Arild Nyquist (V)

 

Arild Nyquist (V) 

  Ett av Nyquists festligste dikt (min mening) har tittelen «Kelner!» Det er så langt at jeg gjengir ikke det her. Men diktsamlingen under samme tittel har også to dikt med titlene «Hommage à kråka» og «Hommage à løvetanna». En hyllest til dem begge. På en ganske radikal måte. Så det siste som gjengis her (også litt langt) passer kanskje ikke for de som hater ugress (eller kråker for den del), men altså:

«Hommage à løvetanna» 

Løvetanna
lita flott jente
det, kusina
til kråka eller kanskje omvendt: fettern
til luftas svarte akrobat - i alle fall: to skikkelige typer av
samme orden - norske og frekke og helt stand by. Men du
er nok ikke satt særlig høyt på taksameteret
du heller, kamerat løvetann - for nå skal du
også hives vekk, røkkes opp av plenene og slenges på
en eller annen ordensdynge til skrekk og advarsel, for du
skjønner at den derre optimistiske frekkheten du står
og guler deg til med tåles nemlig ikke - her skal vi ha
orden, hvithet, de Ti Bud! 

Hvor ofte har jeg ikke rusla forbi disse hersens
velstelte hagene, ordna til på millimetervis - en
rose her, tre tulipaner det, noen lusne prydbusker, pen
og stusselig hekk ytterst. Og så plenen da, grønn og
velstussa uten så mye som den minste
lille gule flekk - tåles ikke, tåles ikke! Og jeg
stanser og tenker på hvilke helvetes velordna og
sædelige liv som leves på baksiden av disse linjerte
hagegjerder og velbarberte hekker - sikkert aldri noe
gærent, aldri en sprø handling eller noe som går
littegrann på tvers - neida, se bare på de supervelstelte
plenene, der ligger the norwegian answers reinvaska
og hvite: ikke så mye som en eneste jævla kommunist
eller forfatter eller anarkist - bare roser og de Ti
Bud og Høyre/Blenda/Snille Pene Mennesker/Rotaryklubben/
Røde Kors/OSV. 

Men løvetanna ser aldri gjerder som noen hindring
løvetanna bokser seg tvers igjennom der den
kan - bryter høl i jorda, tyter opp
overalt
bryr seg dusten om falske grenser, stengsler og dumme
påbud - bare brer seg videre og videre og videre som et
varmt pulserende og levende teppe - så faen ikke
gi dere heller, kamerater - bryt nye høl
overalt - slå dere fram gjennom dumhet og alvor og løgner
og faenskap - vis mest fram av den forpulte møkka
samfunnets såkalte støtter støtter seg på! Råtne krykker
ere - få dem ned!
Få dem
ned! 

For forrige innlegg, klikk her. For forrige av Nyquist, klikk her. 

Kilde: Arild Nyquist: «Kelner!», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1979.

Arild Nyquist (IV)

Arild Nyquist (IV)

  Følgende lille dikt sier det meste: 

Ensomhet 

Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn - her er ensomhet nok
for to! ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester! 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige av Nyquist, klikk her. 

Kilde: «Dikt for livet» (151 dikt til livets anledninger), ved Marit Borkenhagen (red.), Den norske Bokklubben.

Manglende promille

Manglende Promille 

  Jeg er indignert. Det ordet er muligens avleggs nå? Ok, frustrert da, etter besøk hos min fastlege. Min favoritt. Ikke at jeg har noen andre. 

  Uansett, man ankom. Ventet. Audiens. Problemstilling: Knitring og spraking mellom ører. Nesten som et mikroskopisk lynnedslag i ny og ne. Hr Helge Rygg titter inn i mine store ører. Stakkars ham. Men han tar det med knusende ro og babler om forbindelse mellom ører og nese. Jeg får resept. Etter apoteket dusjer jeg ørene med middelet et par ganger. Hjelper ikke en fluelort, tvert imot, føles som jeg har fått måkelort inn der. Så sjekker jeg resepten: Sprayes inn i nesebor? Mot knitring i ører? Jeg prøver. Det letter litt. Inntil en uke etter, hvorpå det renner mer neseblod enn det er tomatjuice i en Bloody Mary. En dorull i nesa senere er jeg tilbake hos min fastlege. Så følger samtalen, og for å gjøre det enkelt; han merket H, jeg M (for Martin Mopps):

 

(På vei til legen)

H: Huff, slikt kan vi ikke ha noe av.

