Wizlawa Szymborska (V)

Wislawa Szymborska

  Jeg vender nok en gang (klikk feks her) tilbake til min favoritt blant polske Nobelprisvinnere i litteratur. Her følger et dikt jeg føler kanskje kan passe bra nå som vi går mot et nytt år. Ja, ellers også for den del:

(Szymborska)

Ballet

Så lenge ingenting kan vites helt sikkert,
i mangel av signaler som kunne ha nådd oss,

så lenge Jorden fortsatt ikke er lik
nærere og fjernere planeter,

så lenge ingen av har sett snurten av
andre typer gress som vinden kjæler med,
andre slags trær med kroner,
eller andre dokumenterte dyr, slik som våre,

så lenge ikke noe ekko, foruten vårt hjemlige,
har maktet å snakke i stavelser,

så lenge vi ikke har hørt noe som helst
om bedre eller dårligere mozarter,
platoner eller edisoner andre steder enn her,

så lenge forbrytelsene våre
bare kan konkurrere seg imellom,

så lenge vår godhet
fortsatt ikke er lik noen annens
og helt usedvanlig selv i sin ufullkommenhet,

så lenge våre illusjonsfylte hoder
går for å være de eneste illusjonsfylte hodene,

så lenge det bare fra våre ganer
ropes i vilden sky -

la oss føle oss som æresgjester i dette lokalet,
at vi er gjort skikkelig stas på,
la oss bevege oss i takt med dansebandet
og late som om dette her
er ballet over alle ball.

Jeg kan ikke snakke for andre -
men for meg er dette mer enn nok,
både til min lykke og ulykke:

en uanselig avkrok
der stjernene sier god natt
mens de blinker i vår retning
noe som ikke betyr noe.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilde: Wislawa Szymborska: «Livet er den eneste måten - Dikt 2002-2012», gjendiktet av Christian Kjelstrup, Tiden Norsk Forlag, 2013.

Julens lysbærende tre

Julens lysbærende tre

  Følgende er en legende fortalt av Dan Lindholm (1908-1998), norsk antroposof, lektor og forfatter:

  Da det spurtes i verden at vår Frelser skulle bli født på jord, var det tre trær som la ut på vandring til Betlehem. Først var det fikentreet, så oljetreet, det tredje et grantre. I tusen år eller mer vandret de, for de ville være fremme i god tid når den hellige stunden var inne.
  Underveis hendte det av og til at trærne holdt rast, og da viste de frem gavene de hadde med seg. Fikentreet hadde favnen full av søte frukter, oljetreet bugnet under prektige oliven. – Men du? Hva har du å by verdens Frelser? Spurte de det tredje treet. Da tiet grantreet. For det visste jo at konglene ikke var noe å sette frem på menneskers bord.
  Fiken- og oljetreet hadde ikke alltid vært de beste venner. Men nå ble de vel forlikt, for det kunne de saktens være enige om, at de to var noe mer enn et nåletre.
  Endelig stod de foran døren. Og nå skulle de frem for krybben og legge ned gavene sine. Fikentreet gikk først og la fruktene sine i fanget på Maria. Oliventreet bøyde den knortete stammen så Josef kunne presse olje av kjernene. Begge trær ble hjertelig takket og priset.
  Så skulle grantreet frem. Det følte seg så inderlig fattig der det stod med de tørre konglene sine. «Jeg har ingen spiselige frukter å gi,» sa det, «men kan jeg være til noe nytte, da gir jeg hele meg selv.»
  «Om du ikke bærer frukt, så skal du fra nå av bære lys for Barnet,» sa Maria. Og hun tok et vokslys og festet det på et av treets grener. Slik gikk det til at nettopp granen ble julens lysbærende tre.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Julefortellinger. Hendt og hørt, drømt og diktet» Ved Dan Lindholm, Grøndahl og Dreyers Forlag AS, Oslo, 1982,1996

Morosamjenta (II)

Morosamjenta

  En liten blødme til om den rappkjeftede piken Lina:

  Bygdens lærer satt en dag og pratet med Lina. «Ifølge statistikken,» sa han, «er bare en tredjedel av alle straffanger gifte, de andre to tredjedeler er ugifte.» «Ja, det kommer selvfølgelig av det at de fleste foretrekker tukthuset i stedet for ekteskapet,» sa Lina.

  Og så litt fra avdelingen «Smil og latter»:

Det var han

  Det var to skippere som satt og snakket sammen. Så sa den ene:
  - Jeg har fart lenger omkring enn du. Jeg seilte en gang så langt mot nord at jeg så Nordpolen som en liten svart prikk.
  - Når var det?
  - Det var i 1908.
  - Stemmer, det var ikke Nordpolen du så, det var meg.

+

Pettersen og doktoren

  Pettersen hadde ikke følt seg riktig tilpass noen dager, og søkte legen. Doktoren banket og hørte og undersøkte ham grundig, men ristet til slutt oppgitt på hodet.
  - Nei, jeg kan ikke finne noen ting jeg, sa doktoren, jeg tror det må være alkoholen.
  - All right, sa Pettersen, jeg kan komme igjen når doktoren blir edru.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Morosamjenta : Smil og latter» ved Knut Halvorsen, Fjellbu Bokforlag, Fjellbu, 1950.

Pablo Neruda

Pablo Neruda

  Neruda (1904-1973, født Ricardo Eliécer Neftalí Reyes Basoalto) var en chilensk forfatter og politiker. Ved siden av en rekke andre utmerkelser og priser mottok han Nobelprisen i litteratur i 1971.

  Neruda fikk publisert dikt (og artikler) allerede som trettenåring. Gjennombruddet hans kom med diktsamlingen «Tyve kjærlighetsdikt og en fortvilet sang» (Veinte poemas de amor y una canción desesperada), som han utga som 20-åring. Denne utgivelsen har på verdensbasis blitt solgt i over én million eksemplarer.

  Her følger et dikt fra gjennombruddet, oversatt fra spansk til nynorsk av Kjartan Fløgstad:

Om kveldane bøyer eg hovudet

Om kveldane bøyer eg hovudet og kastar ut mine triste garn
i dei havdjupe augo dine.

Der på det største bålet logar einsemda mi opp,
og kavar med armane som skipbrotne sjøfolk.

Eg sender raude signal mot dei fråverande augo dine,
som slår lik havet mot stranda rundt eit fyrtårn.

Men du gøymer berre mørkre, mi eigne og fjerne kvinne,
og det hender at frå blikket ditt stig redslekysten fram.

Om kveldane bøyer eg hovudet og kastar ut mine triste garn
i havet som bles i dei djupe augo dine.

Nattfuglane plukkar opp dei første stjernene,
som skin lik sjela mi når eg elskar deg.

Natta rid fram på ei dyster hoppe,
og spreier blå kornaks over markene.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt, klikk her. For neste dikt, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Pablo Neruda: «Dikt i utval» ved Kjartan Fløgstad, Den norske Bokklubben, 1973.