Kråker

Kråker

  Min interesse for kråker begynte tidlig i livet. Det er noe med det å bli kalt «ugagnskråke», uten helt å forstå hvorfor. Noen år senere tilla jeg betydningen det faktum at jeg ikke har sangstemme, kun i dusjen tør jeg synge som en kråke. Man benytter det nebbet man har.

  Men så kom jeg nylig over en vakker illustrert bok. Ganske enkelt kalt «Kråker». Og da oppdaget jeg masse nytt, noe av dette forsøkes i det følgende gjenformidlet.

  Kråkene har eksistert utrolig mye lengre enn oss mennesker. Så man kan si at det er de som har fulgt med på vår evolusjon og ikke omvendt. «Urkråken» levde opprinnelig i den tropiske regnskogen, den delte seg i ulike deler i tiden fra den sene oligocen frem til miocen (dvs. mellom 28 og 7 millioner år siden), og påbegynte sin utbredelse.

  Beslektet med kråker er bla. skjærer, nøtteskriker, ravner og kaier (vitenskapelig navn: Corvidae). Tilbake i vikingtiden vet man at eksempelvis Vilhelm Erobreren (1028-1087, første normanniske konge av England) bar en hellig ravnefane med seg når han dro på røvertokt. Vikingene gjorde ravnen til sin erklærte slagfugl. Folk i nordiske land som ble overfalt, plyndret og myrdet av vikingene hadde naturlig nok et helt annet syn på de svarte fuglene, de ble forbundet med døden. Ravner er befengt med myter, eksempelvis i Edgar Allen Poes (1809-1849, amerikansk forfatter og poet) dikt «The Raven». På den annen side er et av Vincent van Goghs (1853-1890, nederlandsk maler) siste bilder; «Hveteåker med kråker» fra 1890 en av mange fremstillinger som tar for seg myter om kråker.

  Kråker har vært forfulgt og forsøkt utryddet mangfoldige ganger. De ble betegnet som «skadedyr». Men jeg vil heller trekke frem en mer komisk-ironisk hendelse av ganske nylig opprinnelse (historisk sett): Det er i 1979, hvor et kupp (man må kunne påstå det) finner sted i Europaparlamentet. Da besluttet nemlig organet som ledd i den europeiske fuglevern-forvaltning å frede samtlige sangfugler uten unntak. Dermed ble også kråkefuglene, som tilhører denne gruppen, fredet fra den ene dagen til den andre. Jegere hadde i lang tid ivret for at man tvert imot skulle skyte kråker, men på tross av deres sterke lobbyer, må de enten ha sovet eller i sin skadedyrforblindelse ha glemt at kråkene er sangfugler.

  Kråker har ikke så mange naturlige fiender, de er selv ganske høyt oppe i sitt hierarki. Rever og hauker er regnet som hovedfiendene. Men de har også fiender innen egne rekker. Det meste av året benytter både hekkende og ikke-hekkende fugler en felles soveplass. Det forandrer seg bare under hekke- og matetiden. Da sover parene i reiret eller like i nærheten. Foreldrene, som nesten alle sangfugler, fôrer ungene sine med insekter de første ukene. De er klumsete i sin jakt på insektene (eksempelvis i motsetning til svarttroster), og mens reiret er ubevoktet blir ungene et lett bytte for de kråkene som ikke hekker. Opptil seksti-sytti prosent av kråkeungene overlever ikke fasen da de må mates.

  Tilbake til vitenskapen og familien Corvidae. På tysk kan man oversette familienavnet som både ravn- og kråkefugler. På engelsk blir Corvidae folkelig rett og slett betegnet som crows, altså som kråker. Corvidae er en familie i ordenen spurvefugler (Passeriformes), utviklings-historisk den yngste gruppen av sangfugler, derunder finker, sangere, varslere, paradisfugler og stærer. Men de egentlige kråkene utgjør slekten Corvus, til hvilken slekt det regnes 43 arter. Corvus er latinsk for ravn, derunder hører også kaier (Corvus monedula) og en del små, gråsvarte fugler. Ravner (Corvus corax) er med en lengde på seksti-sytti centimeter de største fuglene blant kråkefuglene, og dermed de største sangfugler overhodet. Ravner er å finne nær sagt over alt; i den arktiske drivisen, på de iskalde tundraene og i tempererte blandingsskoger, så vel som i hete ørkener og travle byer. De holder til i regioner nord for polarsirkelen til fjellene i Mellom-Amerika, og så å si på hele det nordamerikanske kontinentet. Men ravnene er aldri tallrike i utbredelsesområdet, bestandene er alltid små. I mange deler av Nord-Amerika og Europa er de nå helt borte eller truet, noe som er et resultat av århundrelang forfølgelse.

  Både ravner og kråker er intelligente fugler. I Canada må en ravn på et tidspunkt ha merket seg at biler stanser i lyskryss. En populasjon har lært seg å dra nytte av det. Når det blir rødt lys, kaster de nøtter i veibanen, og når bilene har kjørt over dem og er borte igjen, plukker de opp innholdet. Hvordan de formidler slike ferdigheter videre, er ikke klarlagt. Ravner er de eneste kråkefuglene som behersker ryggflyvning. Når de leker seg i luften, dreier de seg i alle retninger, tar tak i føttene på de andre og jager vilt etter hverandre, opp og ned.

