Carl Sandburg (III)

Carl Sandburg 

  Etter å ha gjengitt et par av hans dikt før på norsk, følger så ett på originalspråket:

 

How much? 

How much do you love me, a million bushels?
Oh, a lot more than that, Oh, a lot more.

And tomorrow maybe only half a bushel?
Tomorrow maybe not even a half a bushel.

And is this your heart arithmetic?
This is the way the wind measures the weather. 

* Bushel: Et eldre hul-/volummål for tørre varer, i USA rundt 35 liter. Tilsvarende i Norge ble kalt fjerding (her hadde det riktignok også andre betydninger). 

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt av Sandburg, klikk her. 

Kilder: The Complete Poems of Carl Sandburg (Harcourt Brace Jovanovich Inc., 1970), Store norske leksikon

Herbjørg Wassmo

Herbjørg Wassmo 

  Herbjørg Margretha Wassmo (født 1942) er en norsk forfatter. Hun har mottatt følgende priser/utmerkelser: Jean Monnet-prisen (1998), Amalie Skram-prisen (1997), Bokhandlerprisen (1983), Havmannprisen (2006; for verk: Et glass melk takk), Gyldendals legat (1991), Nordland fylkes kulturpris (1986), Fredrikkeprisen (2014), Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (2007), Brageprisens hederspris (2010), Ridder av Ordre des Arts et des Lettres (2011), Anders Jahres kulturpris (2019), Petter Dass-medaljen (2018), Kritikerprisen (1981; for verk: Huset med den blinde glassveranda), Nordisk råds litteraturpris (1987), Jean Monnet-prisen (1998), Eeva Joenpelto-prisen (2004).

 

(Herbjørg Wassmo)

Følgende burde kanskje være til ettertanke: 

Mine engler

Englene på jorden har mange farger.
De greier sjelden å holde seg hvite som snø.
Står ofte til knes i gjørme - uten støvler.
De ligner ikke bildet over barnesengen.
Jeg ser dem når jeg minst orker - og haster forbi.
Engler på jorden svever ikke over skyene.
Men iler kanskje av sted til jobb.
Ofte holder jeg blikket et annet sted.
Særlig dersom de ligger nede - og strekker frem hånden.
For jeg har ikke tid.
Jeg må hjem og pynte med engler - av papir og plast.
Da kan jeg se det vakre og kjenne meg trygg.
Engler på jorden er svimlende mange.
På TV i rødt, svart, grått - før jeg legger meg.
For jeg må sove.
Må få tid til å handle presanger - og leke den vakre drømmen.
At alle elsker hverandre når det er jul - bare de får råd.
At fred vil komme - og alle trengende får hjelp.
Men kanskje jeg skulle møtt blikket - før jeg hastet forbi.
Eller sagt noe?
Men jeg har ikke tid.
Inn i søvnen ser jeg dem i uendelige rekker.
De synger sitt englekor:
Hva haster du etter? Hvor skal du?
Hvem er du den dagen
ingen ser deg? 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Herbjørg Wassmo, gjengitt fra «Juleroser» julen 2025.

Carl Sandburg (II)

Carl Sandburg 

  Jeg har vært innom dikteren før (klikk her). Ove Røsbak skriver i sitt forord til nedenfor nevnte gjendiktning bla: «Sandburgs slepende tonefall fra Midtvesten er gjendiktet til normalisert hedemarksdialekt, fordi jeg mener at disse språkene har noe av samme rot.» Det har han helt sikkert rett i, men følgende dikt har jeg tillatt meg å «oversette» fra den dialekten til norsk bokmål:

 

(Sandburg)

Glede

Jeg ba professorene som lærer bort meningen med livet om å fortelle
  meg hva glede er.
Og jeg gikk til de berømte direktørene som styrer arbeidet til
  tusener av menn.
De ristet alle på hodet og ga meg et smil akkurat som jeg hadde
  prøvd å gjøre narr av dem.
Og så en søndagskveld vandret jeg ut langs Des Plaines elven og jeg så
  en flokk ungarere under trærne med kvinnfolk og unger og en
  øltønne og et trekkspill. 

* Des Plaines elven (214 km) renner gjennom den sørlige del av Wisconsin og nordre del av Illinois, USA.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Carl Sandburg: «Røk og stål», gjendiktning ved Ove Røsbak, J.W. Cappelens Forlag A/S, 1988.

Jan Jakob Tønseth (IV)

Jan Jakob Tønseth

  Har vært innom dikteren før (se feks her). Her følger nok et dikt:

(Tønseth)

Vintersolhverv 

Himmelen kysser jorden,
sin brud.
Dette er den golde stund
der is og stjerner møtes.
Solen er medskyldig.
Den brenner et annet sted. 

Med ett,
ved den ytterste berøring,
står bruden stille.
Så vender hun sitt ansikt.
Natten skal briste. 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt, klikk her. 

