Teddy og Harald Sverdrup (II)

Teddy og Harald Sverdrup

  Så er vi på vei igjen. Den kalvbeinte og den hjulbeinte. Det umake par. Én flagrer med ørene, den andre i sinnets irrganger. Min kjære mor er med på turen. Slik hun ofte er når jeg befinner meg i fantasiland, selv pratet hun også med planter, men for meg er hun oftest til stede i dyreriket. Der hun sitter på en av mine skuldre, føles hennes ånd vårlig og lett som en fjær, uavhengig av årstidene. Teddy Lancelot har selvfølgelig sine egne dype tanker, selv om minnene om moderen, kongepuddelen Amor, har falmet. De ble for sterke, fortalte han meg en gang, og dessuten vil han helst ikke offentlig blottlegge sine myke sider.

  Siden det nå er «butikkluftings» har han derimot bestemte meninger om hva handlelisten skal inneholde av snacks. Kyllingpinner og Adventuros (nuggets) er minimumskrav. De blir alltid innfridd. Et tidligere veto-forslag ble nemlig møtt av Hans Majestets anklagende blikk, noe de aller fleste frykter! Teddy har i det siste begynt å sysle med enkelte bedriftsøkonomiske idéer. Nærmere bestemt omhandler de yndlingspølsen hans, en gourmetgreie på en halv kilo, den burde han vel selv kunne selge bedre enn disse butikkjedene, som bare uestetisk plasserer dem i hyllen ved siden av bleier, av alle ting!!? Burde kjøpe opp hele sjappa og formidle pølser uten lompe på svartebørs ved T-banen på Slemdal, og så kunne drittunger i barnevogn få tilbud om bleier til dobbelt pris før de blir overkjørt - genialt! Vi er ganske like vi to, selv om våre drømmer er av litt forskjellig art: Min å kjøpe et bryggeri i Drammen, sette meg godt til rette i en fluktstol under kranen til et fat på 1000 liter. Skulle holde minst en uke, synd ikke Teddy også er en hund etter øl. Skjønt noen må ha fornuften i behold.

(Hm, en fremtidig pølsebod?)

  Det har skjedd fint lite siden sist. Men for en gammel traver er lite ofte mer enn nok: Edderkoppterroristene, det vil si det potensielle avkommet, fant jeg aldri. Mest på grunn av støvsugeren, unnskyldninger er som man vil forstå en av mine (få) spesialiteter. «Suget» (som jeg kalte ham) brøt nemlig sammen, det vil jeg vitterlig hevde, midt under akten som altså var jakten; knapt satt inn stikkontakten før remediet kollapset. Det måtte således handles inn en ny. Det gikk utrolig nok merkelig smertefritt for seg, Teddys matfar kom til unnsetning og kjørte meg til nærmeste landhandler. Eller hva det nå kalles i det nye årtusen. Etter mistenksomt å ha uglesett pakken hjemme i kun tre døgn, fikk jeg på mirakuløst vis satt spetakkelet sammen. Så eneste monstret på sove- og andre rom nå; c’est moi.

  Det har blitt bikkjekaldt. Det er lov å si, men Teddy bryr seg ikke så lenge han får de rette molekylene i nesa. Ordet «Schweinhund» derimot er tabu. Jeg sier selvfølgelig aldri slikt til ham, og ikke så ofte ellers, bortsett fra når jeg er på puben. Sjelden mer enn 50 lørdager i året. «Arschgeburt» er som regel svaret jeg blir møtt med av mine få tyske venner (faktisk bare én). Men da er jo ikke min aller beste venn med. Dessverre.

  Nok om det, kulde har sine fordeler. Og ulemper, blant annet har vannet i Teddys skål fryst til der den står utendørs. Der stod den også forrige eller uken før det, da det regnet på tvers. Trodde Teddy ønsket søke tilflukt i Noahs Ark mens han luntet mismodig av gårde på en av våre turer. Før hjemkomst fremstod min stakkars venn seg som en gjørmebader. I slike stunder må hageslangen frem, og Teddy misliker spyling særdeles sterkt. Tristessen forsvinner imidlertid raskt, og nå som det er minusgrader slipper han både spyling og å tørke av labbene før inntreden i heimen.

  Mine håpløse tanker vandrer igjen, hva gjør eksempelvis meitemarkene i disse senhøstes tider, de har vel ikke fått med seg værmeldingene? Sist uke så jeg opptil flere stakkarer som dukket opp for å unngå drukning, nå risikerer de antagelig å fryse i hjel dersom de ikke har kommet seg under bakken igjen. Min mor hadde sikkert pludret med dem og tilbudt seg å strikke gensere så de ikke skulle fryse seg fordervet. Eller sydd små soveposer? Nei, nød lærer neppe naken meitemark å spinne, men de slipper i det minste å handle inn votter eller sko. Huff ja. Jeg håper det gikk bra med han ene jeg kom i prat med forrige uke, Morten Mark klagde ei, tross værforhold.

  Handling er foretatt, sjefen rimelig fornøyd. Vi nærmer oss atter en gang bustaden, som det så fint heter. Jeg studerer hagen. Med god assistanse fra Hans Majestet har jeg raket noe løv. Lat som jeg er, gjenstår mye. Særlig inntil naboen i sør. De få gangene vi er innenfor synsvidde, føler jeg huggormens blikk. Forståelig for så vidt, raker jo alltid sist inntil hagen hans. Det jeg ikke forstår, er hvorfor han alltid må være så inn i hampen åtte-potte rømme sur, det være seg på grunn av nedfelte blader eller uspiselige kastanjenøtter. Selv om han med rette syntes jeg fortoner meg som et fugleskremsel («Vogelscheuche» er et fint ord jeg har plukket opp fra puben). Hadde jeg vært milliardær, ville jeg da vært blid som en lerke, og i hvert fall ikke lik en gammel eddik-krukke? Tilbake til løvet, nå frostlimt til bakken. Plent umulig å rake. Gunstig, da kan jeg vente til våren? Skadefryden ved å bivåne en potensiell enda mer pottesur nabo lurker hårfint i mine mørke irrganger. Men jeg mistenker at det blir desto tyngre og mer jobb å rake fuktig løv og råtne nøtter i våronna.

  Noe av det fineste med HM Teddy Lancelot er at han alltid er blid og aldri maser (bortsett fra når han ikke får det som han vil). Han danser med svansen både før og under lufteturer. Med sine virtuose ører fremfører han en salsa med ynde og eleganse, og jaggu er det ikke et snev av rock’n roll igjen i skrotten også! Det er bare et lite knippe av hans mange fine egenskaper som gjør meg lykkelig i selskap med ham. Så det er bare å gi f og hestemøkk i milliardæren og heller gledes over godt vennskap. Og som Teddy vennlig forteller meg; «Martin, du er jo millionær, det holder da i massevis!?» Mitt hjerte smelter. Han har så rett. Noe skal man ha igjen for å være glad i øl. Særlig etter at flaskepanten for et tiår eller to siden gikk opp fra 1 til to kroner. Det kaller jeg 100% avanse! I løpet av mitt liv har jeg pantet millioner av tomflasker. Venter bare på at disse grønne marsboerne, eller hva de nå kaller seg, gir meg tre (!!) kroner per flaske - da snakker vi om en seriøs multimillionær!

  Hjemme igjen blir det belønning på oss begge. Men en ørliten stund senere gløtter Gutten ut, jaggu har den tobente vært stupid nok til å la døren stå på gløtt. Vannfatet, hvis innhold i mellomtiden har fått tint delvis opp inne på dørmatten, slår kollbøtte i det den firbente pensjonisten stormer ut i et tempo ynglinger ville misunt ham; matten rekylerer og er plutselig forvandlet til veggtapet mens to vettskremte kråker ute på tunet flakser av gårde. Ja, Teddy hater ekorn, men kråker nesten enda mer. Han snakker sjelden om det, men innbiller meg at det mest enerverende for ham er å ikke få tak i dem. Skjønt, man skal aldri se bort fra at Gutten, klok og altruistisk som han er, har sine barmhjertige baktanker! Jeg smiler litt for meg selv, og vann kan tross alt tørkes opp.

  Til slutt og når enden er rimelig grei; et lite dikt av Harald Sverdrup:

Høst

Stormen slår seg inn i treet
river bladene ut
sprer dem som en velbrukt kortstokk
utover landskapet,
en fettet hjerterdame, en frynset sparknekt,
ett ess, mest småkort,
ikke ett Par, ikke ett Hus blir tilbake,
alt skilles i løpet av et kaldt sekund,
spillet er over, alle har tapt.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om Teddy Lancelot, klikk her. For neste, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Harald Sverdrup: «Samlede dikt» (I), H. Aschehoug & Co, Oslo, 2000, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Hundebilder © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor. Samt minner om min mor.