Humor på 1950-tallet (I)

 

  Jeg kom over en bok med noen «småvittige» historier. Her følger et utdrag. Jeg har, der det føltes naturlig, «modernisert»/fornorsket språket noe fra originalen.

Mesnali (i Ringsaker)

  Pettersen gjorde bra penger på bygging under krigen. Han fikk overtalt Lang-Johan til å mure en peispipe.

  Ved oppgjøret forlangte Lang-Johan dugelig arbeidslønn.

  - Ja, du får få det du forlanger, sa Pettersen, - men det er blodpenger!
  - Jeg får ta dem allikevel jeg, sa Lang-Johan, - for du har vel ikke noe annet.

Fortolkning av skriftens ord

  Følgende hendte i en avsidesliggende bygd for et par mannsaldrer tilbake: Sognets nye prest hadde i sin preken flettet inn en del strenge refselsens ord mot enkelte av sine sognebarns usedelige levnet og hang etter sterke drikke. Bygdens største fyllik og slåsskjempe stod ved kirkegårdsporten da presten etter endt gudstjeneste kom og skulle forbi.

  Plutselig ga slåsskjempen presten en knallende ørefik. Presten stanset noe sjokkert, men da overfallsmannen på ny løftet armen, snudde sjelehyrden hodet slik at ørefik nr. 2 rammet det andre kinnet.

  Men nå så det ut til at presten ble styggsint. Med ett slag slo han overfallsmannen til jorden. Da overfallsmannen endelig med nød og neppe krabbet seg på føttene, stakk han seg skamfullt bort og lusket hjem. Men presten holdt en liten tale og sa:

  - Som dere har bivånet, kjære menighetsbarn, så jeg meg nødsaget til å gi denne stakkars villfarne mann en liten refselse. Som dere forhåpentligvis iakttok, snudde jeg efter at han hadde slått mitt venstre kinn, også det høyre til. Men da det, kjære sognebarn, i skriftens ord ikke står noe om at man for tredje gang skal motta noe slag, fant jeg det riktig å ta saken i min egen hånd.

Takdekorasjon

  I en av våre bygder var det en eldre frøken som skulle reise på ferie og som gjerne ville pusse opp huset mens hun var borte. I et av værelsene skulle taket dekoreres, bla. skulle det være et bibelsk motiv, Maleren skulle selv få velge motivet. Jo, frøkna reiste, og maleren malte. Da hun omsider kom hjem og fikk se hva som var malt, ble hun bare stående å glo, for det var bare en bakende, malt borte i det ene takhjørne. Hun spurte hva i all verden det skulle bety. Jo, maleren hadde da forklaring på det:

  - Dette er nå liksom israelittenes flukt til Egypt, og der ser du baken på den siste, sa maleren.

Feieren og presten

  En feier som var kjent for sine kjappe svar, kom til prestegården for å feie. Nå mente presten det var unødvendig denne gangen, for pipene var ganske rene. Men bestemmelsen var slik at feieren skulle ha sine penger likevel. Presten var gnien og sa:

  - Dere feiere tjener sannelig pengene deres lettvint.
  - Ja, vi gjør det vi svartkledde, sa feieren.

Spandabel

  Det var en gjerrigknark av en bonde som var i byen med kjerringa si, og der de spaserte på strøket var det så fint vær at han sa:

  - I dag skal det ikke stå på penger! Vil du ha en banan, eller vil du reise med trikken, kjerring?

På den brede vei

  Det var en gang en predikant og forkynner som var særs nidkjær, han for på sykkel etter veiene og forkynte for alle dem han kom borti. En dag han gikk der og leide sykkelen i en motbakke, tok han igjen en kar der, en som het Hans. Og forkynneren som så et svart får i alle, tok straks fatt på han Hans.

  - Vet du hvilken vei du går på? sa han.
  - Ja, så vidt jeg vet, så er det veien mellom Follavatnet og Høldin, svarte han Hans.
  - Du går på den brede vei som fører til helvete! sa forkynneren. Da svarte Hans:
  - Du får hilse dit når du kommer frem, for du kommer sikkert først, du som sykler.

Kronen

  Læreren hadde kommet med en gåte og lovet en krone til den som først ga det riktige svaret. Lars var den mest oppvakte gutten i klassen, så han vant. Men krona uteble, mest som læreren hadde glemt den.

  Så var det noen dager etter, og Lars rakte hånden i været og sa at han kunne en ny gåte, om læreren kunne løse den.

  - Hvilken likhet er det mellom meg og kronprinsen? sa gutten.
  Nei, læreren greide ikke den.
  - Jo, sa gutten - vi venter begge på kronen!

Tyver imellom

  Det var to tyver som fikk celler ved siden av hverandre i fengselet, og de var kjente fra før. Den ene var satt inn for å ha stjålet ei ku, og den andre for å ha stjålet et ur.

  Første morgenen banker kutyven i veggen og spør:
  - Kan du si meg å mye klokka er?
  - Sånn akkurat vet jeg ikke, men jeg skulle tro det snart er melketid, svarte urtyven.

Virksomhet

  To gammelkjerringer satt og slarvet på en rutebil. Så sa den ene:

  - Du, åssen virker han nye emissæren [legpredikant] dere har fått borti grenda, da?
  - Jojomensan, han virker, det får’n si, for nå skal til og med jordmora ha små! sa den andre kjerringa.

Audnedalen (tidligere i Vest-Agder, nå del av Agder)

To gubber møtte hverandre etter 55 år. De hadde vært skolekamerater. Den ene, Ola, var pensjonert i militæret, og den andre, Jens, levde på forsorgen.

  - Det er leit at du måtte legge det offentlige på byrde på dine gamle dager, sa Ola.
  - Å, jeg vet ikke jeg, nå du Ola ligger på statskassa og jeg på kommunalkassa, så har vi det i grunnen gjort det like godt begge to, svarte Jens.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1955