28.03.2025

Øystein Wingaard Wolf (III)

Øystein Wingaard Wolf

  Her følger nok et dikt av Wolf. Innbiller meg av og til han er litt som meg selv; foretrekker å sitte på puben fremfor å vandre i fjellheimen:

De norske fjell

Jeg erklærer krig mot de norske fjell
som alltid ser like ut på avstand,
steile, stolte, blåfrosne kjemper!

Isen var deres jordmor,
kulden bet seg fast i deres trekk
og gjorde dem til tause, bistre lærere.

Nå står de som et korps hos fotografen
og kaster skygge med hvert solblink
innover landet; de har ingenting å si,

men forlanger full oppmerksomhet.-
Min fantasi er et bedrag,
min kjærlighet er en livsløgn;

jeg skriker til mine naboer,
jeg klatrer over gjerder,
sender beskjeder med steiner og papirfly -

dette landet stjeler alle mine krefter.-
Jeg hater den norske likegyldighet
som kryper under sorte kapper

og hviler bak utskriftene av veldedighet,
jeg hater den norske selvopptatthet
i mynstøpernes blikk,

jeg hater det norske eventyret
hvor de siste blir de første,
hvis de bare jobber hardt nok,

og de som ikke opphøyer seg selv
får halve kongeriket på avbetaling.-
Kanskje er det sant at den sterkeste står alene,

men den som har sett fjellene
bare fra den ene siden,
har ingen å føre krig mot.

For forrige innlegg/dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Øystein Wingaard Wolf: «Høyspenning! Livsfare! : dikt», Aschehoug, Oslo, 1987.

21.03.2025

Kolbein Falkeid (IV)

Kolbein Falkeid

  Tillater meg å vende tilbake til en av mine store favoritter (se f.eks. her). I dag med et dikt som kan passe bra (værmessig eller ei)  for måneden mars, men egentlig generelt også:

(Falkeid)

Interiør med regn

Byen har dukket hodet mellom skuldrene
og holder den grå frakken av skyer
tett igjen i halsen.
I bakgården trommer dråpene triste regndikt
på et tomt oljefat.
Lønnetreet slår oppgitt ut med hendene
selv om fem våte spurver gjør alt de kan
for å likne løv i mars.

Egentlig er håpløsheten en privatsak
på vår side av vinduet.
Vi snakker ikke det samme språket lenger.
Før brukte vi øynene og fant ikke ord
for det vi så.
Nå bruker vi ord
for det vi ikke ser.

For forrige dikt/innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Moderne kjærlighetsdikt», Bjørn Aagenæs og Johann Grip (red.), Den norske Lyrikklubben/Forlaget Oktober, 2001.

14.03.2025

Øystein Wingaard Wolf (II)

Øystein Wingaard Wolf

  Wolf (født 1958) er en norsk forfatter, dikter og sanger. Han har gitt ut mer enn 30 diktsamlinger og romaner siden debuten i 1981. I følgende dikt er det mye fantasi!


Øystein Wingaard

Karneval på lukket avdeling

Ringeren fra Notre Dame
er forelsket i Marie Antoinette
med lampeskjermen på hodet,
keiserinnen henger etter
den hjulbeinte sverdslukeren
som hermer Cortez’ dansetrinn,
Sitting Bull rir frem og tilbake
mellom punsjbollen og toilettet,
Harald Hårfagre røyker en feit Havana,
Johnny Piraten står på hodet i månegress
med et tomt pilleglass i hver hånd,
Tykke Mamma Lisa retter ut hestesko,
alle får gjøre det de kan best,
de egyptiske evnukkene blunker,
marsmennene smiler fra øre til øre,
sheriffen fikler med nøkleknippet,
alle fluktveier er sperret,
snart spretter champagnen i glassene
og Den Gode Gud leser opp reglementet,
utenfor klapper furutreet i hendene
og villkattene synger opera,
confettien daler ned uten hensikt
på bordet og de tomme stolene,
et kvelende regn for den døende stammen
som kom for å kjenne historiens vekt
og falt gjennom et sort hull i barmhjertigheten.

PS. Glemte nesten, har vært innom Wolf før: Klikk her.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Øystein Wingaard Wolf: «Høyspenning! Livsfare! : dikt», Aschehoug, Oslo, 1987.

06.03.2025

HM Teddy Lancelot - 15

HM Teddy Lancelot - 15

  Det er en ganske vanlig marsdag i det Herrens år 2025. Våren har ikke riktig grepet tak, litt morken snø fremdeles å skue i veikanter og skyggepartier, og hestehoven lar vente på seg. Men spurvene har for lengst åpnet sesongen med sitt skvalder, og de siste par dager har kjøttmeisen lyst opp med adskillig muntrere kvitring.