(Ravn)

  Også skjærene (på engelsk «Magpie», minnes opptil flere puber med det navn i England) er kloke fugler, og de er glupske. De stiller ofte sulten på den måten at de om våren stjeler eggene eller allerede klekkede unger fra hekkende småfugler - fortrinnsvis svarttroster - og eter dem opp. Hovedføden er imidlertid frø, frukter, insekter og deres larver, meitemark, knopper og husholdningsavfall av alle slag. De har en fremragende observasjonsevne, men også tekniske ferdigheter. De kan for eksempel løfte opp takstein og gjemme oppstykket føde under dem, for så å hente den frem igjen ved behov. Dessuten leker de gjerne med glinsende og glitrende gjenstander, som plastposer eller sølvpapir fra sjokoladeplater. De holder seg unna kråkenes territorier og oppholder seg bare i deres ytterkanter, om de overhodet finnes der. Etablerte kråkerevirer kan de nær sagt ikke erobre, og direkte konflikter med kråker unngår de. Det er antagelig å strekke strikken noe langt å påstå at skjærene er forfengelige, men for ikke mange år siden kunne teamet rundt psykologen Helmut Prior fra Frankfurts Göethe-universitet påvise at skjærer kjenner seg igjen i speilet. At fuglehjerner helt opplagt åpner for en erindringsevne som heller ikke mennesker kan måle seg med, har i lengre tid vært kjent. Konglekråker hamstrer for eksempel om høsten 30,000 frø på opptil 6,000 ulike steder, som de så ikke bare finner igjen om vinteren, men de vet også hva slags frø de har gjemt bort, og graver derfor enhver sort frem i rett tid før de spirer.

  Kråkefugler er nært beslektet med paradisfugler. Kråkenes opprinnelse ligger, som for paradisfuglene, på Ny-Guinea og de tallrike øyene omkring. Men mens de sistnevnte bare finnes der, lever som kjent i dag kråkefugler over hele verden. De trekker inn til byene og tilpasser jakten på mat til menneskenes rytmer. Det mest berømte eksempel på dette er kråkene i Tokyo. Tykknebbkråkene har klart å etablere seg i den tett befolkede hovedstaden, hvor man også går inn for å gjøre livet vanskelig for dem. Bystyret har for eksempel pålagt innbyggerne først å sette ut søppelsekkene like før renovasjonsbilene kommer. Slik forsøker de å hindre at kråkene hakker opp søppelsekkene og finner spiselig avfall i dem, slik de gjorde før forordningen. Det er lite trolig at kråkene «snakket med» ravnene i Canada, men de lærte seg også å knekke nøttene sine under bildekk i et lyskryss. Oppfinnsomheten til kråkene i Tokyo overgår nok alt det andre kråker kan oppvise. Da bystyret tross søppelsekk-forordningen ikke hadde klart å fordrive kråkene fra byen, gikk renholds-etaten over til å ødelegge kråkereirene oppe i trærne med vannkanoner. Det fikk så kråkene til å forsterke reirene sine med ståltrådkleshengere. Disse stjal de fra klessnorer på balkongene eller fra bakgårder og hager. Reirkonstruksjonen ble dermed så god at byen på et tidspunkt innstilte vannkanonangrepene sine. Kråkene har fortsatt med sine fornøyelser. I Tokyo legger kråkene småstein på bybanens skinner. De venter til det kommer et tog og fryder seg da tydeligvis, med hodet på skakke, over klaprelyden som togene lager når de knuser steinen. Her er det fristende å snakke om «Superkråken»!

(Van Gogh: Hveteåker med kråker)

  Kråkefugler danner ofte livslange parforhold, og holder seg til territoriet rundt reiret. De slår seg allikevel også stadig sammen i flokker eller små svermer, som også tjener som informasjonsbørs om hvor det er mat å finne, eller rett og slett som et sted å søke en make. Kråkefugler har vært omspunnet av myter så lenge det har vært mennesker, og det er i dag en kjensgjerning at legendene, mytene og anekdotene om kråkene ikke noe sted er så nærværende som i Asia og den nye verden. I Mongolia regnes skjæreparene som lykkebringende, og i indiske byer som Mumbai finnes det noe slikt som aldershjem for kråker: hus og hager der svake, gamle eller skadde kråker tas imot og pleies. Så fint! På kinesisk betyr dessuten skrifttegnet for skjærer direkte oversatt «gledesfugl».

  Kråker lar seg forholdsvis lett dressere som ungfugler og utvikler da et meget nært forhold til sine menneskelige eiere. Ikke så sjelden temmer de også seg selv. Det finnes et utall historier om kråker som står i fotgjengersonene i Kiel eller Freiburg og gang på gang roper «Guten Tach» (god dag), eller har spesialisert seg på å rappe parkeringslapper under vindusviskerne på bilene, for så å more seg eller forundre seg over menneskenes reaksjoner.

  I Norge lever det åtte arter; kråke, kaie, kornkråke, nøttekråke, nøtteskrike, lavskrike, skjære og ravn.

  Nøtteskrikene (omtrent på størrelse med duer) er ekstremt dyktige nøttesamlere. En studie i Storbritannia avdekket at fem nøtteskriker på én høst hadde gjemt bort 200,000 eikenøtter.

  De nordlige og østlige populasjonene av kornkråker er klassiske trekkfugler, i Tyskland kalles de derfor også vinterkråker. De vestlige og sørlige populasjonene, derimot, er standfugler. Kornkråker er selskapelige av seg og hekker i kolonier, som kan anta enorme dimensjoner og bestå av opptil 25,000 reir. Til forskjell fra de gråsvarte kråkene er kornkråkene kullsvarte, men med et påfallende fjærløst, lysegrått felt ved nebbet.

PS. Kanskje den smarteste kråken av alle befinner seg i Moss, Norge? For er ikke nettopp våpenskjoldet der umiskjennelig én:

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Wikipedia, «Kråker», et portrett av Cord Riechelmann, Forlaget Press, Oslo, 2014 (med stor takk til giveren!).