Markus Grøde - Ånden som gikk

Markus Grøde - Ånden som gikk

  Det var en gang for veldig lenge siden, nærmere bestemt en sensommers formiddag - - minst 200 år tilbake i tid.

  På en ubetydelig liten teig nord i Helgeland våknet Markus Grøde. Ikke brått, men noe føltes annerledes. En bevring fra grunnen under. Det var som om halmen han lå på ristet, men allikevel ikke. Lite visste han, akkurat som alt annet levende i regionen; det som var i ferd med å skje skulle for all fremtid forbli risset inn i historien. Men i motsetning til den norske grunnlov vedtatt en håndfull år tidligere skulle Markus’ opplevelse bli glemt av kommende generasjoner. Naturen forteller ikke selv, det er bare de skrivedyktige som gjør. Og Ranfjorden var da som i resten av landet stort sett bebodd av fattige sjeler, og Markus var analfabet. Viktigere enn Eidsvoll for allmuen var nok innførselen av poteten som fulgte i kjølvannet av Napoleons kriger.

  Markus må sies å ha vært av ubestemmelig alder. Han visste ikke selv heller. Helt foreldreløs var han ikke, men faren stakk fra hjemmet så fort han kunne. «Mannfolk er ikke til å stole på!» fnyste mor. Følgelig hadde ikke Markus eller søsknene noen erindring av faren, til overmål viste det seg at moren ikke var bedre enn at også hun forsvant rimelig kjapt den dag hun mente avkommet klarte seg mer eller mindre på egen hånd.

  Markus sturet en dag, kan hende to, så ristet han savnet av. Snart forsvant også brødre og søstre for alle vinder. Var han nå ti eller elleve? Spilte ingen rolle, han trivdes i eget selskap nær fjorden. Potet og sild ble fort favoritt i matveien. Og så hadde han bygd seg et sinnrikt hulesystem under torven. Bolig uten innsyn - med eget spiskammers! Allerede som liten utmerket pjokken seg som en ypperlig svømmer, og som man forstår ditto matsanker. En og annen omstreifer støtte han på, og selv om han ikke følte seg direkte truet, forstod han på ansiktsuttrykkene deres at de mislikte hans åsyn. Kanskje var det de fremstående fortennene? Men en gang fikk han et kompliment fra en liten jente som syntes han hadde «ganske pene ører». Han tok vare på minnet, og visket de andre ut. Måneder og år gikk, han fisket og boltret seg ofte i det kjølige vannet selv nattestid, derfor unnet han seg av og til en liten «middagslur» utpå dagen.

  Tilbake til denne formiddagen det herrens år 1819. De svake rystelsene ble etterfulgt av atskillig sterkere skaking, bare med nød og neppe klarte Markus å karre seg opp til overflaten uten å miste fotfestet. I friluft hørtes skrall som fortonte seg som torden, men det kunne umulig stemme; for første gang på flere uker var det klarvær. Forklaringen fikk han raskt, det han både så og nå hørte var bulderet fra steinskred på andre siden av Aldersundet. Mot ham rullet svære dønninger over fjorden. Men det fantes ikke et aldri så lite vindpust. Høyt over sirklet en havørn, en rovfugl han alltid hadde fryktet …

  Markus overlevde denne dags farer fra hav, fjell, grunn og oven. Han befant seg tross alt ikke helt nede i fjæresteinen, tsunamien var av den milde sorten, dersom monstre kan slik betegnes. Rovfuglen satte kursen sørover. Midt i tumultene fant han seg merkelig nok undrende om han noen gang ville møte den lille piken igjen, og hva hadde hun forresten lagt i begrepet «ganske» pene ører? Henne og de dramatiske minuttene fra klokken 14.30 den 31. august 1819 skulle han bevare i sitt hjerte resten av livet: Et barndomsminne og den dagen ett av de kraftigste kjente jordskjelv inntraff i Norge. Det ble senere beregnet til 5,8 på Richters skala.

(Til Markus' minne)

  NB. Jeg burde muligens ha nevnt; Markus var en «vånd», et medlem av hamsterfamilien, kanskje like lite kjent som jordskjelvet omtalt. En vånd er en brunrotte, man kan ofte se etterlatenskapene fra dem i hager, der de kaster opp jordhauger fra munningen av hulene sine. Da jeg selv var barn (ja senere også), var det mange slike jordtuer rundt om på plenen ved mine besteforeldres hytte utenfor Fredrikstad. Vi ble fortalt det var muldvarper. Det gikk nesten et halvt sekel før jeg fant ut at slike ikke finnes i Norge. 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Inspirasjon/kilder: Martin Aas’ memoarer og annen galskap, Penelope Lively («The Purple Swamp hen»), John le Carré («Muldvarpen»), Fantomet (Tegneserie), Wikipedia.