Wislawa Szymborska

Wislawa Szymborska

Vender stadig vekk tilbake til den polske Nobelprisvinneren (klikk eksempelvis her), og gjengir nok et dikt av henne:

Skyer

Når jeg skal beskrive skyene,
er jeg allerede sent ute -
på brøkdelen av et sekund
er de ikke lenger slike, men sånne.

Deres egenart er
aldri å gjenta en eneste
form, nyanse, positur, komposisjon.

De tynges ikke av minner om noe som helst,
svever uanstrengt over faktaenes verden.

For hva skulle vel de vitne om -
straks det skjer noe, spres de for alle vinder.

Sammenlignet med skyene
virker livet velfundert,
nesten bestandig, bortimot evig.

Ved siden av skyene
ser til og med steinen ut som en bror,
en du kan stole på,
mens de, derimot, er fjerne og flyktige kusiner.

Menneskene får holde på som best de kan,
til slutt dør de, en etter en, alle mann,
for dem - skyene - er det
ikke noe veldig
merkelig ved det.

Over hele ditt liv
og mitt som ennå ikke er helt
paraderer de i all sin prakt, slik de alltid har paradert.

De er ikke forpliktet til å dø sammen med oss.
De trenger ikke å bli sett for å sveve.

For forrige innlegg klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikter, klikk her.

Wislawa Szymborska: «Livet er den eneste måten - Dikt 2002-2012», gjendiktet av Christian Kjelstrup, Tiden Norsk Forlag, 2013.