Anton Tsjekhov

Anton Tsjekhov

  Tsjekhov (1860-1904) er som man vil vite mest kjent for sine dramaer. Men hans noveller og mange småhistorier gir et bredt bilde av livet i det enorme Russland, med alle slags mennesketyper og deres nød og elendighet. 

  Som dramatiker er vel Tsjekhov en av de mest spilte i verden, etter Shakespeare og vår egen Ibsen. Han praktiserte som lege, men i og med at han stort sett behandlet pasientene gratis, var det som forfatter han livnærte seg. Født i Russland på nordsiden av Svartehavet, led han av tuberkulose allerede fra 1884, men det gikk 20 år før han døde av sykdommen i Schwarzwald, Tyskland. Hans kone, Olga Knipper, var ved hans side under bortgangen. Hun var for øvrig skuespillerinne, og spilte blant annet i år 1900 rollen som «Maja Rubek» i Ibsens siste skuespill «Når vi døde vågner» i Moskva.

  I 1890 dro Tsjekhov til Sibir, nærmere bestemt Sakhalin, for å studere og skrive om forholdene i straffeleirene der. Jeg innbiller meg å ha lest om hans referater derfra, men kan ikke helt konkretisere hvorfra, men muligens fra noe så perifert som nålevende Haruki Murakamis roman «1Q84», utgitt i 2009! Og så har jeg vært innom Tsjekhovs skuespill «Måken» (1896), men må innrømme at jeg ikke fullførte lesingen. Av og til finner jeg russiske egennavn litt tungt fordøyelige, fra «Måken» hvor to av hovedpersonene har navn som Irina Nikolajevna Arkadina og Konstantin Gavrilovitsj Trepljov …

  Her følger en av hans små historier; om en liten gutt som ikke hadde det så lett:

Vanjka

  Ni år gamle Vanjka Zjukov, som for tre måneder siden ble festet som hjelpegutt hos skomakeren Aliachin gikk ikke og la seg julaften. Så snart mesteren, konen hans og begge svennene var gått ut til midnattsmessen, fisket han frem av skomakerens skap en liten flaske med fiolett blekk og en penn med en rusten splitt, brettet ut et krøllet ark gulnet papir og ga seg til å skrive. Før han tegnet den første bokstav, snudde han seg to ganger engstelig mot døren og vinduene, kikket opp på det mørke ikonet som hang i det ene hjørne med lange hyller fylt med støvete lester på begge sider, og sukket dypt og skjelvende. Papirer lå på benken, mens gutten sto på kne foran benken.

  «Kjære bestefar. Konstantin Makaritsj!» skrev han. «Jeg skriver brev til deg. Gratulerer deg med Julen og ønsker deg alt fra Gud Vår Fader i Himmelen. Ikke har jeg noen far eller mor, du er den eneste jeg har igjen.»

  Vanjka så opp på det mørke vinduet som gjenspeilet lysstumpens flagrende lille flamme, og klart og tydelig forestilte han seg bestefaren, Konstantin Makaritsj, som er nattvekter i det store huset hos herskapet Zjivarev. Det er en uttørket, mager, men ualminnelig rapp og behendig liten olding omkring de 65, med et alltid leende ansikt og vasne, fordrukne øyne. Om dagen sover han på folkekjøkkenet eller morer seg med å erte kjøkkenpikene, men om natten tar han med besluttsom mine på seg en svær saueskinnskappe, traver med alvorlige, avmålte skritt rundt godset og slår på vektertrommen sin. Bak ham med senkede hoder går gamle Kasjtanka og kjøteren Vjun, kroken, såkalt fordi den er svart og lang som en røyskatt i kroppen og vrir og vrenger seg ustanselig som en spiral. Den er alltid meget snill og høflig og er like blid mot fremmede som mot sine egne, men den er ikke å stole på. Bak dens ydmyke ærbødighet gjemmer det seg den mest utspekulerte ondskapsfullhet. Ingen kan bedre enn den lure seg inn på et menneske og ta et plutselig tak i benet, klatre inn i kjølerommet eller rappe en høne hos bonden på nabogården. Mer enn én gang har man slått bakbena av den, to ganger ble den til og med hengt, hver uke ble den slått helseløs med pisken, men hver gang kommer den seg igjen og fortsetter like blid og fornøyd med fantestrekene sine.

