Jan Jakob Tønseth (III)

Jan Jakob Tønseth

  Jeg vender tilbake til Tønseth. Fra en tid da togene faktisk gikk, og det fantes billettluker:

Jernbanestasjonen

Jernbanestasjonen,
hangar for reisende,
katedral- og palassaktig
har den slått feste
i metropolene.
Uten metafysikk
hvelver den
sin glass- og stålhimmel
over menneskelige anliggender,
som: avskjeder, møter, gjensyn.
Der inne er en stivnet skumring.
Der inne blir det ikke dag.
Der inne blir det ikke natt.
Den er forgård.
Den er stilleben.
Stilleben: sigarettstumper,
tomme ølbokser,
hivde aviser.
Det er større bevegelser, ja håp,
knyttet til togtabeller, ansikter på perrongen, osv.
Høyttalerne har sagt det,
billettlukene har sagt det,
konduktørene har sagt det,
det rykker i et tog,
hjulene dreier
mot skinnen, de sier:
eks-i-stens-eks-
i-stens-eks-i-
stens-eks-i-stens. 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt av Tønseth, klikk her. 

Kilde: Jan Jakob Tønseth, fra samlingen «Lengsel og lede - Dikt», J.W. Cappelens Forlag A/S, 1987 (Illustrasjon fra - som man kan se - en roman)