Optikeren

Optikeren

  Jeg dveler ikke ofte ved de siste sidene av Aftenposten. Men litt trist ble det denne gangen, og ser da bort fra værmelding og TV-programmer.

  Uansett og for rundt en uke siden fanget en nekrolog min oppmerksomhet, den omhandlet optikeren Gorm Krogh, som gikk bort i en alder av 90+. I sitt virke holdt han til ikke så langt fra Stortinget, nærmere bestemt i Prinsens gate. Det var der jeg møtte ham, nede i underetasjen, hvor «verkstedet» hans lå. I etasjen ut mot gaten var det mest utstilling av forskjellige brille-innfatninger. Når man entret butikken, klinget en dørbjelle, og snart kom en blid ansatt opp og ledet en ned den bratte trappen, for videre konsultasjon. Av og til kom sjefen selv opp, Hr. Krogh var alltid hyggelig. Han i embeds medfør, selv var jeg ofte litt frustrert eller nedfor ved ankomst, det skyldtes mitt sviktende syn. Men under synstestens gang ble jeg beroliget, og han virket faktisk også genuint engasjert i mitt lille liv og interesser, ikke bare synet. Etter at han gikk av med pensjon overtok sønnen, og jeg fulgte som kunde nærmest med på lasset i et tiår eller så. Junior var (og er sikkert fremdeles) også dyktig, samt opptatt av firmaets bakgrunn, en gang pekte han mot et bilde av Bjørnstjerne Bjørnson som hang på veggen i «de nedre gemakker». Bjørnson hadde vært kunde, fortalte han. Ikke så lite uten en snev av stolthet. 

  - Jasså? undret jeg. Dersom han var kunde, var vel også Henrik Ibsen det, nærsynt som han var? Dette kunne han ikke bekrefte. Jeg ba ham aldri så høflig undersøke, men selv om jeg purret, kom aldri noe svar. Forresten, mens jeg mimrer, mener også sønnen heter Gorm. Som vanlig ikke sikker, verken på det eller navnet på fuglehunden hans, den som alltid - de gangene jeg var der i det minste - lå tålmodig nede på kontoret og drømte om ettermiddagstur. Antagelig middag også. I ettertid ser jeg at det ikke bare er jeg som har kontemplert rundt Ibsens mulige kundeforhold hos Krogh. Ibsen-forskeren Henning Edvardsen snuste rundt i Gorm Kroghs lokaler for tyve-tredve år siden. Han fikk bekreftet at begge storhetene hadde vært blant firmaets kunder. Men noe bevis på Ibsen som kunde var ikke å oppdrive. Helt usannsynlig er det vel på den annen side ikke. Kort vei var det i alle fall (da som nå) fra Grand Café til øverst i Prinsens gate. Ikke så langt fra verken Victoria Terrasse eller Arbins gate (Ibsens to bosteder i Kristiania fra 1891) for den saks skyld. Bjørnson hadde adskillig lengre vei fra Aulestad.

  Ingen særskilt omvei for meg heller (uten sammenligning for øvrig) til optikeren, da jeg på 80-tallet arbeidet i et skipsmeglerfirma et stykke oppe i Rådhusgaten (nr 27). Det er i det hele tatt pussig hvordan tankene vandrer. Man titter i en avis, og så er man plutselig nesten 40 år tilbake i tid, og først nå - med skam å melde - leser og skjenker jeg noen tanker til denne hederskaren man fikk møte. Og så minnes jeg at Hr. Gorm Kroghs øyne smilte, eller lyste opp? da jeg fortalte ham hvor jeg arbeidet. Man skal som sagt ikke være for skråsikker, men jeg mener han fortalte at hans bror (eller var det fetteren mon tro?) Lars var skipsreder. Sistnevnte hadde noen tankskip bygget på Kockum rundt 1977 på 350,000 tdw (i den forkortelsen ligger altså dødvekt-tonn-begrepet, kall det gjerne lastekapasitet). Av og til kan det kanskje være best å bare være skipsmegler. Både Kroghs rederi og rederi-delen av det firmaet jeg da arbeidet i gikk ganske så dundrende konkurs.

  Hva jeg vil med denne epistel? Nei, si det, men må egentlig alt ha en grunn? Ville egentlig bare dele et lite tankesprang. Man vet sjelden hvilken vei de tar, i hvert fall ikke mine. Ørlite heldig har jeg okke som vært, i motsetning til en del redere (og dessverre også min venn Ibsen) har jeg enn så lenge (riktignok på hengende hår) unngått insolvens, utrolig nok på tross av ett av mine få prinsipper: Når regningene skal betales, ligger alltid bar-regningene øverst i bunken! Selv om den godeste Ibsen kom farlig nær rennesteinen tidlig på 1860-tallet (kun få år etter inngått ekteskap og den enbårne sønn Sigurd ble født!), så oppsummerte han selvironisk ganske så bra i «Kjærlighedens komedie» (publisert siste dag i 1862): «Kan hende jeg seiler min skute på grunn, men så er det dog deilig at fare!» Nei, nå får jeg se å komme meg til optikeren! Med syn som en halvblind grevling, er det jaggu på tide!

  Til slutt: Jeg syntes Hr. Gorm Krogh Senior hadde slik en fin sans for humor!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Aftenposten, 08.10.2022, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.