Rasmus

 Rasmus

  Min mor var en heltinne. En hverdagens sådan. Hun reddet kanskje ikke hele verden, men for meg gjorde hun det. Hun og min far møttes i Stokmarknes hvor hun studerte til sykepleierske, min far tok medisinstudiet. De rakk å feire gullbryllup. Samt tre sønner av så ymse kvaliteter. Fem hunder ble det også.

  Det var etter at de firbente gikk bort, for rundt 25-30 år siden, Rasmus kom inn i bildet. Var selvfølgelig min mor som døpte ham det. Hun født i Henningsvær, min far var fra Fredrikstad. Jeg tror fantasien blomstrer best der oppe i nord, og mor hadde det med å kalle dyrene opp etter navn som jeg forbinder med landsdelen. Da jeg første gang fikk en katt, var det mor som innledningsvis tok den fortvilte og da forsømte lille omstreiferen inn i heimen, og døpte ham Waldemar, før han litt etter (i veldig god behold!) endte opp hos min kone og meg. Mor var usedvanlig glad i dyr og planter, ja, alle levende vesener, hun pratet med dem, selv insektene hadde hun et godord til. Jeg minnes godt at hun kalte en husflue for «Max», og når airedaleterrieren vår satt ved vinduet og speidet ut mot plenen, dog samtidig tydelig frustrert over det døsige vesen litt utenfor rekkevidde, hysjet mor på henne og sa; «Du skal ikke snappe etter Max!»

  Men så kom altså gullfisken mor kalte Rasmus. Det er mulig navnevalget var relatert til Holbergs Erasmus Montanus, men jeg heller mer mot at det var en barndomsvenn av henne i Lofoten. Uansett, og med mine begrensede kunnskaper om akvariefisk, så jeg ser ikke bort fra at fisken egentlig var en guppy. Men med ham kom også den klassiske gullfiskbollen; passe stor, og mor renset, førslet grus og stelte plantene til den store «gullmedalje», det var til og med en fin liten sten hvor Rasmus kunne skjule seg for innsyn. Eller å få ha sitt avtrede i fred.

  Det var fornøyelig å «treffe»Rasmus hver gang jeg besøkte mine foreldre. Han vokste og trivdes, det siste var lett å se, særlig når mor var i nærheten og «samtalte» med ham. Og selv om Rasmus aldri ble særlig mer enn 4 cm lang, så ble han etter et par år ganske trinn rundt buken. Enkelte ville kanskje påstå at han var blitt tykk! Men mor mente at han var som tatt ut av Astrid Lindgrens bok om Karlsson på taket: «Jag är en vacker och genomklok och lagom tjock man i mina bästa år.» Han manglet bare propell!

  Noe akvarium fikk ikke Rasmus. Men han klagde aldri. Verken særlig snakkesalig eller kravstor som han var. Men jeg mener bestemt at mor fikk ham til å smile. Særlig når det nærmet seg jul: «Rasmus, ønsker du deg badebukse?» Eller når det var ganske så kaldt ute; «Rasmus, jeg tror jeg må strikke et skjerf til deg!»

  Klagde ikke? Nei, men det var én gang Rasmus var lettere frustrert. Mor ville til Henningsvær, og det kom ikke på tale at Rasmus skulle bli igjen hjemme, eller ta flyet. Han kunne jo omkomme av trykkforandring! Så de kjørte. Fra Hosle i Bærum til Lofoten er det et ganske godt stykke på fire hjul med enda verre veier enn vi har i dag, men Rasmus fant seg tålmodig til rette på gulvet foran mor. På tross av manglende utsyn. Inntil de kom til Narvik, eller muligens et sted noe før eller etter. Rasmus’ bolle hadde fått en sprekk og lakk som en sil! Her var gode råd dyre, men ikke for mor, de stoppet på nærmeste bensinstasjon og fikk tak i en gjennomsiktig plastpose - og så gikk ferden med Rasmus videre de siste 30 milene eller så, til de var vel fremme i Henningsvær. Rasmus ble skjenket en ny, og muligens litt større hybel!

  Hjemme igjen, og seks måneder senere ble Rasmus alvorlig syk. Jeg fikk bevitne det selv da jeg kom på besøk. Han nærmest «fløt» øverst i bollen, vaket apatisk i horisontalen. Far ga ham ingen sjanse. Men igjen; mor ga ikke opp! Hun mente at Rasmus måtte på operasjonsbordet! Kirurgen sukket, men hadde vel lite å stille opp mot slik standhaftighet. Jeg var ikke til stede i det påfølgende, men ble fortalt at operasjonsbordet ble strykebrettet. Mor fungerte som anestesilege, far naturlig nok utstyrt med skalpell. Mine medisinske kunnskaper er omtrent, om mulig, mer begrenset enn de om akvariefisk, men jeg forstod det slik at det var en svømmeblære som hadde punktert.

  Hvordan man finner frem til en sprøyte som passer til en 4 cm «pjokk», hvordan man sørger for at den samme ikke blir tørrfisk på operasjonsbordet, får pasienten til å la være og sprelle før, under eller etter at nålen treffer, for ikke å snakke om hvordan man lapper sammen en punktert luftblære, det er og forblir meg en gåte. Men Rasmus overlevde, og ikke bare det, han frisknet til og svømte fornøyd rundt i sitt lille habitat som en åndskvikk «guppygubbe» til han ble minst 4 år! Selv er jeg ikke i den ringeste tvil om at det var min mors kjærlighet ovenfor den lille  skapningen, og det at hun nok ga ham litt ekstra fiskefôr som gjorde utslaget. Som hun selv sa; hvorfor skal ikke Rasmus også få litt lørdagsgodt?

Til slutt: Det er ikke uten grunn jeg har et ambivalent forhold til Hal Sirowitz’ (1949 -, amerikansk forfatter og poet) dikt (her gjendiktet av Erlend Loe):

«Min døde gullfisk»

Jeg ønsket meg en alligator som kjæledyr.
Men foreldrene mine ga meg en gullfisk.
Da den døde, skylte min mor den ned i toalettet.
Hun sa at en katt kom til å grave den opp
og spise den hvis vi begravde den i bakgården.
Jeg var sint på min far fordi han gikk
på do ti minutter etter begravelsen.
Han hadde ingen respekt for de døde.

For forrige innlegg, trykk her. For neste, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Og: «dikt for damer», samlet og redigert av Anne B. Bull-Gundersen, J. M. Stenersens Forlag AS, Oslo, 2002, Wikipedia, SNL (Store norske Leksikon, digital versjon)