  Noen sekunders tilbakespoling: Med ett ble det stille i nabolaget. Det var som om alle levende vesener følte at noe stort var i anmarsj. Selv skjura og kråken holdt seg i ro. Men så ble det bevegelse, en liten bris tok tak og nøyaktig klokken 0900 denne torsdagen ble alle flagg i mils omkrets reist til topps for å hedre vår alles kjære, verdens mest berømte Golden Doodle gjennom tidene; Hans Majestet Teddy Lancelot, ridder av diverse runde og firkantede bord, olympisk mester, dommer, Nobelprisvinner, statsminister, bare for å nevne noe.


(Jubilanten)

  I hundeverdens Karl Johan (Jegerveien) stod 27 hunder æresvakt i stramt geledd for å vise sin respekt: der var fire cobberdoger, hvorav en fant det opportunt å pisse på et bildekk mens han ventet på hedersgjestens åpenbaring, tre vimsete fuglehunder, nabodachsen Saga (nå heldigvis uten løpetid), et par fjerne slektninger av typen Golden retriever, to småskabbete kjøtere som Teddy hadde satt ettertrykkelig på plass et tiår tilbake, og som vår helt deretter hadde inngått et noe usedvanlig og skeptisk vennskap med. Så var det en Cocker Spaniel som Teddy i hemmelighet beundret de flotte ørene. Øverst i paraden kneiste en annen distansert slektning; kongepuddelen Ami, ikke mange centimeterne unna at det hadde blitt mer enn en romanse de to imellom noen hundeår tilbake. Selv den aldrende nabomopsen Tingeling stilte, hun hadde vært gjennom flere kreftoperasjoner stakkars og var nærmest Teddy i alder, og selv om de to både var og fremdeles er naboer, så hindrer gjerdet mellom tomtene (slik er menneskers natur) direkte adkomst. 13-åringen ble dermed fraktet både langt opp og ned sideveier før hun nå endelig stod med tunge hengende ut i påvente jubilantens ankomst. Alle - passende pyntet med noe som fortonte seg som 17.mai-sløyfer - ventet i åndeløs spenning, av og til ble stillheten riktignok avbrutt av hundeglam over et par ekorn som med frekkhetens nådegave krysset gaten, samt et katteskinn der forsøkte seg på noen spurver i et kratt nær paraden. Ellers gikk alt i henhold til plan.

  I det samme skred jubilanten ut fra sin villa. Nyvasket og kjemmet, upåaktet av viraken og konfetti som drysset, sniffet han med verdighet inn vårluften, skvettet diskrét på et par overvintrende småbusker, hvorpå han ledsaget av Hans Majestets garde tok fatt på dagens første spasertur. Da han nådde opp til hovedveien ville jubelen ingen ende ta. Han hilste dem med kloke øyne, vinket med det høyre øre og løftet sin stolte hale. Beskjedenhet til side tillot han også en del kyss-og-klapp og litt klem samt sniffing i stump med tilbehør, hvis ytterligere detaljer her utelates. Men sikkert og nesten sist, det er at opptoget, med HM Teddy Lancelot i spiss, beveget seg taktfast mot Kiwi. Der ble hedersgjesten traktert med både kyllingpinner og annet snacks, alle de ansatte kom ut for å hedre deres beste kunde; tenke seg til: 15 gode år gammel! Teddys venner skjenket ham gaver; noen kjepper, et par barnevotter neglisjert og gjenglemt av distré foreldre i en grøftekant, en gammel tennisball og andre små skatter.

  Ikke helt overraskende; på signingsferden hjemover stakk enkelte inviterte av, det er ikke til å forbigå at fristelser både av kroppslig og gastronomisk form er vanskelige å motstå, det være seg hos to- eller firbente.

  Vel hjemme igjen er det nå duket for familiefeiring, jubilanten har av ukjent grunn ønsket seg sjokoladekake med kirsebær (kun ett) på, og så blir det salutt fra Akershus festning klokken 12. Men det holder med 15 kanonader - vår kjære pensjonist må få nyte sitt otium i fred, samt et fåtall karbonader.

  Ny nasjonal helligdag er vedtatt, 6. mars vil for all tid være risset inn i historien, så også Gutten - signe ham, et tifold leve!

PS. Rett etter kanonaden meldte også årets første sommerfugl-par sin ankomst for å hylle den store jubilant, sammen med en noe forfjamset, men imponerende stor humle!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om HM Teddy Lancelot, klikk her.

Kilder: Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser. Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie.


