Forkjølelsen

Forkjølelsen

   

  På hjemveien kjentes et alarmerende drag. Et luftig sådan, lik en usynlig lasso rundt halsen, men ikke slik beskrevet rundt månen eller fru Luna hos Agnar Mykle. Forresten, var ikke det typisk? - som ung holdt han konsentrasjonen oppe - nå sporet han stadig oftere av. Man burde bli klokere og ikke dummere med alderen. Han kikket forlegent rundt, men det virket som ingen kunne se på ham hvilke tåpelige tanker som surret rundt i kålrabien.

  Vel hjemme fra trening søkte han mot kjøleskapet: Endelig belønning! Fem øl senere var vinddraget som været bort. Dagen derpå undret han hva topplokket inneholdt. Virket som en tjæreholdig grøt, men bare gørr! Nesa tett som en skorstein fra middelalderen. Dårlig tid hadde han også, det var dags for den daglige morgentur med Teddygutt, naboens storvokste Golden Doodle. Disse turene med hunden var dagens store høydepunkt, overgikk kjøleskap-visittene en høy gang. Klokken 0800 hver eneste dag, ølen noe senere. Men før dannelsesreisen måtte neseskaftet tømmes, en halv dorull senere var de to på tur. Samme rute som alltid, Teddy sniffet og skvettet, mens den halvgamle hadde mer enn nok med å holde seg på beina - det var mildt for årstiden, men glattisen holdt fremdeles stand på skyggefulle partier. Denne dag brukte han julegaven fra Teddys matmor og matfar. Et skjerf av Kashmir. Året før fikk han en topplue. Fjällräven. Ikke ørlite stolt vurderte han de to øverste plaggene på skrotten til en langt høyere verdi (med ett hederlig unntak) enn hans samlede garderobe ellers. Det skulle forresten ikke så mye til, hadde han forsøkt, ville den neppe fått avsetning på et loppemarked i Addis Abeba.

  Det gikk et par døgn, kadaver virket som en beskrivende tilstand. Ølkuren fungerte særs dårlig, gribbene sirklet, han vurderte halvseriøst å prøve noe annet. Det gikk med flere doruller om dagen på nesa enn i stumpen. Ja, flere enn han drakk øl! Men hvor kom all snørret fra? I tillegg oppstod en udefinerbar susing mellom ørene. Var han i en vindtunnel eller i ferd med å transformeres til en konkylie? Og så hadde han begynt å harke og hoste, ikke siden røykeslutt for et tiår siden kunne han huske noe tilsvarende. Da var det også masse intern søppel; en udefinerbar form for slam og råtten tang ble åpenbart ved daggry i kjeften fra bukens vulkan der våknet til liv. Før kruttsterk kaffe og den første ti-paknings bedøvelse. Eller var det 20? Nå var det annerledes, og om ikke akkurat kilden kom fra oven virket det som komposten både under og etter lufteturene med Teddy befant seg rett under toppluen.

  Den fjerde dagen, eller kanskje det var tredje - uansett en stor mengde doruller og en pall øl senere - begynte han å blø neseblod, noe som igjen førte til økt forbruk av doruller. Stemmen undergikk skremmende endringer, nå mere nasal enn Marlon Brando i «Apocalypse Now» - en papegøye ville blitt mørkegrønn av misunnelse. Ettersom neseblodet antok Niagaras proporsjoner, begynte den pjuskete å syntes faretruende synd på seg selv. Fortvilelsen snek seg på, skulle han bukke under som ufrivillig blodgiver? Vagt erindret han som barn eller tenåring å innehatt lignende selvmedlidenhet, men da var alltid mor ved hans side for trøst. Nå var det ingen igjen. Da han erfarte at naboene i etasjen over også var blitt forkjølet var bortimot alt håp om sympati borte. Et tankekors var det at det virket som de ikke syntes det minste synd på seg selv.

