Struts eller sjiraff
Jeg stiller meg litt nølende til om jeg burde ha føyd et ?-tegn til
overskriften. Men usikkerhet er mitt mellomnavn, så jeg lar det fare. Eller
ligge. Utgangspunktet her er at jeg som ung, ja, kanskje allerede fra barnsben
av, da kalte jeg meg selv for «Strutsemann». Valgte side kan man si. Det er
også fullt mulig at det var andre som påpekte at jeg sa så mye dumt, at jeg nesten
naturlig endte opp med et ubendig behov for å stikke hodet i sanden. Det var
selvfølgelig ikke bokstavelig talt, helvete heller, fikk mer enn nok sand i øynene
i barnehagen. Nei! Det gjorde jeg ikke, all den tid jeg aldri har satt mine
hjulbente i barnehagen. Jeg hoppet rett inn i første klasse uten å lande i sandkassen
i en alder av 6, selvfølgelig nok et feilskjær, da mine medelever som naturlig
nok forble ett år eldre, med rette så på meg som barnslig resten av barne- og
ungdomsskolen, samt den brøkdelen av tre år jeg ble internert på gymnaset. Det
er mulig dette heter Videregående skole nå, for mitt vedkommende alt
annet enn nettopp det. Brøk er forresten en fin oppfinnelse, det gjelder bare å huske
at nevneren, som strutsehodet, er nede.
Som man muligens vil eller ikke ønsker å forstå, behovet for desimering
av hode ble et slags nihilistisk uttrykk for skam. Er det noe som heter
selvskam? Vet sannelig ikke, nylig var det noen som oppfant flyskam, jeg er
altså like dum som dem, flere galakser unna Thomas Alva Edison og Niels Henrik
Abel. En levende dum-dum gummikule er jeg! Det er også en eller flere grunner
til at man har installert dimmere på badet, hadde jeg kunnet, ville jeg gått et
par sekler tilbake i tid. Da fantes bare vokslys og parafinlykter. I de
heldigvis få hendelser jeg i vanvare har støtt på full belysning på badet, bivåner
jeg det grufulle selvet i speilet. Noe som ikke frister til gjentagelse. Har
ikke strutsen røde øyne? Ser den ikke sint ut (selv en hunnstruts forbindes med
alt annet enn forsonende øyne)? Og stupid? Jo, det har den og gjør hun! Jeg har
blitt en slags omvendt narsissistisk åpenbaring, bare tanken på å beskue denne
padde, riktignok speilvendt, gir meg brekninger.
De senere år har jeg, som en slags absurd konsekvens av manglende selvaktelse
og mitt inntil nå sjelelige slektskap med strutsen, hellet mot sjiraffens komme!
Å oppstå som det i min neste eller nåværende, aldrende eksistens. Aldri for
sent er både sagt og skrevet! Sjiraffen ser snill ut! Og den strekker sin vakre
hals mot himmelen, og utsetter ikke kropp eller sjel for traumene ved en
levende begravelse i den tro at man ikke blir sett! Dustojevski-Struts! Ok, noe
skal strutsen ha, den er visstnok god til å sparke fra seg. Men det er sjiraffen
også, den kan enkelt ta kverken på en innpåsliten løve. Selv var jeg aldri
flink til å sparke, hverken fotball eller annet, men brukbar på å løpe i en alder
av åtte-ti år. Rapp på foten var det lettere å slippe unna 13-åringene som skjøt
med sprettert. De unge er mer sofistikerte nå, virker som ran med kniv på åpen
gate er på moten. Signe ungdommen! Men selv blir man eldre, verken løping, hælspark
eller knivkasting er så aktuelt for meg. Når jeg mimrer, innser jeg at min ungdommelige
«prime time» bestod mest av hyppige forsøk på å vende tilbake som en slags Fugl
Føniks. Samt til en og annen tennistime. Totalt mislykket selvfølgelig. Og var det min
ungdoms lykke, kan man undres hva alderdommen vil bringe. Eksisterte geriatriens
værmelding, hadde jeg kastet TV’en ut av vinduet.