Hva skal man si til noe sånt? Jeg holder kjeft. Han høytrykks-spyler mitt høyre strutseøre. Hvorpå han ber meg holde noe som fortoner seg som et kateter under det, så blir hele søpla vakuumsugd ut.

H: Vil du se?

M: Nei takk.
Men kan ikke unngå i øyekroken å observere at væsken han heller ut i vasken er mer møkkete enn etter en flom i Ganges.

H: Du får prøve en mildere versjon, eksempelvis Otrivin.
Altervin? Men vel hjemme forsøker jeg. Resultat: Dundrende hodepine. Det blir retur til Helge Rygg uken etter. Han ser ut av vinduet. Det blikket kjenner jeg. Hvordan gi opp uten å stille diagnose. Det går 10 minutter i gjensidig taushet. Noe sier meg at taksameteret tikker. Så kommer det:

H: Du vet at vi mennesker har tusenvis av gener?

M: Jaa?

H: Ja. Og du har faktisk et så sjeldent som at du er født med for lav promille.

M:?????

H: Ja.

Tusen spørsmål åpner seg. Jeg forsøker et par:

M: Forteller du meg at jeg har blitt snytt fra fødselen av? Alle barndomsårene jeg drakk melk? Og min mor som var så snill!

H: Nei, nei. Dine foreldre har nok ikke visst om det. Dessuten er det bare snakk om en halv promille. Kanskje 1.

M: Seriøst?? Forteller du meg at jeg har drukket for lite gjennom hele mitt liv?

H: Neida. Men det jeg sier, er at du med god samvittighet kan ta deg en øl eller tre!

  Noe skurrer, det siste har han jo fortalt meg i alle år. Har han visst om dette hele tiden? Burde jeg drikke mer? Det siste fortoner seg vanskelig. Hr. Rygg gløtter mot betalingsterminalen. Jeg gjør opp og hiver meg på bussen. Underveis lurer jeg på hvordan han klarte å vri informasjonen om lav promille i retning mine ører. Jeg drikker da ikke med dem? Eller var det derfor Vincent van Gogh skar av seg sitt høyre? Vel hjemme åpner jeg kjøleskapet. Kanskje man skal unne seg en promille eller to?

(Det er ikke lett...)

For forrige legebesøk, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals).

Arild Nyquist (III)

 Arild Nyquist 

 Obstfelders ikoniske dikt er her parodiert av Nyquist. Man må nesten bare humre og le av «skøyerens» versjon, hentet fra «Feriehuset September», utgitt 1975: 

(Nyquist)

Flukt 

Jeg ser på de gråkledde damer.
Jeg ser på de hvitkledde herrer.
Jeg ser på de lekende barn. 

Jeg ser på de bremsende biler.
Jeg ser på de ryggende busser.
Jeg ser på de skjelvende sykler.
Jeg ser og ser. 

Jeg ser på de smilende bandyspillere.
Jeg ser på de gråtende trafikkonstabler.
Jeg ser på de dansende skipsmeglere. 

Jeg ser på de frimerkeklistrende kioskdamer.
Jeg ser på de klatrende sykepleiersker.
Jeg ser på de spurtende skomakerenker.
Jeg ser og ser. 

Jeg ser på de gumlende hester.
Jeg ser på de slafsende fluer.
Jeg ser på de slurpende kameleoner. 

Jeg ser på de skøyeraktige risker.
Jeg ser på de listige bananer.
Jeg ser på de fornærmede fluesopp.
Jeg ser og ser. 

Jeg ser på de blingsende gjedder.
Jeg ser på de skulkende generaler.
Jeg ser på de nesevise konger. 

Jeg ser på de forlatte brødristere.
Jeg ser på de sørgende stikkontakter.
Jeg ser på de driblende røykdykkere. 

Jeg ser på de eplekakespisende oldefedre.
Jeg ser på de rødgrøtslurpende oldemødre.
Jeg ser på de potethyppende tippoldefedre.
Jeg ser og ser. 

Jeg er visst kommet på en klode …
Her er så mange elefanter … 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige av Nyquist, klikk her. 

Kilder: Arild Nyquist: «Samlede dikt», H. Aschehoug, Oslo, 2005.