Sandra Lillebø - og om kunst

Sandra Lillebø - og om kunst

  I noe så anonymt og tilsynelatende «kjedelig» som en utgave av «Studieplan» utgitt av Norges Bondekvinnelag fra 1961 - nærmere bestemt i forordet ført i pennen av Dagmar Krey-Thommessen (muligens Dagmar Franziska Krey Thommessen, 1916-2012) - kom jeg over noen visdomsord:

For det er med kunst som med alt annet i livet - som mennesker ser vi ikke likt - vi har hver vår innstilling, vi har ulik iakttagelsesevne. Vi vil vel aldri kunne oppleve det samme ved en solnedgang - et dikt, et musikkstykke, heller ikke et maleri. Men nettopp dette er jo den store sjarmen ved livet at vi er gitt evnen til å kunne meddele oss til hverandre og gi våre inntrykk videre og dermed utvide synet hos hverandre, og dette i utpreget grad når det gjelder å oppleve kunst.

sitat slutt

  Studieplanen på bare 16 sider er forfattet av Inger Alver Gløersen (1892-1982, norsk kunsthistoriker) med tittel «Den Munch jeg møtte».

  Nedenfor gjengis litt kunst. I form av et maleri, et sitat, og et lite dikt. Med håp om at de passer for årstiden (selv om det underliggende kan ha vært annerledes tenkt):

 

(Munch: Solen)

«Mor, gi’ mig solen». Fra Henrik Ibsens «Gengangere» av 13.12.1881 (Osvald Alving i 3. akt)

PS. Glemte kanskje noe av det viktigste: Musikk! Da er det for meg nærliggende å gjengi fra Edvard Grieg og «Peer Gynt»: Klikk her.

Sandra Lillebø (født 1978) er en norsk journalist, forfatter og lyriker.

(Sandra Lillebø)

Uten tittel:

lyset faller inn
gjennom vinduene
som rektangler

det er en form
for håp

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Studieplan over «Den Munch jeg møtte» av Inger Alver Gløersen, Bøndenes Forlag 1961, «Ren sommer», Hedda F. Lilleng (red.), Cappelen Damm AS, Oslo, 2017.

Lars Saabye Christensen

Lars Saabye Christensen

  Har - nær sagt selvfølgelig - vært innom forfatteren og poeten før, se eksempelvis her. Denne gang følger nok et lite dikt, jeg syntes det er en fin (og mer enn fortjent) hyllest til fantastiske København! Og Saabye kjente vel Danmarks vakre hovedstad bedre enn de fleste:

By

ikke duene
ikke de blanke svarte syklene
ikke de røde pølsene
eller postbudene
ikke havfruen
eller bellevues hvite sand
ikke tivolis seine lyskvelder
eller morgenens ferske franskbrød
men Københavns hekker
grønne vegger i sommerens rom
og pikenes latter på den andre siden

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. 

Kilder: Wikipedia, «Ren sommer», Hedda F. Lilleng (red.), Cappelen Damm AS, Oslo, 2017.

Legen

Legen

  Satan!

  Man skal ikke banne. Ble jeg fortalt som liten. På den annen side, Thorbjørn Egner lærte meg: «Ikke gjør som mora di sier!» Gjett hva jeg lyttet til? Resultatet ble selvfølgelig adskillige timer hos tannlegen, og noe av det samme i skammekroken.

  Det var en digresjon. Hvorfor jeg omtrent et halvt århundre senere banner tør jeg nesten ikke innrømme. Men det startet med magen. Gjorde vondt. Det har det - som med alle tilårskomne gubber - selvfølgelig gjort før. Men nå hadde det vart i tre dager. Apotekeren oppe i gaten var elskverdigheten selv, hun anbefalte noen brustabletter som het Rehab eller Resorb. Det smakte faktisk bringebær-godt! Damen rådet meg også til å oppsøke lege dersom jeg ikke ble bedre i løpet av dagen. Legen? Fastlegen min er hyggelig, men vanligvis tar det et par uker å få time.

  Dagen derpå (bokstavelig talt) ringte jeg. Legesekretæren lyttet utrolig nok til hva jeg hadde å meddele, og ba meg ringe tidlig neste dag dersom ikke bedre innen da. Som sagt så gjort, uten særlige forhåpninger. Magen var innrømmelses-messig ørlite bedre, men på femte dagen uten appetitt og det som verre er, da blir man lettere oppgitt. «Du kan få time i dag klokken 1100,» fortalte hun blidt! Jøss, tenkte jeg, må være første gang i historien. Jeg hev meg rundt og på bussen.

