Mini-Putin: Vånden som går (II)

Mini-Putin: Vånden som går 

  Det føles lurt å ligge lavt i terrenget noen dager: Er nok et dårlig sjakktrekk å fyre av et antitanksvåpen i tettbebygd strøk rett etter innkjøp. Selv om det står rottefelle på kvitteringen. Lav profil holder vånden også; han herjer i, rundt og under gressplenen. Bjørn, min sjef og mentor, kaller inn til rotteråd. Det er da urineringen kommer på agendaen. Ikke uventet har jeg misforstått. Han forklarer at det er snakk om indirekte tissing: Forslaget er at hver gang jeg pisser, så gjør jeg det i vaskebøtten min, og når den nærmer seg halvfull eller der omkring, heller jeg urinen i en sirkel rundt området «Mini-Putin» herjer. Bjørn har blitt fortalt av en gårdbruker at jordrotter skyr menneskeurin som pesten.

(Mini-Putin er slu, det skal han ha!)

  Det går et par dager. Har en mistanke om at Bjørn vet jeg later vannet ganske ofte, særlig etter noen Aass Pilsner. Så det blir en nesten full bøtte rundt potetåkeren. Det fungerer bra. Men bare innenfor sirkelen, gangsteren ser sitt snitt til å utvide krigssonen. En tanke slår meg: For noen år siden elsket jeg asparges, det være seg kokte, gratinerte eller stekte. Eneste ulempen var at de gangene jeg måtte late vannet etter både delikatesser og drikkevarer, etterlot det seg en svært spesiell odør. Kanskje jeg kan bruke asparges-trikset? Det fungerer verre enn verst; 12 Aass og ditto asparges senere er nær sagt hele plenen nede hos meg forvandlet til en mellomting mellom svovelinfiserte skyttergraver og potetløse åkre!

  Da erklærer jeg full krig mot Mini-Putin - alle midler er lovlige! Nå skal rottefaen få! Rundt midnatt slår jeg meg ned i fluktstolen utenfor, ifører meg de binokulære nattbrillene min venn på Lutvann også skjenket meg for en rimelig penge, avsikrer bazookaen og plasserer den mer eller mindre trygt på høyre skulder. Et par Aass Pilsner senere får jeg øye på krapylet! Sikter inn og trykker på avtrekkeren.

(Hm. Er dette meg eller
Mini-Putin, mon tro?)

  KABOOOM! På netthinnen har jeg i dagene etterpå noe som sikkert er et synsbedrag, men det er av en vettskremt jordrotte med skill mellom øra i det prosjektilet fortsetter, sneier et løvtre og rikosjetterer videre som et kulelyn et par hundre meter ned i lia hvor det detonerer med dunder og brak. I påfølgende nyhets-sendinger fortelles det om en gammel Trafo-stasjon som har eksplodert nede ved Ris T-banestasjon. Halve Slemdal blir mørklagt i en uke. Heldigvis klarer verken Forsvaret eller PST å spore opp avsenderen. Gud signe rikosjetter! Men naboen, en halvsuspekt mange-milliardær, blir kalt inn til avhør. Har han bare godt av, tenker jeg. Potte sur ser han nemlig ut, når han en gang imellom på inspeksjonsrunde av egen tomt misbilligende betrakter meg nyte en øl eller fem på min lille, men vanligvis så fredsommelige plett.

  Uansett; plan muligens god, plen verre enn verst. «Mini-Putin» derimot: Såre fornøyd med mørklagt område. Ny frisyre har han også fått!

  Endelig demrer det! Terrorist-punkeren må vel være som et troll å betrakte? Sprekker i møte med dagslys? Jeg piler opp til Hemings fotballbane, konfiskerer en lyskaster og monterer den hjemme på plenen, pekende mot episenteret. Bjørn stiller med uhyre lang skjøteledning. Uten at sjefen legger merke til det, plugger jeg den inn i stikkontakten utenfor naboens garasje. Det funker! Dagene derpå er alle fornøyde (bortsett fra en rotte og et par naboer som protesterer mot flombelysning nattestid) - Slemdal og Heming får redusert strømutgiftene - mens en sur milliardær får sin bagatellmessige økt. Jævla sursild! Best av alt; «Mini-Putin» stikker halen mellom øra og evakuerer. Måtte han (og fantom-slektningene «Stalin», «Lenin» og «Katarina den lille») forbli i eksil for alltid!

For forrige/første del, klikk her. Om andre rotter, se eksempelvis eventyret om «Pungrotta Harry» (klikk her). For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.