  Noe mer patetisk enn en halv- eller helgammel hypokonder kan knapt nok tenkes. Det må i så fall være en yngling. Hvorfor er det bare hankjønn som tuter av selvmedlidenhet, og hvorfor finner hunkjønn seg i det? Denne eller en av de følgende dagene mens Teddy var på besøk i hybelen - noe som ganske ofte skjedde mens matmor og matfar av forskjellige årsaker var borte på dagtid - vendte den forkjølede seg mot den firbente for trøst. Ingen hjelp å få. Tvert imot, Teddy satte seg resolutt ned med ryggen til, noe som «snufseren» visste innebar ønske om øyeblikkelig rygg- og nakkemassasje.

  Finnes det ingen kur mot uvesenet? undret basselusken. Nå hadde også susingen mellom ørene blitt tilført en ny lyd hver gang han i vanvare holdt pusten og svelget. En slags rasling av løv etterfulgt av ørsmå knepp. Bygget noen rede der inne? Venter ikke fauna med slikt til mars eller april? Plutselig kom noe ham i hu - for 20-30 år siden - da var han også grusomt forkjølet. Det hadde haglet med gode råd. Ett av dem var et glass Cognac, øyeblikkelig fulgt opp i praksis. Hennessy XO, minst. Og han ble vidunderlig klar i toppen, en innvendig tåke lettet, Nirvana var nær. Dagen etter var han minst like dårlig og flasken tom. Neste gang ble han rådet til te med litt Havana Club i. Igjen lettet disen, om enn annerledes. Han ble varm og yr i knotten, føltes som han befant seg i tropene selv om han i virkeligheten satt på en eller annen suspekt pub i nærheten av Egertorget, med håndkle over hodet og sugerør i koppen. Det ble et slags hodets sauna-møte med de dyreste syv kopper Lipton han noen gang hadde slurpet i seg. Igjen ble lommeboken slunken og han minst like elendig i kroppen dagen etter.

  På tide å prøve noe nytt. Kanskje han skulle bli sunnere? Men hva er vel mer helsefremmende enn Vitamin B og øl? Han tok med Teddy på butikktur. En annen, men like fast rute som morgenturene. Teddy kjente hver busk og hver skrent, og sniffet inntil han fant et sted hvor en tispe hadde skvettet siden siste tur. Derpå gjorde han det samme, så høyt på nærmeste busk eller gjerde han klarte. «Nydelig,» tenkte han, «så her gikk altså min skjønne Lexi for fire dager siden. Bare tre måneder til løpetid!». Større hunder enn Teddy er det få av, følgelig raget han øverst i duft-hierarkiet. Var det hanhunder i nærheten sparket han for syns skyld et par kubikk grus eller sand i deres retning. Ved nærbutikken parkerte Teddy utenfor, oldingen (slik han nå følte seg) gikk inn og fikk øye på noe rødt i ferd med å bli stablet opp i fruktavdelingen. Den hadde han hittil holdt seg unna. Utrolig nok fristet jordbær, selv i januar måned! Luksus. Han skeiet helt ut og kjøpte i tillegg 20 brustabletter med C-Vitamin samt tre klementiner. Det siste på grunn av de ukene i desember frem til julaften mens butikken loddet ut en kasse klementiner hver dag. Noe svar på hvorfor de ikke heller tilbød en kasse øl fikk han aldri. Men tre vitaminbomber skulle han vel klare. Ute ventet en teatralsk snurt Teddy, det varte som vanlig ikke mange sekundene. 

(Teddy får snurten av Lexi)

 Få dager etter var jordbær og annen frukt forduftet. Han følte seg bedre om morgenen. På tross av å styrte en halvliter vann med to ganger 1000 mg C-Vitaminer rett før leggetid ikke akkurat hadde hevet nattesøvnens kvalitet.

  En drøy uke inn i det nye året var tølperen omsider tilbake på trening. Fuglene hadde fløyet fra rede og hode. Men ikke før han kom ut fra helsestudioet; nok et kjølig rep rundt halsen! Han sukket tungt, spørsmålet meldte seg like innlysende som svaret: Skulle han slutte å trene eller si fra seg æresmedlemskapet i Aass Bryggeri? Så smilte den dystre - var det så nøye om skroget forble rustent? Hjemme ventet jo Hans Majestet Teddy med logrende hale - om ikke i dag så i morgen - slike møter kan kurere selv den mørkeste gruff!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Martin Aaas' memoarer og annet vås.