  Min fastlege er en fin kar. Han heter Rygg, eller noe der omkring. Det passet bra for meg, første gang jeg traff ham for nær 20 år siden. Da hadde jeg nemlig ekstremt vondt i ryggen. Vi fleipet litt med det i etterkant. Jeg liker leger som kan tøyse og tulle. Far min var også lege, men han hadde humoristisk sans på linje med en død skilpadde.

  Uansett, jeg presenterer problemstillingen for min nålevende fastlege.
- Ikke noe å bekymre seg over, sier han.
- Matforgiftning går som regel over av seg selv.
  I det samme han ytrer sine balsamerende ord føler jeg meg øyeblikkelig bedre. Men så plumper det ut av meg. Det jeg forbannet et par dager tidligere:
  - Det verste var; jeg klarte ikke å drikke øl første dagen jeg var syk!
Han ler. Gjør pussig nok jeg også, tross litt slapphet i skrotten.
  - Så du har hatt én hvit dag?
  - Ja, første på mange år. Har litt vondt i høyre side også. Er det nyren mon tro?
  - Nei, det er nok leveren. Den er helt sikkert veltrent! Smiler han. Og måler blodtrykk og tar blodprøver. Trykket er som på en ungdoms, påstår han. Selv er jeg skeptisk og undrer om det han egentlig mener er at jeg bør avlives. Noe jeg spør om hver gang jeg er der. Men han beroliger meg som vanlig: Vet nemlig hvordan han skal få tak i meg dersom prøvene skulle gi alarmerende resultater.

 Tenke seg til; jeg er veltrent! I hvert fall en ørliten del av meg. Man må ta med seg det positive! Som et siste kontrollspørsmål fra min side, noe jeg også alltid stiller:
  - Med andre ord; betyr det jeg kan ta en øl eller to?
  - Bare kos deg! er hans muntre tilbakemelding.

Hurra for fastlegen! Og nå er det FREDDAN!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg av samme håpløse fluesopp, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Samt barndomsminner fra da min kjære mor leste fra Thorbjørn Egners (1912-1990) «Karius og Baktus» (først utgitt 1949).

Knut Hamsun

 Knut Hamsun

  Var innom Hamsun for noen år siden (se eksempelvis her). Religion skal man visstnok være særs varsom med å uttale seg om, og i spesielt imot. Særlig i nyere tid. Men i «gamle dager» (da så mye annet var fy-fy) kunne man muligens stikke hodet frem. Her følger ett av Hamsuns dikt fra 1904. Og Nobelprisvinneren harselerer både over den ene og den andre religion. Mener nå jeg da. Uansett:

Betragtning

I Orienten er de riktig Skam at mælde fæle,
mens vi er noksaa reformerte og katolske Sjæle.
De kalder deres Gud for Allah, Bibelen Koran,
en Djævel har de ogsaa nok; men ingen ægte Fan.

Men tænk, de mener det var dem som engang Krist
                                                                       annamed,
og denne deres egen Krist ham kalder de Muhammed.
Ved slig en «Øienskalk» og «Øgleunge» blir de frelst.
Hehe, i Orienten tror de altsaa hvadsomhelst!

Jeg sa dem engang like ut at skal man salig vorde
saa maa man være Faar i en av Kristenhedens Hjorde.
Moskeer hvad er det for noget? Kirker skal I ha.
En Hedning faar jo ingen Salighed. Aa langtifra.

Men tog de nogen Lærdom av mit Ord? Nei ingenlunde.
Og var der Hedninger saa var det vi, de «kristne Hunde».
Og hvis jeg ikke trodde paa Koranen var jeg dømt ...
Om slik en Klippetro som deres har jeg aldrig drømt.

Men se, nu er det Gud bliver vred. Han taler ei Chikanen.
Han styrter baade Allah selv, Muhammed og Koranen.
Og efterhvert som Folk i Orienten dør og dør
gjør Gud sin store Ret med dem som det sig hør og bør.

Se, dette kunde være Tekst for mangen Søndagstale,
for Orientens Hedendom den er en ren Skandale.
Vel taaler Gud den langt og lar den naadig yngle op;
men just ved Døden maa og skal hans Naade sige Stop.

Hvad er det næmlig her det gjælder? Ih du milde Skaber,
de Folk de lever jo og dør i Tro paa en Araber.
Muhammed var, tror disse Folk, den største Guds Profet;
men Gud han vet at de tar feil av Nationalitet.

Han gav til Offer for vor Synd sin Søn, og han var Jøde,
og kun paa ham skal Slægten tro ilive og tildøde …
Ja dette er det største Ord saalænge Verden staar
og burde jævnlig friskes op blandt alle ægte Faar.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilder: Knut Hamsun: «Det vilde Kor» og andre dikte, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1959, 1993 (utkommet første gang 1904)