Dorothy Parker - Alt i orden

Dorothy Parker - Alt i orden

  Dorothy Rothschild Parker (1883-1967) var en amerikansk forfatter, satiriker og kritiker. Hun var kjent for sitt vidd og fryktet for sin skarpe tunge.

(Dorothy Parker)

  Da jeg leste følgende briljante, lille historie måtte jeg skratte. Ikke bare fordi den var festlig, men fordi den minnet meg om meg selv som ung. Nei, stryk det siste, om meg gjennom hele mitt voksne liv! Det er som om noen, fri og bevare meg vel, skulle ha nedtegnet mitt voksne livs biografi før det var påbegynt! Så det ble ikke bare latter, en litt nifs følelse snek seg også inn. Men det var etter litt tankevirksomhet, noe som aldeles ikke er sunt for sjelen. Jeg har for lengst opphørt å tenke, lest historien flerfoldige ganger, og ler hver eneste gang:

Alt i orden

  Den bleke unge mannen satte seg forsiktig i den lave stolen og lot hodet rulle fram og tilbake sånn at det kjølige stoltrekket svalte kinnet og pannen hans.
  «Å Herregud,» sa han, «å Gud bevare meg vel.»
  Den klarøyde piken som satt ytterst på kanten av sofaen smilte strålende til ham.
  «Ikke så fælt høy i hatten i dag?» sa hun.
  «Å, jeg har det storartet,» sa han, «akkurat som en svamp i hue. Vet du når jeg sto opp i dag? Klokken fire i ettermiddag, ganske skarpt levert hva? Gjorde riktignok mange slags forsøk før den tiden, men hver gang jeg løfter på hodet, tok det lissom en tur og ville rulle under sengen. Det er ikke mitt dette hodet her. Det har vel nærmest tilhørt Walt Whitman, tenker jeg. Å Gud bevare meg!»
  «Kanskje en drink ville hjelpe?» sa hun.
  «Du vil vel ikke dra langt på landet vel!» sa han, «og vær så snill, nevn ikke ordet drink mer. Jeg er ganske totalt ferdig. Se på denne hånden! Den flagrer som en sommerfugl. Si meg, var jeg jævlig i går?»
  «Du gode all verden,» sa hun, «alle sammen var temmelig høystemte. Du var all right.»
  «Jaså,» sa han, «syns lissom jeg må ha vært ganske fin. De er vel ikke sinna på meg alle de andre?»
  «Å Gud nei,» sa hun, «hver eneste en syns du var forferdelig morsom. Ja, Jim Pearson var kanskje litt fornærmet da vi satt og spiste. Men de fikk da holdt på ham og beroliget ham. Jeg tror ikke de merket noe på de andre bordene. Ikke mange i hvert fall.»
  «Ville han dra til meg?» sa han, «Herregud, hva sa jeg til ham da?»
  «Nei, du sa ikke noe, ikke et ord,» sa hun, «du var helt all right. Men du vet jo hvor lett Jim blir fornærmet når han tror at noen fjaser for mye med Ellinor.»
  «Var jeg kulten mot Ellinor?» sa han, «var jeg virkelig det?»
  «Naturligvis var du ikke det,» sa hun, «du bare ertet henne litt, det var ikke noe mer. Hun syns du var fælt morsom. Hadde det forferdelig hyggelig. Bare en eneste gang ble hun litt irritert, da du helte seltersen nedover ryggen hennes.»
  «Herregud,» sa han, «selters nedover ryggen hennes, hva fankern skal jeg gjøre for å plastre på det?»
  «Hun tar det ikke så høytidelig,» sa hun, «bare send henne noen blomster eller noe sånt. Bry deg ikke mer med det. Det var da bare en bagatell.»
  «Jeg gir fankern,» sa han, «gir fankern i alt mellom himmel og jord. Jo takk, jeg sitter fint i det. Gud bevare meg vel. Gjorde jeg noen andre morsomme spillopper under middagen?»
  «Du var all right,» sa hun, «har ingen grunn til å være redd. Alle sammen var henrykte. Hovmesteren var riktignok litt bekymret fordi du ikke ville holde opp å synge, men det gjorde virkelig ikke noen ting. Han sa bare at han var redd for at de måtte stenge igjen, hvis det ble så mye bråk. Men det gjorde ikke ham personlig det minste. Jeg tror at han faktisk gledet seg over at du moret deg så godt. Du drev på og sang bortimot en time. Ikke så fryktelig høyt, det var slett ikke så forferdelig høyt.»
  «Jaså, sang jeg også?» sa han, «det må ha vært underholdende. Jeg sang også.»
  «Husker du ikke det?» sa hun, «du sang den ene sangen etter den andre. Alle som var der hørte på deg og syntes det var riktig hyggelig. Det var bare det at du hele tiden ville synge en eller annen sang om grenaderer eller noe sånt, og da hysjet de deg ned, men du drev på og forsøkte igjen. Du var praktfull. Vi forsøkte å stoppe munnen din en stund alle sammen så du kunne få deg noe å spise, men du ville ikke høre snakk om det. Å Gud, så morsom du var.»
