Olaf Bull

Olaf Bull

  Olaf Jacob Martin Luther Bull (1883-1933) var en norsk dikter. 4. desember 1909 utga han sine «Digte». Dikteren var gift med Suzanne (1895-1976, født Dain) i Paris 1925, sønnen Jan Bull (1927-1985) ble forfatter og teaterinstruktør. Før Suzanne hadde Olaf Bull to mislykte ekteskap bak seg, fra et av dem også to døtre (Mona og Merete).

(Olaf Bull portrettert av vennen Henrik Lund, 1911)

  Olaf Bull døde av helseplager 29. juni 1933 på Rikshospitalet i Oslo, rundt 9 år etter at han første gang traff Suzanne på en sankthansfest hos Caprinos på Lysaker/Snarøya i 1924. Det er ingen hemmelighet at plagene fulgte av hans alkoholforbruk. Å leve av å skrive dikt er vel vanskelig eller nær sagt umulig selv i dag, det var neppe lettere i første halvdel av forrige århundre.

  I forordet til Suaannes bok «Ni år. Mitt liv med Olaf Bull.» skriver Hans Heiberg om dikteren bla.: -- « Ingen har så kompromissløst dyrket sin spesielle kunstform, lyrikken, og stillet så ubønnhørlige krav til seg selv - uten å ta hensyn til om det førte ham til himmel eller helvete.
  For det meste førte det ham til helvete. Lysende kunstneriske seire, javel, som korte blitz-fotografier av dikteren, laurbærprydet og virakombølget, men utenom disse sjeldne glimtene av triumf var det svart mørke, uavlatelig pengenød og flukt for gjeld, desperat kamp med stoffet, rastløshet og fortvilte forsøk på å glemme virkeligheten.
  Olaf Bull var et geni, ett av de meget få i norsk diktning, og han visste det selv. Han visste at når han syslet, puslet, lekte og sloss med de gjenstridige ordene, hendte det at de lystret, underet innfant seg, stoffet ble selvlysende mellom hendene på ham, og fremkalte ilinger av ny lykke over ny opplevelse hos den lydhøre leser.»

  Allerede i oktober 1924, ikke mange månedene etter parets første møte, ble Olaf Bull lagt inn på Røde Kors, «det første av mange han i fremtiden kom til å ha på sykehus», som Suzanne senere skrev. Vinteren/våren 1925 reddet Suzanne Olaf Bull fra et selvmordsforsøk, sent i mai samme år satte paret kurs mot Paris. I september fortalte Olaf Bull Suzanne at han hadde skrevet sitt «vakreste dikt!». Det var «Metope». På det håndskrevne manuskriptet (datert 9. september) kan man lese med skråstilt skrift: «Til min elskede Suzanne! fra Olaf». De to ble gift på Rådhuset i Paris 6. oktober 1925, og noe over et år senere (7. januar 1927) ble Jan Breda Bull født i den franske metropolen. Fornavnet fordi han var født i januar (iht Suzanne), mellomnavnet som Bulls far. Olaf Bull slo seg aldri til ro, også i Paris bar tilværelsen preg av opphold på hoteller, leide leiligheter, barer og et sanatorium, han reiste også tilbake til Oslo (via København) noen uker på tampen av 1926, så returnerte han til Paris kort tid før Suzanne nedkom. «Pendlingen» mellom Frankrike og Norge fortsatte - de var bare tidvis sammen. Det kan ikke ha vært lett for Suzanne å se sin ektemann gå til grunne, samtidig som lille Jan vokste opp - og ingen av dem hadde penger -det ble stort sett almisser og venner å leve på, i Frankrike kunne de bo hos Suzannes mor.

(Suzanne og Olaf)

  Diktet «Metope» (formet som en dialog mellom mann og kvinne) ble utgitt i diktsamlingen med samme tittel i 1927 på Gyldendal Norsk Forlag. Det er et av de klassisk monumentale dikt i norsk lyrikk:

Metope

Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast!

Dig vil jeg dypt og blivende bevare

i digtets evige, unge alabast!

Du solbevægede sværmerske! Med panden

pikelig vendt mod kveldens bleke guld,

vender du mildt en himmel mot en annen,

likesaa lys og øm og løndomsfuld!

Gjerne ga jeg min verdens vers tilhope,

hadde jeg magt til ét: at hugge ind

i mindets trodsige sten en myk metope

over dit vare, omridsømme sind!

Vi vandrer i fugtig fjæresand! Du lytter

til sommersjøens luftige bølgesprut!

Vi føler det fromt, at kveldens stilhet flytter

sin tonende grændse altid længer ut!

Det kimer af falmet lyd, som glir tilbake

bak rødmende lunde, gyldne kirkespir -

og luftens lysende bølger synker svake,

som bækker af sol fra bjærgene, som blir!

Aaserne blaaner. Stjernerne er nære!

De siste skyer skynder sig hjem tilkvelds!

Engen har andagt - op af luftens fjære

stiger Arcturus! Lindt, bag graastensgjærdet,

aander en vind i rugens sølvgraa pels!

Gjennem dit blik en varm og dyb beaandning -

midt i et mulm af blaat kan øiet faa

et drivende stænk, en fugtig glans af honning,

og stille spør jeg dig «Ven - hvad tænker du paa?»

«Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg ikke faa lov til at leve -

paa modne marker, som bruser af korn, uten mig!

Paa rørende, lette smaating: Aks, som knækkes,

veier i sjøen, bleke seil derute,

bølger, som strømmer mot stranden uten mig!

Hverdagen, ven, som mildt blir ved bak graven,

tænker jeg paa, og alle de dype, blaa,

kommende kvelder her i sommerhaven,

uten mit sind mot dit, tænker jeg paa!

Det hele fylder mit øie som en taare,

jeg, ensom og angst og arm, skal graate snart!

Alle de ting, som nu ikveld er vore --

om faa, berusende aar staar stunden fore,

da taakerne glir, og øiet kan se klart!

Aa, elskede, se hvor dyb og sort en fjære!

Saa underlig stranden blev, da vandet faldt!

Mon rædslens kveld er fjærn, da vi skal være

en styggere strand end dén, forladt af alt?

Allikevel er det et sødt og saligt under,

at engene her, med korn og krat og trær,

og bjærgene bak, saa dybt som blikket bunder,

dugges saa sødt af vore smaa sekunder --

bare den bjærken dér, hvor vor den er!

Og skigarden da! Den gamle redskabsvognen

ligger i græsset støt og stadig staar

de svære hesjestængerne op i rognen,

og grøften er grøn som før, i alle aar!

Aa, ven, lot gravenes dyp sig vildt besværge,

vilde jeg bli til vangen her, med hø,

til bjærken dér, med stjerner i, og bjærget,

bare for slik, paa annen vis, at værge

den hellige haven vor, for dét: at dø --!

Ta om mig, ven, og hold mig! Saan at trykkes

er snart det eneste glimt af haab, jeg vét -

den hastige, hete straalestund, det lykkes

at vække i mig en annen evighet!»

Og jeg, en levende mand, paa jorden hjemme,

en tydelig mand af kjød, fra taa til top,

kan, svimmel og sky, i favnen min fornemme

noget, som bare er blik og sind og stemme,

i smertelig angst og anelse løst op!

Du ensomme! Alt, jeg kan, er stumt at stryke

dit duftige haar, med haanden din i min -

og øie til øie saan, staar Pan og Psyke

foran et hav af korn, i stjerneskin!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Store Norske Leksikon, «Metope», Gyldendal Norsk Forlag, 1927, Suzanne Bull «Ni år. Mitt liv med Olaf Bull.», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1974