Men, en sjiraff, det må vel være Nirvana? Strutsen har totalt ubrukelige
vinger, uansett hvor raskt de galopperer er de ikke nærheten av å lette.
Sjiraffen, derimot, slapper av, og slafser i seg blader fra høyt der oppe i akasietrærne.
Ingen andre har adgang. Og de har intet ønske om å bevinge seg. Videre og som
alle vet, strutsen har to, sjiraffen fire ben. Nok en fordel for den vennlige,
må man - høyere makter forby! - amputere, så er det intet problem for en
sjiraff (under forutsetning av kyndig anestesi), mens strutsen får et reelt
problem. Og sistnevnte jakter Homo Sapiens på, jeg erindrer vagt at jeg mer
eller mindre animert - for tretti år siden eller så - havnet på en matmesse
på Skøyen (tror jeg), og der solgte de strutsemedaljong. Smakte ikke noe særlig
annerledes enn annet kjøtt, men jeg ble en erfaring rikere, dog veid opp mot
det pekuniære var det selvfølgelig helt katastrofe. Men hvem har hørt om
sjiraffmedaljong, eller -entrecôte for den del? Horn, gevir og støttenner innbiller
jeg meg er sjelden vare blant strutser, så de er sannsynligvis ikke populære
blant snikskyttere. Og selv om sjiraffen har et par små horn, hører man svært
sjelden om sjiraffhoder på veggen. Ikke struts heller riktignok, men de havner
vel i gryten sammen med froskelår og andre vortesvin.
Begge arter har lang hals, lange bein også. Det kan være en fordel. Men også en ulempe, særlig når man blir syk. Halsbetennelse. Det er ikke bare, bare å jogge til nærmeste apotek eller motebutikk. Et sjiraffskjerf må vel ta minst en måned å hekle (kanskje de strikkes?) sammen? Slik sett har «måske» strutser det enklere i motebransjen. Maks en ukes arbeid. Så skulle man også tro at et strutseegg er en fordel. Nei, nei og nei! Det er jo derfor de har slikt et katastrofalt midjeparti! Skjønt, muligens ikke hannen, de er som de fleste arter av samme kjønn bedagelig anlagt, men damen da? Legge et egg på størrelse med en velvoksen kokosnøtt, det kan vel umulig være sunt? Samt nok en grunn for ikke å bli det, i tillegg til medaljongene ender man opp med hønsefarmere som løper etter deg for å harve i seg Afrikas største omelett.
Det jeg lurer mest på, er; hva drømmer sjiraffen om? Jeg tror jeg vet
hva strutsen håper på, det ligger i dens sinte vesen og natur. Den har altså
blitt berøvet flyvedyktigheten, noe den selvfølgelig - og kanskje med rette -
bebreider sine forfedre. Den vil fly igjen! Derav disse arge, frustrerte og røde
øyne. Men sjiraffen, den må jo ha gode tanker - så snill som den ser ut. Og så
har den enormt lang tunge, opp mot halvmeteren. Høres ut som limt fast til en halvliter!
Eneste problemet er de lange bena, samt at det er fire av dem, som riktignok
også som nevnt over kan være en liten, men ganske ubehagelig fordel. Var det en
selvmotsigelse? Jeg minnes eventyret med Bambi på glattisen, men når et rådyr
(eller var det et dådyr?) har så store problemer vinterstid, hvordan vil ikke jeg
som en fremtidig og fem meter høy sjiraff slite i det dypfryste element?
Akkurat dette med isbelagt land og strand brukte jeg en del kalorier på å
avklare. Inntil jeg fant ut at begge dyr stort sett (utenom enkelte zoologiske
hager og andre smådjevler som holder dyr innesperret) oppholder seg i Afrika.
Jeg må altså emigrere. Et minimalt hinder, så høy som ølprisene er her i Norge.
Da gjenstår det bare å avklare en ørliten bagatell før jeg drar min kos: Hvor i
Afrika ligger sjiraffpubene?
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilde: Martin Konfucius Struts: «En
gal manns betroelser», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar