Kart på nynorsk

Kart på nynorsk

 
  Ordet «supprimere» blir sjeldent benyttet i våre dager, selv i forlagsbransjen. Innbiller i det minste jeg meg. Det betyr å undertrykke, stanse eller forby med henblikk på bøker, aviser, skrifter osv. Men går man eksempelvis noen få hundre år tilbake i tid, hendte det om ikke ofte, i hvert fall av og til at grove skrivefeil eller utsagn oppfattet som injurierende ledet til at opplag ble stoppet, trukket tilbake og destruert. Presteskapet hadde selvfølgelig sitt ord med i laget, selv om det gjerne var politiet som ble sendt ut for å beslaglegge bøker med usømmelige titler som «Omgangen med det smukke Kjøn» utgitt i København 1871. Også rettssaker fulgte. Man kunne kanskje argumentere for at ordet burde være hyppigere i bruk i dette årtusen, men det virker som dagens norm er at dess flere skrivefeil og mer sladder, dårligere språk og slettere innhold, jo større blir salget. Men kanskje ordet får sin renessanse dersom en bok snart planlagt utgitt i USA blir stoppet av en sjeldent begavet løgner i det selvsamme land. Selv Putin virker målløs av beundring, og hadde Fjodor Dostojevskij levd i dag ville han sikkert produsert en oppfølger til «Idioten». Dog, for å unngå supprimering samt sikre salgs-suksess; nå utgitt under tittelen «Fifty shades of garbage».

(Slik kan man også lese kart)

  Nok om det, i Oslo anno 1930 ble det trykt opp et kart som skulle bli gjenstand for både indignasjon og politiske bølger som fikk blant annet en kommende norsk landssviker til å engasjere seg. Tittel var: «Topografisk kart yver Halden umland 1 : 50 000. Utgjeve av Norges geografiske Opmåling 1930.»

  I det følgende gjengis et referat fra Arthur Thuesens bok (se under), jeg har tatt meg den frihet å gjengi deler (utenom tittelen) i noe modernisert språknorm («op» til «opp» osv):

  Kartet ble trykt i juni 1930 og kom i handelen høsten samme år. På den tid var der neppe mange blant distriktets befolkning som forstod hva denne omslagstittel betydde, men reaksjonen meldte seg nokså snart da det gikk opp for dem at nå var det Østfolds tur til å bli fornorsket à la professor Indrebø [Gustav Ludvig Indrebø, 1889-1942, norsk filolog og historiker]. Og forbitrelsen steg etterhånden som folk utover i bygdene fikk studert kartet nærmere. Det var ikke bare omslaget som var «heilnorsk», men kartet var blitt forsynt med en lang rekke nye navn som ingen tidligere hadde brukt eller kjent til. Således var for eksempel Høili blitt til Høgli, Medbøe til Mebø, Melløs til Mjøllaus, Molteberg til Moltebær, Øberg til Ødeberg, Sagholen til Saghorn. Og endestavelsen «vann» var blitt til «vatn», et ord som ikke forekommer i Østfold; «lille» var i alle sammensetninger blitt til «litle», en form som også er ukjent i distriktet.

  Kartet ble meget sterkt kritisert i avisene, og den 17. mars 1931 fremsatte stortingsmann Harald Sigvard Bakke [1882-1963, norsk lektor, riksmålsmann og politiker] følgende interpellasjon: «Efter hvilket prinsipp skjer normaliseringen av stedsnavn på de av Den geografiske oppmåling utgitte karter?». Efter en langvarig diskusjon i Stortinget, hvori deltok blant andre forsvarsministeren statsråd Torgeir Anderssen-Rysst [1888-1958, norsk politiker], fremsatte interpellanten følgende forslag: «Det henstilles til Regjeringen å oppheve den kongelige resolusjon av 8. februar 1929 om skrivemåten på offisielle kart,» og representanten Jens Hundseid [1888-1965, norsk politiker] fra bondepartiet fremsatte følgende forslag: «Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at norske stedsnavn blir skrevet i overensstemmelse med bygdemålsformålene, så langt råd er. Det er ikke ønskelig at gode norske bygdemålsformer blir normalisert bort enten til nynorsk eller til riksmål». Begge forslag ble utlagt til senere behandling.

  Den nye forsvarsminister som ble utnevnt den 12. mai 1931, Vidkun Quisling [1887-1945, norsk offiser og politiker], erklærte seg efter konferanse med de to forslagsstillere villig til å ta tilbake den nevnte kongelige resolusjon samt å trekke kartbladet «Halden umland» tilbake, slik at det ikke lenger ble solgt.

  I anledning av dette kart meddelte Norges geografiske oppmålings daværende sjef, direktør, major K. S. Klingenberg [1872-1959, norsk offiser og geodet] i Dagbladet at forandringen av gårdsnavnene var foretatt i henhold til den kgl. res. av 8. februar 1929, men at navnene nettopp ved dette kart ikke var forelagt språkkonsulentene. Men det fikk Klingenberg først vite den 5. mars 1931, altså lenge etter at kartet var trykt.

  Istedenfor det supprimerte kart utkom et nytt med delvis rettede navn i 1936, trykt i 500 eksemplarer, samt ett i 1938, trykt i 2000 eksemplarer.

(Litt nærmere Halden)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Arthur Thuesen: «Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1960, Wikipedia, Store norske leksikon.