Agnar Mykle - Den onde samvittighetens fest

 Agnar Mykle - Den onde samvittighetens fest

  Agnar Mykle (1915-1994) var en norsk forfatter og dukketeaterkunstner. Han er nok mest kjent for romanen «Sangen om den røde rubin», både han og forlaget ble politianmeldt på grunn av sine seksualhandlinger. Boken ble konfiskert og forbudt i 1957, og rettsprosessen i kjølvannet gikk helt til Høyesterett, hvor forfatter og Gyldendal ble frikjent.

(Agnar Mykle)

 Tilbake til 2021. Julen er over, et nytt år står for døren. Men litt av julestemningen kan kanskje henge igjen. Akkurat som det i mange hjem fremdeles står noen nisser fremme, kranser på ytterdører, det er pyntet med julelys og adventsstjerner i ymse farger (både inne og utendørs), og både små og store, to- som firbente får litt ekstra «snadder». Og så mye mer.

  Nok om det, følgende er hentet fra Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin» fra 1956. Jeg syntes avsnittet gjengitt står utmerket godt alene (og det er helt fritt for noe av det politi-anmeldelsen i sin tid dreide seg om). Man behøver aldeles ikke lese hele romanen for å forholde seg til «Den onde samvittighetens fest»:

Desember.
  En dag skjærer ordet jul seg inn i hans bevissthet.
  I villelse ser han på klokken, men det er jo et blikk på almanakken han trenger; er det ikke slik at postvesenet er overlesset før jul, må man ikke være ute i god tid når man skal ha pakker langt av sted?
  Det er den 15. desember. Han hakker tenner. Han er kanskje for sent ute.
  Han begynner å løpe gjennom gatene, stopper foran en leketøysforretning. Langt borte i verden har han en datter, en liten pike på ett og et halvt år, et usett barn. En liten pike. Astrid heter hun, hennes mor har døpt henne. Gunhild hadde tatt barnet i kirke og latt en prest helle dåpsvann over dets hode. Det hadde kanskje vært en triumf for henne, hun visste vel at Ask hadde meldt seg ut av statskirken. Men nu tenker han bare på det lille barnet. Astrid, et barn uten far; er hun begynt å snakke? - er hun begynt å spørre? Når begynner en pike å spørre: «Mamma, hvorfor har ikke jeg en pappa?»
  Han stopper utenfor leketøysforretningen. Hvit i ansiktet står han og ser inn gjennom ruten, der er dukker, løvsag sett, biler, dukkevogner, juletrepynt, gyngehester, tinnsoldater, møblerte dukkestuer, han ser et lite syskrin. Plutselig vet han, at han kan ikke. Han vet ikke hvorfor, men han kan ikke. Han kan ikke gå inn og be om å få se på en sovedukke. Hans skyld er for stor. Han kan holde all verdens gjenstander i sin hånd, bare ikke en sovedukke til en liten pike på ett og et halvt år.
  Den unge, store, høyvokste skandinav knekker sammen foran leketøysbutikkens vindu, et øyeblikk må han støtte seg til ruten; så snur han seg og går blytungt gjennom gatene, hans øyne er blindet; omsider finner han frem til postkontoret, det er en uutholdelig dampvarme som i et drivhus der inne, rommet er fylt av mennesker som er kommet inn dryppende av regn; hans kjaker er hvite og sammenbitt når han skriver ut en blankett, han sender en telegram anvisning på førti kroner.

  Dagen efterpå sender han en bok til sin trettenårige bror Balder. Bokhandelen lover ham å ekspedere boken som postpakke. Det er en gyser, en han selv har lest en gang i den grønne ungdom, en bok av Hugo, dens tittel er: «Mannen som ler». Hovedpersonen er en mann som i barndommen ble bortført av sigøynere; de snittet guttens munnviker opp med en kniv, viste ham senere frem på markedet og tivolier mot betaling; bare folk så guttens ansikt begynte de å brøle av latter.

  Brev fra moren: «Kommer du hjem til jul?».
  «Nei.»
  Brev fra Balder:
  «Jeg gleder meg sånn til du skal komme til jul!»
  «Nei. Må bli her og studere.»
  Wilhelmine: «Hvis du ikke er opptatt annet steds, så kunne du kanskje komme ut til oss på julaften?»
  «Takk, men -»
  Og Constance, redd, med lav stemme: «Hvis du synes det går an å være sammen med mine foreldre, kunne du tenke deg - på julaften -?»
  «Takk, men -»
  Og fru Abrahamsen: «Blir De her alene hele julen, og føler Dem ensom, så må De bare komme inn til meg. Jeg og min sønn, det er bare oss to, vet De.»
  «Takk, men -»
  Og Daniel, gamle gode Daniel: «Vi hadde tenkt, et par tre stykker av gutta, å ha en liten sammenkomst på hybelen på julaften. Bare mannfolk. Krabbe og øl og dram.»
  «Krabbe? På denne tiden av året?»
  «Ja, min vertinne har sagt, at hun vil koke dem for oss. To krabber på mann. En av gutta kan kunsten å ta ut krabber. Tunge, rognkrabber. Blir du med?»
  Og han hikster av lettelse og takknemlighet og krabbehunger. Hvit saftig krabbekjøtt fra klørne, brun innmat og rød rogn fra skallet. Kold dram. Øl.
  Han svelger heftig:
  «Men du må få vertinnen din til å riste brød også. Vi må ha ristet loff og smør til.»
  «Det skal nok gå. Men du må spøtte i fem kroner til akevitten.»
  «Vil du ha dem med det samme?»
  Og det ble julaften, og de unge studenter ble mette og beruset, og det lyste kjerter på bordet, og sigar røken drev i rommet, og de var høyrøstede, og de sang sanger, men ingen julesanger, og det var Ask glad for, ti julen er den onde samvittighets fest og den mest hjertesønderrivende institusjon som mennesker noensinne har innstiftet, men dessverre vil handelsstanden på det heftigste motsette seg at den blir avskaffet.

For forrige innlegg/forfatter, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Julens stemninger», dikt, sanger og fortellinger, redigert av Tove Valmot, Den norske Bokklubben (nok en gang med takk til giveren!)