Øystein Wingaard Wolf (III)

Øystein Wingaard Wolf

  Her følger nok et dikt av Wolf. Innbiller meg av og til han er litt som meg selv; foretrekker å sitte på puben fremfor å vandre i fjellheimen:

De norske fjell

Jeg erklærer krig mot de norske fjell
som alltid ser like ut på avstand,
steile, stolte, blåfrosne kjemper!

Isen var deres jordmor,
kulden bet seg fast i deres trekk
og gjorde dem til tause, bistre lærere.

Nå står de som et korps hos fotografen
og kaster skygge med hvert solblink
innover landet; de har ingenting å si,

men forlanger full oppmerksomhet.-
Min fantasi er et bedrag,
min kjærlighet er en livsløgn;

jeg skriker til mine naboer,
jeg klatrer over gjerder,
sender beskjeder med steiner og papirfly -

dette landet stjeler alle mine krefter.-
Jeg hater den norske likegyldighet
som kryper under sorte kapper

og hviler bak utskriftene av veldedighet,
jeg hater den norske selvopptatthet
i mynstøpernes blikk,

jeg hater det norske eventyret
hvor de siste blir de første,
hvis de bare jobber hardt nok,

og de som ikke opphøyer seg selv
får halve kongeriket på avbetaling.-
Kanskje er det sant at den sterkeste står alene,

men den som har sett fjellene
bare fra den ene siden,
har ingen å føre krig mot.

For forrige innlegg/dikt, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Øystein Wingaard Wolf: «Høyspenning! Livsfare! : dikt», Aschehoug, Oslo, 1987.