Kolbein Falkeid

 Kolbein Falkeid

  Skogens mann er min favorittdikter (og omtalt et par ganger før, se eksempelvis her). Skjønt jeg har flere. Allerede her er jeg - som vanlig - på tynn is. Men med diktere kan man vel få lov til å være det, ja, selv å gå gjennom? Her følger tre dikt, hvorav de to siste omhandler perspektiver på samme sak - men først ett som kanskje passer best om høsten (alle tre hentet fra Opp- og utbrudd, 1978):

Interiør med regn

Byen har dukket hodet mellom skuldrene
og holder den grå frakken av skyer
tett igjen i halsen.
I bakgården trommer dråpene triste regndikt
på et tomt oljefat.
Lønnetreet slår oppgitt ut med hendene
selv om fem våte spurver gjør alt de kan
for å likne løv i mars.

Egentlig er håpløsheten en privatsak
på vår side av vinduet.
Vi snakker ikke det samme språket lenger.
Før brukte vi øynene og fant ikke ord
for det vi så.
Nå bruker vi ord
for det vi ikke ser.

Så de to:

Søsteren

Sorgen er dødens vesle søster.
En liten kropp, nesten bare blikk
breddfullt av mørke som ikke finner frem.
Hun bor overalt, sier hun.

I alle land og alle tider. Trasker
på hemmelige stier gjennom alt liv.
Med bøyd hode
hvisker hun brorens navn, det ødslige
som skremmer de glade. Han
som hun fortrøstningsfullt
vil legge de tynne armene rundt halsen på.

Jeg finner nok frem

Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok frem.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikter/dikt, klikk her. For neste innlegg om samme dikter, klikk her.

Kilde: Kolbein Falkeid, «Samlede dikt», J. W. Cappelens Forlag, Oslo, 2003.