellet i Dodderdown var lite, hadde det en gang vært stort, men nå var det ikke stort lenger. Folk var gått over til kirken.
Men Rosie tørket støv av benken ennå. Da alle kirkegjengerne var borte, sluttet presten å komme også, og Rosie brukte sin mann på en ny måte. Hun satte ham på prekestolen.
Hun hadde brukt ham til andre ting. Da kapelldøren blåste inn under en gudstjeneste, måtte mannen hennes stå i åpningen og være dør. Han måtte også stå ved vinduet om sommeren og være fluepapir. Når Rosie satte mannen sin på prekestolen, så han på henne og hun på ham. Hun innbilte seg at han prekte.
Rett over prekestolen var et hull i taket. Regnet kom inn gjennom hullet og dryppet på mannen til Rosie.
Rosie var bestemt, hun var sterk, hun ville ikke stå tilbake for noen. Kirkefolket sa at de alene tilba den ene, sanne Gud. Farmer Lord, storbonden, var helt sikker på det.
«Ham alene skal I tjene,» sa han.
Rosie var ikke enig.
Mannen hennes, som var snekker, laget et kors. Rosie laget en Kristus. Hun dyttet halm i en gammel sekk, laget et hvitt ansikt av en posepudding, sydde på armer og ben og bandt sin Gud til korset. Det hele fikk plass i kapellet.
Ingen brydde seg om henne. Når man går i gang med noe i Dodderdown, fortsetter man med det. Rosie hadde alltid gjort rent i kapellet. Mannen hennes hadde hjulpet henne, og predikantene som pleide komme, hadde snakket om Gud. I kirken skrøt de av sin Gud. Rosie hengte opp sin Gud, hun også.
Presten Hayball ville ha latt Rosie gjøre som hun ville.
«Etter loven er det fri religionsutøvelse i England,» sa han. «Vi er alle kristne. Enhver Kristus som henger på et kors, er vår Gud.»
Men Farmer Lord var av en annen mening. Han hadde ingenting å si på krusifikset som presten Hayball hadde satt over alteret i St. Markus-kirken. Hvorfor skulle han det? Det var laget på vanlig måte, i Manchester. Det var et hellig kors. Ansiktet var passende for Jesus. Lemmene var naturlige. De var naglet til korset og ikke bundet fast, som Rosies Gud.
Farmer Lord var kirkeverge. Han var en middelaldrende mann, og søndagshatten hans minnet om kong Edeards. Han kunne huske tiden da det vesle kapellet var fullt og kirken sto tom. Han snakket om den tiden som om den var før Syndfloden. I de dager var det Radikalere i landet, sa han. Men nå var det bare én tilbake, en kvinne: Rosie Plum.
Farmer Lord trodde at Rosie hadde oppreist en annen Gud for å konkurrere med den sanne Gud. Den sanne Kristus var skåret ut; Rosies Jesus var bare stoppet ut. Rosies Gud var uegentlig, korset hennes humbug. Det var laget i Dodderdown og ikke i Manchester. Farmer Lord rapporterte nok en gang saken til presten Hayball på et møte i menighetsrådet.
«Hun har dyttet halmen min i en stjålet møkksekk,» sa han. «Og hun har laget en Guy Fawkes-dukke som hun kaller Jesus. «Hun er en spotter.»
«Men, men …» sa presten Hayball mildt. Han hadde tro på bilder. «Hun tilber et symbol.»
Rike Farmer Lord foretok undersøkelser. Han oppdaget at kapellbenken som Rosie tørket så omhyggelig av, bare var utlånt. Den var utlånt av en fin herre for femti år siden. Han hadde vært velstående den gangen, nå bodde han i Stonebridge arbeiderhjem. Farmer Lord var formann i styret, og han tilkalte den gamle mannen, som var blitt fattig på grunn av sin ærlighet.
«Du er en tyv,» sa bonden. «Du snylter på samfunnet når du eier verdier. Du kom hit på falske premisser. Du har nok til å leve av for en uke. Du eier en benk. Jeg krever at den benken du lånte til Dodderdown-kapellet, straks skal selges og pengene leveres til styret. Jeg er villig til å betale ti shilling for benken. Med noen småforandringer kan den bli til et brukbart vanningstrau for sauene mine. Rosie Plum bruker den bare til å glo på mannen sin, som står der som en tomsing, og til å se på en halm-Jesus hun har hengt opp på veggen.»
Gamlingen bare mumlet et svar. Han ble ført vekk …
Mannen til Rosie var så uheldig å få gikt. Kanskje han fikk det av å stå på prekestolen i det fuktige kapellet, kanskje fordi han lå full i en grøft en hel natt. Sykdommen utviklet seg skremmende. Armer og ben ble vridd hit og dit. Knærne ble bøyd, armene krøket, ryggen krum. Han ville bli et problem for bedemannen. Doktoren sa at han var døden nær …
En bonde vil gjerne gjøre en god handel, uansett hvor mye han karer seg frem i verden. Gamlingen på arbeiderhjemmet hadde åpenbart gått med på å selge benken sin. Han hadde ikke sagt noe til styret. Men senere, da en ung pleierske skrubbet den nakne kroppen hans temmelig hardhendt med en skurebørste, mumlet han ordet «Tobakk!», som betydde at han heller ville ha en pipe enn å bli skrubbet. Farmer Lord betalte pengene; benken var hans.
Når en rik mann kjøper noe, drar han ikke bestandig av sted med kjøpegodset straks. Av og til venter han. Han liker tanken på at han når som helst kan ta bort det en annen har god bruk for. En velberget bonde kan sveve som en hauk, selv om han har fine gamasjer og en passende søndagshatt. Han kan slå plutselig ned på byttet, eller sveve i luften og vente på sitt øyeblikk.
Mannen til Rosie ble meget syk; han kunne ikke røre seg. Han var fullstendig forvridd. Rosie, som i sitt liv som gift kone alltid hadde gjort bruk av ham på forskjellige måter, fant at han ikke dugde til noe lenger.
Rosie oppfattet seg selv som en stor fører. Hun var dissenter, Farmer Lord var statskirken. Rosie ville ikke stå tilbake for noen.
Rosie besluttet å overgå kirken. Kirken var gjerrig og tigget alltid. Rosie besluttet å være raus og gi bort ting. Så lenge mannen hennes kunne arbeide, hadde Rosie råd til å være gavmild, i stil med den eldre generasjon av dissenterne, som pleide å gi bort mer enn tiendedelen av det de eide til de fattige. Hun hadde gitt bort blomstene i haven sin, og grønnsakene. Hvert barn som hadde en grav å stelle, pleide gå til henne etter blomster. Rosie sa aldri nei, og ofte pleide temmelig velbergede mennesker å gå til Rosie istedenfor å plukke blomster i sin egen have, og hun ga bort det hun hadde. Da haven ikke ble stelt mer, tok Rosie til å gi bort inventaret. Hun dyrket alltid sin Gud i kapellet, derfor måtte hun være gavmild, sa hun. Mannen sin kunne hun snakke til på denne måten:
«Du er ikke mye tess nå, men bønner kan gjøre mye. Jeg ber i kapellet, og kanskje Gud med halm i vil vise hva nytte det kan bli av deg.»
Snart ga Rosie bort alt hun hadde, uten den gamle madrassen som de lå på om natten. Når hun ville ha en liten hvil, gikk hun til kapellet og satte seg på benken.
Mannen hennes kunne ikke stå på prekestolen mer. Han kunne ikke stå noen steder. Han kunne bare ligge sammenkrøket. Men Rosie måtte ha en predikant, derfor tok hun sin halm-Jesus og satte ham på prekestolen. Hun innbilte seg at hun gjorde det bedre her enn i kirken. De hadde bare presten Hayball å høre på, men hun hadde Jesus. Hun visste at intet helgenbilde var passende for et kapell, men dette var ikke noe bilde, det var Vår Herre selv, som tok seg riktig godt ut på prekestolen …
En vinterdag kom Rosie tilbake fra skogen, hvor hun hadde samlet kvist. Hun hadde en svær bør, og de gamle føttene ble ikke lettere på bakken. Hun snublet ofte. Da hun gikk gjennom Dodderdown, så hun lys i forsamlingshuset, der kirken av og til holdt sammenkomst.
Da Rosie kom hjem sa hun til mannen sin: «Kirkefolkene har det travelt med det onde, og siden vi er frelst, er det best å høre på preken i kapellet.» Sykdommen til mannen hennes hadde bredt seg til hjertet, og han var i ferd med å dø. Han sa ingenting. Hun la kvistene fra seg og løftet mannen sin i stedet. Hun bar ham inn i kapellet, der hun la ham ned, og han trakk sitt siste sukk.
Rosie lot ham være der han var. Kapellet var hellig; han var død der. Hun ville høre på prekenen. Den lille hengelampen svingte langsomt frem og tilbake og ga bare et svakt lys fra seg.
Det banket hardt, og døren gikk opp av seg selv etter at den ble sparket, for den ramlet ned. Farmer Lord sto i kapellet. Han så bare Rosie. Han så ikke den døde mannen.
«Jeg kommer etter benken min,» sa Farmer Lord.
Rosie trakk seg unna.
«Det er så mye folk på kirkefesten at det ikke er sitteplass for alle.»
Bonden løftet benken. Han stilte seg et øyeblikk foran prekestolen og så på halmfiguren, så gikk han flirende sin vei med benken. Alle lo av at Rosies benk var blitt tatt.
«La denne Jesusen hun tilber gi henne en ny,» sa de.
Det var søndag morgen, og på vei til kirken kikket folkene inn gjennom kapellvinduet for å se hva Rosie gjorde. De visste at hun ikke hadde noe å sitte på, men Rosie hadde funnet noe allikevel.
Den ettermiddagen kom politimannen og kikket også. Han gikk inn i kapellet. Rosie satt på noe som støttet seg på albuen og var blitt en god krakk.
«Gud bønnhørte meg og gjorde’n slik,» sa Rosie.
«Og hva er det?» spurte politimannen og pekte på figuren på prekestolen.
«D’er Jesus,» svarte Rosie.
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilder: «England forteller», britiske og irske noveller, Den norske Bokklubben, 1970, Wikipedia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar