HM og dommer Teddy Lancelot - Den store kotelettsaken (I)

HM og dommer Teddy Lancelot - Den store kotelettsaken

  Verdens mest berømte og språkmektige Golden Doodle; c’est encore moi. Respektert jorden rundt fra residens til Kiwi på Slemdal, fra hytte på fjell som til skipshund ved fjorden. Ditto omsvermet selvfølgelig. De siste par hundeårene har jeg imidlertid gått litt lei. Ikke av livet, men i moden alder må man også prøve noe nytt og spektakulært: Er da ikke bare ungdommen som er innovativ! Som sagt så bjeffet, jeg har trukket meg fra enkelte adelige embeter og ordener for å tre inn i dommerstanden. Til glede for vanlige hunders ve og vel. For hva skal man i praksis egentlig med utmerkelser som «Beste hale», «Fineste snute», «Årets snushane» og «Majesteten med fløyelsørene»?

(Dommeren tar en pust i bakken)

  For å bli dommer kreves tre fundamentale egenskaper for en hund i beste alder: Objektivitet, høy intelligens og inngående kunnskaper innen Juss & Jass. Jeg innehar alle. Pluss en dundrende baryton! Etter fire dagers brevkurs ble jeg øyeblikkelig immatrikulert som fagdommer i Laghundretten.

  For uvitende: Den dømmende makt i Norge (hvis sentrum er Slemdal rundt Kiwi) - er som hos de tobente inndelt i tre instanser, kun med litt forskjellige navn: Tingelingretten (oppkalt etter min nabomops Hennes Majestet Tingeling, som jeg dessverre en gang ved inkurie kom til å skvette litt på), deretter Laghundretten og Høyeste Hovedrett (sistnevnte administrert ved HH og Ridder av Supremo Skinkestek § 1; Schnauser «Gjør Skogen Høy og Katten kort»).

  Det er en raritet («A novelty» som mine sjakkspillende venner muligens ville kalt det) at noen klatrer direkte fra adel - eller fra allmuen for den del - til Laghundretten uten å tasse via Tingelingretten. Men der har dere meg! Et beskjedent unikum.

  Så litt informasjon: La meg ta dere med inn i rettssalen, hvor jeg straks skal administrere min første rettssak (etter diverse major-, oberst- og generalprøver). I vår verden har vi ikke tid til sivilsaker, kun straffesaker. Hvem gidder egentlig å bry seg om at en kjøter har lortet på nabotomten? Eller et feil dimensjonert hundehus?

  Laghundretten er lokalisert i et nedlagt treningssenter for blinde pekingesere. Nærmest en kvadratisk gymsal. Der er tre innganger; en i forkant for jury, aktor og forsvarer, rettsbetjent og eventuelle tilskuere. Så en sidedør hvor tiltalte lømmel blir ført inn i labbejern nede fra varetekts-kjelleren, selvfølgelig strengt bevoktet av politihunder. Til sist bakdøren hvor eliten med fagdommer Teddy Lancelot (immer noch ich) i spissen og hans to meddommere marsjerer inn, presis klokken 0900 hver rettsdag. De siste sitter pent på min venstre og høyre side, etter at vi har plassert oss ved det eleverte podium.

  Vi arriverer. Alle reiser seg. Først observerer jeg at rettsbetjenten har forberedt innen hovedforhandlingen starter; drikkeskåler og kopier av dokumenter er lagt frem på de respektive advokaters pidestaller. Naturlig nok også med lett snacks for oss dommere. Noen frynsegoder skal man ha. Betjenten er en gigantisk Rottweiler ved navn Hilde Hopp. Hun kan i utgangspunktet fortone seg svært skremmende ovenfor fremmede og kjeltringer, men er snill som et lammelår. Noe jeg erfarte under brevkurset, som egentlig var like brevfritt som Jostedalsbreen; det var meningsutvekslinger mellom likesinnede under et seminar i regi av Dyrevern for Adelige og andre firbente. Hilde berettet at hun mistet samtlige 42 tenner i ung alder etter et lengre opphold hos en gammel dust av en matfar som foret henne med bokkøl og sukkerbiter. Men dette vet bare den nærmeste krets, og Hilde holder kjeft med mindre kollegiale problemstillinger oppstår.

  Tilbake til rettsalen: Jeg blar i Lovsamlingen frem til relevant side for saken, denne og mine medbragte notater med paragrafreferanser er sirlig lagt ut på pulten. Så følger dommerklubben; et klenodium av et mer enn tusenårs gammelt avgnagd og velpolert fenalår fra Tore Hunds tid. Skuer ut og annonserer med fast røst: «Vær så god sitt, retten er satt!»

  Etter å ha studert aktørene, nærmere bestemt juryen, er jeg et hundehår unna besvimelse, men tar meg sammen og brøler ut: «Rettspause i 10 minutter - alle kjøtere ut!» Fenalåret går nesten i dørken. Etter noen protesterende bjeff fra rettsstanden, erkjenner jeg det ikke helt diplomatiske i utsagnet, og tilføyer vendt mot advokatene: «Også de velfriserte». Signaliserer mot Hilde og meddommere at de skal bli værende. Det er noe befriende ved å ha én tannløs pluss to schæfere iført munnkurv som medarbeidere.

  Henvendt et par minutter senere mot Hilde: «Hvor i himmelens navn gravde du opp denne juryen fra? Alle tolv ser jo ut som de er oppstanden som Lasarus og andre illeluktende lasaroner??» Hilde er tannløs, men selv om hun er litt slapp i gommene, vet hun å gjøre rede for seg overfor arbeidsgiver:

  «Vel, ærede dommer: Det er ikke så lett nå til dags å få tak i jurymedlemmer. Ikke svarer borgerne på mail, usedvanlig mange er analfabeter, de bor i ulovlig oppførte hundehus osv., og de få lovlydige som responderer klager på at betalingen er elendig. Kost og losji har disse mer enn nok av hos matfar og -mor. Sniffet høyt og lavt, men de eneste jeg fant villige til å stille opp var denne noe reduserte gjengen. Måtte til og med tilby dem gourmet-pølse for å møte. Til overmål snek de på T-banen hele reisen hit fra søppelfyllingen i Groru-ikke-dalen.»

Fortsettelse følger.

For forrige innlegg, klikk her. For neste episode, klikk her. For forrige føljetong om Teddy Lancelot, klikk her (del I).

Kilder: Teddy Lancelots fagbøker «Studier rundt hundegalskap, rabies og rabarbra», «Skvett på din nabo i det skjulte», «Paragrafer og parasitter», «Flott hund kontra flått for mennesker», «Flå din nabokatt», «Skjelfordeling av rett til koteletter ved samlivsbrudd», «En hunds rett til snacks i høytider, helger og hverdager», Kokkebøkene «Pyton mat og andre kvelerslanger», «Gourmetpølse eller Vom til hverdags».

Alt utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan, samt Den engelske kennelklubbs fagblad «Support your local dog» (på hundekjeft døpt LOH: Laughing Owl & Hackmyass), Newciebrownale upon Tyne. Nå også med kotelett-støtte til Holmsbus forening for foreldreløse dachser uten hundehus, samt Legatet for plattfote hunder (c/o My Kingdom for a dog). Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie.