Teddy og Harald Sverdrup (I)

Teddy og Harald Sverdrup

  Jeg er på tur med min beste venn. Begge oppe i årene, men vi beveger oss sånn noenlunde. Han på fire og jeg to. Gjennomsnittet er bra tenker jeg. Så bobler det barnslig opp; hadde jeg hatt et tre-bein, hvor mange ben ble det da? Teddy (som også går under kallenavn Teddy Lancelot) er opptatt med sitt, nesen langt nede i grøftekanten. Unngår mirakuløst skrubbsår. Slik er det altså å bli gammel: En tenker som en syv-åring, den andre på duften av damer med håp om Nirvana. Har gitt opp det siste selv. Ja, og så undrer nok min frende på hva slags snacks han skal få ved hjemkomst. Slik er vi like på en underfundig måte, jeg mer enn aner konturene av en iskald. Om en (ørliten) stund. Noen meter oppe i Ekornveien får Teddy ferten av en «babe». Jeg ser ikke tispen, men sjefen kan inhalere og analysere et molekyl av eksemplarer med løpetid som befinner seg opptil en kilometer unna. En snart fjorten år gammel Golden Doodle på nær 40 kilo forvandles til ungdommelig rakett, den håpløse henger etter som et vissent slips. I det vi «fyker» oppover bakken får jeg øye på et ekorn i ditto hastighet opp en gammel furustamme, må nesten le litt av det, årevis siden jeg har sett noe til dem i gaten det burde kry av. Teddy hater ekorn, han er muligens misunnelig på deres elegante haler, men akkurat nå enses verken hale eller kropp. Opp bærer det, hvoretter det hele roes ned, frøkenen klarte sammen med matmor å søke tilflukt fra kobbelet av gjøende hankjønn. Imens kommer topplokket mitt i hu et dikt av Harald Sverdrup (1923-1992, norsk lyriker):

Ekorn

Et rykkevis raseri
forstyrrer grantreets
grønne fred.
Skyggen tetner
til et ekorn
med barkbrun pels
og kulerunde øyne.
Det setter seg gammelklokt
på to og blar hissig
gjennom kongler,
all verdens visdom
ligger skjult i dem.
Knekker en nøtt
og smatter irritert.
Halen løfter seg
i et spørsmålstegn.
Bare måren kjenner
det blodige svaret.

  Forstod ikke det med måren. Før jeg hørte at den visstnok har ekorn blant favorittene på menyen. Huff, naturen kan (også) være nådeløs. Uansett, vi to kompiser har ikke alltid de helt store samtaler under pilgrimsferdene. Mest monolog. Jeg later som jeg skjenner eller gir oppmuntring, med stemme som min kjære mor i sin tid innprentet meg. Utsagn som Fyss, vi går luftings og ikke sniffings, du er så tussete, tusseladd, skurk, veldig flink, lur eller snill gutt dominerer. I riktig fortrolige stunder når han er på hjemmebesøk, hender det jeg nynner for ham, det går i selvkomponerte trudelutter ala «Susse og nusse, og susse litt på deg» og hymner ala «Teddy og Teddy, du er så snill og grei, du er den vi aldri blir lei». Heldigvis er det ingen andre som lytter til mine svisker, og annet visvas har han for lengst lært seg klokelig å lukke ørene for. En sjelden gang letter han riktignok marginalt på venstre øre når jeg melder at han skal få griseøre eller tørrfisk etter endt svipptur. Ellers er det mest venstre bakben som eleveres, skvetter oftere enn den tobente. Skjønt, innendørs er vel jeg kun marginalt under. Det hender dog at Gutten bjeffer, gjerne i forkant av våre ekspedisjoner. Begeistret vil jeg påstå; med glimt i øyet foretar han en slags gledens raptus! Underveis taus, dog som nevnt med enkelte unntak. Men han deler av sitt ungdommelige, om enn ikke barnslige sinn. Vet ikke helt hva det er, men for meg er det vennskap. Han en hederskar, som gammel sullik må jeg bare prise meg lykkelig over å ha fått stiftet bekjentskap med Hans Majestet!

(Tar på å gå tur. Hva står på menyen?)

  Der vi lunter mot heimen fremstår vi vel som et underlig tospann i vår urytmiske gange. Duoen er heller ikke alltid samstemmige med Henrik Ibsens «Vi vandrer med freidig mot», men som regel holder vi humøret oppe uavhengig av årstidene, selv om vi kontemplerer hvert vårt. Teddys fuktige nese innehar kan hende fremdeles noen erotiske molekyler denne novemberdag, for han fremstår dagdrømmende, skjønt etter veis ende bruker han uansett dreie i retning kjøkkenavdelingen. Mitt eget nesegrev er dessverre kun full av gørr, mens planen for nærmeste time er av en litt annen art. Forleden fanget nemlig øyekroken opp et legeme hurtig bevegende bortover stueveggen. Hvorpå krapylet plutselig frøs helt til, ja, nærmest en levende saltstøtte. På størrelse med en klatremus, men det var det da ei? Nei, en smellfeit pelskledd edderkopp derimot! En halv dorull senere var skremselet dauere enn gullfisken Doffen. Jeg er ikke så voldsomt araknofobisk, det vil jeg mene, men dagen derpå, altså i går, dukket det jaggu opp et eksemplar til, denne gangen på toalettet. Mulig det var kona til Lot (som jeg i mellomtiden har døpt den nå avdøde gubben), men noen «pardon» kom ikke på tale, drukning ble hennes nærliggende skjebne. Det er ikke bare måren som er drapsmann. Så snek plutselig en tanke seg inn i mitt lille sinn om det avdøde ekteparet: Kanskje la de et rede, eller hvordan enn de gjør det. Ligger det latent en verkebyll av snart utklekkede småterrorister i kåken? Planen? Min beste venn hater ekorn så vel som støvsugere, men hos meg må den siste lades!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For siste føljetong (del 1) om Teddy Lancelot, klikk her. For neste episode om Teddy, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Harald Sverdrup: «Samlede dikt» (I), H. Aschehoug & Co, Oslo, 2000, samt Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Og til minnet om min mor, hennes gullfisk ved navn «Rasmus» levde i flere år etter «utgått på dato», hun kommuniserte også med husfluer i mitt barndomshjem som ble kalt «Max»!