Kilder: Jan Jakob Tønseth, gjengitt fra samlingen «Referanser» (fjerne og nære), Gyldendal Forlag AS, Oslo, 1979.

Kirkens Ølmisjon

Kirkens ølmisjon

  Jeg er usedvanlig snurt. Nærmest indignert! Et forbasket regnvær gjør det ikke bedre. Mørkere enn i helvete er det også denne desember morgen i 2025. Ikke en eneste liten snøflekk lyser opp. På vei opp til min faste dagligvarebutikk putrer jeg lik en vulkan i emning. Over det jeg i går ble fortalt.

(Selvportrett, anno 2046)

  Gutta på Kiwi er alltid hyggelige mot meg. Pussig nok de få jentene som jobber der også.

  Jeg går rett på sak:

  - Er det virkelig sant at øl som er i ferd med å gå ut på dato, i motsetning til alle andre varer, ikke kan selges til halv pris??

  - Jo, det stemmer dessverre, sier butikksjefen, en usedvanlig jovial sørlending. Riktignok ihuga fotballsupporter, en uting, men nesten like tørst som meg. Han tilføyer litt vemodig: Det er disse politikerne…

  - Men hva gjør dere da?
  - Vi heller det ut. Se bare her; en pall med Ice Lite som går ut på dato neste uke. Ingen drikker det. Ikke er det lettøl heller, minst 4.5% alkohol. Verste er at vi ikke får lov til å gi det bort. Selv før jul!

  Sorgfull over denne store fortrydelse forlater jeg ølets kirkegård ulende lik en døende gnu, og mer deprimert enn en fjøsnisse med surkål i truten. 

  Et par uker senere står jeg opp fra de dødes surmuling. Jeg kjenner da noen i Kirkens Bymisjon? Jo! Hun er både vennlig og dyktig. Utrolig nok lytter hun til mine forslag, og lover å videreformidle dem til høyere makter. Tross alt snart jul. Som sagt så gjort, alt er såre velstand.

  Hadde det bare ikke vært for disse kronidiotene som styrer landet. Alt som innebærer idiotiske statlige investeringer, økte avgifter og skatter, nye forbud, forskrifter og påbud vedtas i i et halsbrekkende tempo, det motsatte tar en evighet. Er det rart folk ikke får ender og gjess til å møtes, eller at man får vondt i halsen? Skjønt; kun fire regjeringer, et par biskoper og en pave senere er i alt i boks! 

  Så; en sommerdag i 2046 sitter jeg sammen med en del svirebrødre på trappen utenfor Trefoldighetskirken (kun 140 år etter at min gamle venn Henrik Ibsen parkerte der, riktignok innenfor på lid de parade), vi nyter alle halvlitere pils snart utgått på dato. Så gratis som det går an å få noe i Norge, panten må vi selv stå for. Men det kan vi leve med, og det er fremdeles en del igjen av pallen som blir avlevert hver fredag. 

  Velkommen skal dere være! Den siste kamp i mitt lille liv har blitt kronet med hell, det ble nærmest en stadfestelse på at selv drukkenbolter passer inn i himmelen. Og hvorfor skulle vi ikke det? Jeg har til og med blitt kjent med en pensjonert nonne ved navn Donna dei Tuffi. Riktignok prekes det til tider om Den siste Salve, men på den annen side konsumerer hun lett en karaffel altervin eller to. Signe Kirkens Ølmisjon! 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Mitt mantra; Oscar Wilde: «Vi ligger alle i rennesteinen, men noen av oss ser på stjernene!» Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals).

Siw Christiansen

Siw Christiansen 

  Siw Cathrine Christiansen (født 1968) er en norsk forfatter, dikter og pedagog (for å nevne noe). Det er mange som fryser om vinteren. Her er en påminnelse; iskaldt og presist formulert:

(Siw Christiansen)

Frost

Det er frost i nettet
på tørkesnora
en sommerfugl
glemte å se seg for
nå er hun kledd
i rimkåpe
med isdråpesko på beina

edderkoppen sitter mellom
bark og ved
glaner ut
på fangsten
i fryseren 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Norsk Forfattersentrum (internet link), E-diktet (Dikt for voksne, 2014).

Carl Sandburg

Carl Sandburg 

  Carl August Sandburg (1878-1967) var en amerikansk dikter, biograf, journalist og redaktør. Han mottok hele 3 Pullitzer priser, to for sine dikt og én for sin biografi om Abraham Lincoln. Her følger ett av hans dikt:

 

Sirklar

Den kvite mannen teikna ein liten sirkel i sanda
og sa til den raude mannen: «Dette er det indianarane
veit», og mens han teikna ein stor sirkel rundt den
vesle, sa han: «Dette er det den kvite mannen veit.»
Indianaren tok pinnen og drog ein diger
ring rundt begge sirklane: «Dette er det den
kvite mannen og indianaren ikkje veit noko om.» 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Carl Sandburg som gjendiktet av Eva Jensen i samlingen «Små heimar», Nordsjøforlaget, 2013