  Nå står sikkert bestefar i gårdsporten, myser opp mot landsbykirkens flammende røde vinduer og tøyser med gårdsfolkene. Vektertrommen hans er festet til beltet. Han vifter med armene for å holde varmen og fnisende på oldingsmaner klyper han vekselvis den pene unge stuepiken og den fete kokken i lårene.
  «Skal det være en pris?» sier han og byr jentene tobakksdåsen sin.
  Kjerringene snuser og nyser. Bestefar er henrykt og brøler av latter.
  «Dra det vekk, ellers så fryser det fast til nesen,» roper han muntert.

  Hundene får også snuse på tobakken. Kasjtanka nyser, rister på hodet og går forurettet til side. Men Vjun er høfligere, den nyser ikke, bare logrer med halen. Og det er et deilig vær. Luften er stille, klar og frisk. Natten er mørk, men alt kan ses klart og tydelig likevel, landsbytakene med en røkdott hengende i luften over hver skorstein, trærne dekket med glitrende rim, dype senfonner … Hele himmelen er dryssende full av muntert blinkende stjerner, og melkeveien er så klar at man skulle tro at noen hadde skurt den ren før helgen og gnidd den inn med sne …

 Vanjka sukket, dyppet pennen og fortsatte å skrive:
  «I går fikk jeg juling. Mesteren dro meg ut på gårdsplassen etter hårene og julte meg opp med skomakerremmen, fordi jeg hadde vugget ungen demmes og så sovnet jeg uforvarendes. I forrige uke sa fruen jeg skulle rense sild og jeg begynte fra halen. Hun tok silda fra meg og stakk den inn i tryne på meg mange ganger. Svennene erter meg, sender meg til kneipen etter vodka og ber meg stjele agurker hos mesteren, og han slår med hva som helst når han ser meg. Også får jeg ikke noe mat. Om morgenen får jeg brød, til middag grøt og om kvelden brød igjen - te og kjøttsuppe eter dem bare selv alene. Sove må jeg ute på altanen, og når ungen demmes gråter sover jeg ikke og bare vugger. Kjære, kjære bestefar, vær snill mot meg i Guds navn, ta meg vekk herfra tilbake til landsbyen, det er ikke mulig for meg å være her … Jeg skal be til Gud for deg bestandig, ta meg vekk herfra ellers dør jeg …»

  Vanjka vred munnen, gned øynene med den svarte neven sin og snufset.
  «Jeg skal gni ut tobakken din,» fortsatte han. «Jeg skal be til Gud for deg, og er det noe galt så kan du jule meg opp så mye du vil. Og hvis du tror at jeg ikke vil arbeide så skal jeg be bestyreren om lov til å pusse støvlene hans, eller hjelpe gjeteren istedenfor Fedjka. Bestefar, kjære, jeg kan ikke mer … Jeg ville gå til fots herfra men har ikke støvler på bena, er redd for frosten. Og når jeg vokser opp og blir stor skal jeg passe på deg og gi deg mat fordi du er snill mot meg, og ingen skal få lov til å gjøre deg noe vondt, og når du dør skal jeg be Gud gi deg fred i himmelen, slik som jeg gjør for moren min, Pelageia.
  Moskva er en stor by. Det er bare herskapshus overalt og mange hester, men ingen sauer og bikkjene er sinte. Guttene går ikke med stjernen og synger i julen slik som hjemme og de lar meg ikke være med i kirkekoret. Og en gang så jeg i en butikk, i vinduet altså, fiskekroker som er så sterke ar du kan fange alle slags fisk med dem, de koster mange penger, og en av dem var så stor at du kune ta en karp som veier minst et pund med den. Også andre butikker har jeg sett som selger geværer, slike som herren har, minst hundre rubler stykke … Og i kjøttbutikker er det ryper og harer og jerper, men hvor de skyter dem vil dem ikke si til noen …
  Kjære bestefar, når herskapet har juletre med godter på, ta en forgylt nøtt til meg og gjem den i den grønne kisten min. Be frøkenen, Olga Ignatievna, om det, si det er til meg - til Vanjka, altså.»