  «Spiste jeg ikke noen ting?» sa han.
  «Ikke en bit,» sa hun, «hver gang kelneren ville forsyne deg, ga du ham alt det han kom med og sa at han var din lenge savnede bror som var blitt stjålet av en sigøynerbande da han lå i vuggen, og at alt du eide var hans. Han holdt simpelthen på å brøle seg fordervet.»
  «Tror jeg så gjerne,» sa han, «tror så gjerne at jeg var forferdelig morsom. Må vel ha vært selskapets kjæledegge. Men hva hendte siden, etter den overveldende suksessen med kelneren?»
  «Å, ikke noe større,» sa hun, «du ergret deg over en hvithåret gammel herre som satt like ved siden av oss, fordi du ikke likte slipset hans, og så ville du hele tiden bort og si det til ham. Men vi fikk deg ut, før han ble virkelig sint.»
  «Jaså var vi ute også,» sa han, «kunne jeg gå?»
  «Gå! Naturligvis kunne du det,» sa hun, «du var helt all right. Det var bare litt lumsk is på veien ute i haven og du datt nokså hardt, stakkars deg. Men det kunne jo like godt hendt hvem som helst.»
  «Ja visst, ja,» sa han, «Louisa Alcott også kanskje? Jaså, jeg datt i havegangen. Da forstår jeg hvorfor jeg har sånn helvetes vondt i - Ja visst, ja. Der har vi forklaringen. Og hva hendte senere?»
  «Men Peter da!» sa hun, «du vil da ikke sitte der og si at du ikke husker hva som hendte senere! Jeg trodde nok også at du var litt på en snurr ved middagen - det er ikke det, du var helt all right og sånn, men jeg visste også at du var temmelig oppstemt. Men etter at du datt i havegangen, var du så alvorlig - har aldri visst at du var sånn også. Husker du ikke at du sa at jeg aldri hadde sett ditt virkelige jeg før? Å Peter, det ville vært fælt om du ikke husker den lange, vidunderlige kjøreturen! Vær så snill, du husker den, ikke sant? Tror at det simpelthen kom til å drepe meg om du ikke husker den.»
  «Jo visst, sa han, «kjøreturen jo. Ja da. Temmelig lang kjøretur, hmm?»
  «Rundt og rundt i parken,» sa hun, «Å, og trærne skinte så fint i månelyset. Og du sa at du aldri hadde visst før at du virkelig hadde en sjel.»
  «Ja,» sa han, «det kunne ligne meg.»
  «Du sa sånne vidunderlige ting,» sa hun, «og jeg hadde aldri visst, aldri, hva du hadde gått og følt for meg, og jeg hadde aldri tort å vise hva jeg følte for deg. Og så i går aftes - Å kjære Peter, den bilturen var nok det mest betydningsfulle som noensinne har hendt oss.
  «Ja,» sa han, «den må nok ha vært det.»
  «Og vi skal bli så lykkelige,» sa hun, «Å, jeg har sånn lyst til å fortelle det til alle sammen! Men jeg vet ikke riktig - kanskje det er enda bedre om bare vi to vet det?»
  «Det tror jeg også,» sa han.
  «Er det ikke deilig?» sa hun.
  «Jo visst,» sa han, «storartet.»
  «Deilig!» sa hun.
  «Si meg,» sa han, «har du noe imot å gi meg en drink? Bare sånn for helsens skyld. Jeg er ferdig med det fanteriet for livet, så sant hjelpe meg Gud. Men jeg har en liten mistanke om at et sammenbrudd begynner å nærme seg.»
  «Du vil bare ha godt av en drink,» sa hun, «stakkars gutten min, det er sørgelig at du føler deg så dårlig. Jeg skal brygge en pjolter til deg.»
  «Jeg forstår virkelig ikke,» sa han, «at du i det hele tatt har lyst til å si et ord til meg etter at jeg dummet meg sånn ut i går. Det sikreste er nok at jeg går i kloster.»
  «Å du lille idioten min!» sa hun, «akkurat som om jeg lot deg gå noen steder i det hele tatt, etter i går! Å nei da. Langt i fra.»
  Hun stormet opp fra sofaen, kysset ham fort på pannen og løp ut.
  Den bleke unge mannen så etter henne og ristet på hodet, lenge, langsomt, og så støttet han det mot de våte og skjelvende hendene.
  «Å Herregud,» sa han, «Gud bevare meg vel!»

(Parker-sitat)

For ordens skyld, omtalte Walt Whitman, 1819-1892, amerikansk dikter, Louisa Alcott, 1832-1888, amerikansk forfatter.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: «Berømte noveller», Forlaget Det Beste A/S, 1981, Wikipedia.