Astow Ericson

 Astow Ericson

  Hallo i luken, hvem har Astow som fornavn? Det var det første jeg tenkte, da jeg endelig snublet over denne trubaduren: Astow Ericson (1921-2004), norsk tekstforfatter og humanetiker. Han er mest kjent for sin julevise «Julekveld i skogen» (fra 1963) gjengitt nedenfor. En herlig parodi på julens sentimentalitet, med melodi skrevet av Otto Louis Nilsen (se forrige innlegg).

  Vel, her er den:

Julekveld i skogen

Det var julekveld i skogen.
Fjernt fra verdens ståk og larm
lå en rødmalt liten stue
heller fattigslig og arm.
Der i stuen, som var dekket
av den hvite julesnø
der lå gamlemor og gumlet
på sitt siste stykke brød.

Gjennom sprukne, frosne ruter
titter julestjerner inn
på de salte juletårer
på den gamles gamle kinn.
Og ved gruen, der det ulmet
i den siste tyriflis
satt han gamlefar og drømte om
en fordums julegris.

Bare armod var å spore
på de gamles julebord.
All den julemat de eide
var en muggen fleskesvor.
Og i taket glødet lampen
som en Myklerisk rubin
der den brente deres siste
dråper juleparafin.

Alt som hørtes denne julekveld
av julelyd og låt
var de gamles julehulk
samt julesukk og gråt.
Over skogen ruget freden
kun en dompapp satt og  svor
i et julenek som viste seg
å være fra i fjor.

Da met ett av domme bjellers klang
ble julefreden brutt.
De blir dommere og dommere,
men tier så til slutt.
Og på stien opp til stuen
høres glade juletrinn.
Derpå dunker det på døren,
det er noen som vil inn.

Men det var nok ikke julenissen,
slik en skulle tro.
Der i døren full av juleøl
og julestemnings stod,
en person med pels, Amerika-koffert,
briller og sigar.
Samt en juleklump i halsen,
mens han hvisket: «Mor og far!»

Det var eldste sønn i huset
og familiens sorte får,
han som ingen hadde hørt ifra
på fir’ogtyve år.
Men nå stod han der og julesang
en julemelodi
mens han åpnet julekofferten
med julegaver i.

Det var juletre med julelys
og julegrøt med fett,
og de gamle koste seg
og gråt en juleskvett.
Og de før omtalte juletårer
silte gang på gang
da de begge to fikk nye
sett med tenner i presang.

Stillhet senket seg i stuen,
brutt av julerap og -stønn
fra de juleglade gamle
og den julesendte sønn.
Men da fram på julebordet
sattes juledram og røyk,
gjorde gamlemor et hallingkast
så sengehalmen føyk.

Dog mens julenatten senker
seg med trollskap og mystikk
over juleglede, julestas
og juleromantikk,
lar vi julesangen slutte,
for de gamles julekveld
ble jo nettopp slik vi ventet:
Det ble julekveld allikevel!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Julens stemninger», dikt, sanger og fortellinger, redigert av Tove Valmot, Den norske Bokklubben.