  Vanjka sukket igjen så hele guttekroppen hans skalv krampaktig og stirret mot vinduet. Han husket at det var bestefars jobb å hente juletreet fra skogen og at han alltid fikk være med.  Så moro det var! Bestefar knegger og frosten knegger, og smittet av dem knegger Vanjka også. Før han hugger ned treet, tar bestefar seg alltid en pipe, snuser lenge, nyser og erter Vanjusjka-gutten som hopper omkring for å holde varmen … De unge granene, med rim og sne på de tunge grenene, står liksom og venter på å få vite hvilket av dem som skal dø denne gangen. Plutselig farer en hare forbi over snefonnene … Bestefar kan ikke dy seg og roper:
  «Hold ham, hold ham … Å din haleløse devel!»

  Granen han hugget ned, dro bestefar til herskapshuset, og der pyntet de den … Frøkenen, Olga Ignatievna, hun som Vanjka var mest glad i, var den mest geskjeftige av dem. Da moren hans, Pelageia, levde og tjente i huset, fikk Vanjka alltid sukkertøy av Olga Ignatievna, og siden hun ikke hadde noe bedre å gjøre, lærte hun ham å lese og skrive, telle til hundre og til og med danse kvadrilje.  Men da Pelageia døde, sendte de den faderløse Vanjka på folkekjøkkenet til bestefaren hans, og fra kjøkkenet sendte de ham til Moskva, til skomakeren Aliachin …

  «Kom fort, kjære bestefar,» fortsatte Vanjka. «Jeg ber deg i Jesu navn ta meg vekk herfra. Vær snill mot meg som ikke har hverken far eller mor, for alle slår meg her og så er jeg sulten og bare gråter fordi jeg lengter slik. Og forleden slo mesteren meg i hodet med en lest så jeg falt over ende og det var så vidt jeg greidde meg … og så ber jeg deg hilse Alena, Jegor den skjeløyde og kusken, og munnspillet mitt må du passe på og ikke gi det til noen. Ditt barnebarn Ivan Zjukov. Kjære bestefar kom fort!»

  Vanjka foldet det utskrevne papiret og la det i konvolutten, som han hadde kjøpt i går for én kopek … Han tenkte et øyeblikk, klødde seg i nakken og skrev:
  «Til bestefar i landsbyen.»
  Så klødde han seg i nakken, tenkte litt til og tilføyde: «Til Konstantin Makaritsj.» Glad over at ingen hadde forstyrret brevskrivningen hans tok han på seg luen og uten frakk, i bare skjorten løp han ut på gaten.
  Ekspeditørene i kjøttbutikken som han hadde spurt i går, hadde fotalt ham at brev skal kastes i postkassene og at derfra blir de kjørt rundt over hele jorden i post-troikaer med fulle kusker og ringende sølvbjeller. Vanjka løp bort til den nærmeste postboks og stakk det dyrebare brevet i sprekken …

  En time senere sov han dypt, vugget i søvn av søte forhåpninger … Han drømte om en stor ovn. Oppå ovnen sitter bestefar med de bare føttene sine hengende nedover ovnssiden og leser brevet høyt for kjøkkenpikene … Ved siden av ovnen sitter Vjun og logrer med halen …

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Berømte noveller», Forlaget Det Beste A/S, 1981, Wikipedia