28.02.2025

Henrik og Gaute

Henrik og Gaute

  Det var en ganske vanlig sommerdag på et gårdsbruk i Telemark. Barna lekte ute på tunet. Særlig småguttene søkte spillopper. Med unntak av Henrik, han befant seg som regel i utkanten av kretsen. Han foretrakk å bivåne hva som utspilte seg. Men denne lørdagen kunne det fort ha fått et fatalt utfall.

  Henrik var ganske liten av vekst helt fra barndommen, men var både «seig» og kjapp til bens når det gjaldt. Denne skjebnesvangre formiddagen hadde hans lillebror Johan bestemt at gårdens mannevonde geitebukk - som vanligvis sto tjoret fast til et uthus - skulle få slippe løs. Han proklamerte; «for å se hva som skjer».

  Som sagt, så gjort: Noen fattige sekunder ble geiten stående rådløs, overrasket over sin plutselige frihet. Så seg rundt, ignorerte deretter både Johan og de andre guttene som stod flirende i nærheten. Han satt blikket direkte i Henrik som stod i utkanten av kretsen. Hovene skrapte i grusen, så senket bukken blikket, hevet hornene og satte i et forrykende tempo mot den nå så skrekkslagne tolv-åringen.

  Nå var gode råd dyre, men med fanden i ryggen sprang gutten i retning vanntrauet midt på gårdsplassen. De få sekundene må ha fortont seg som en evighet. Men han vant over døden med en hårsbredd. I det samme Henrik tok et svalestup opp i trauet, dundret geitens horn så hardt inn i karet at sagflisen haglet; gjenklangen kunne høres over hele gården. Geiten ga seg ikke helt, og dunket ytterligere noen ganger til for å markere hvem som var sjef. Men snart kom tjenestegutten fra gården til og trakk stabukken unna.

  Henrik glemte aldri episoden. Året var 1840, åstedet Venstøp Gård utenfor Skien, og guttens fulle navn Henrik Johan Ibsen. Geitens navn er ikke kjent, men jeg har i mitt stille sinn døpt ham Gaute.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For innledning til min Ibsen kronologi, klikk her.

Kilder: Fritt etter Jørgen Haave, «Familien Ibsen», Museumsforlaget, Trondheim, 2017, Min egen kronologi; «Henrik Ibsen - en kronologi», nærmere bestemt innlegget relatert til 1840, klikk her.


21.02.2025

Når du blir sinna

Når du blir sinna

  Følgende er hentet fra boken med tittel «Latter-Ola». Der er det stort sett vitser. Så da skulle man ikke tro overskriften hadde noe for seg. Det har den kanskje ikke heller. Men jeg har gått litt lei av både gamle og nye vitser. Syntes det var mye tankevekkende i det gjengitte, bare synd jeg ikke noterte meg det for noen tiår siden:


(Et litt sinna sjarmtroll, men sinnet går nok fort over...)

Når du blir sinna -

Når du blir riktig sinna
så spar dine vrede ord -
ofte kan ordet rive
et blodsår som aldri gror …

Selv i rettferdig harme
sier du dumme ting.
Ta deg en tur på gata,
gå rundt kvartalet en sving.

Ennå har aldri noen
i sinne en dåd begått.
Mannen som bare raser
vil alltid bli misforstått.

Lær deg å kunne tie
til hjernen blir kald og klar.
Urett som øves mot deg
bør få et fornuftig svar.

Unn deg den store flotthet
å tilgi en gang iblant.
Det kan selv den ha råd til
som ellers er raka fant.

Når du blir riktig sinna
så vis du har folkevett.
Det gir deg dobbelt styrke
og det gir deg tifold rett!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Latter-Ola : Det beste norske humør» ved Knut Halvorsen, Fjellbu Bokforlag, Fjellbu, 1950.

14.02.2025

Halldis Moren Vesaas

Halldis Moren Vesaas

  Vesaas (1907-1995) var en norsk lyriker. Hun både var og er en av våre mest folkekjære sådanne. Hun mottok en rekke priser og utmerkelser, bla: Doblougprisen (1960), Bastianprisen (1961), Norsk kulturråds oversetterpris (1986), Mads Wiel Nygaards legat (1977), Gyldendals legat (1957), Norsk kulturråds ærespris (1982), Telemark fylkeskommunes kulturpris (1992), Tekstforfatterfondets ærespris (1993), Kommandør av St. Olavs Orden, Brageprisens hederspris (1994), Sunnmørsprisen (1957), Kulturdepartementets litteraturpris (1949), Ridder av Den nasjonale fortjenstorden (2005), Anders Jahres kulturpris (1992), Kulturdepartementets oversetterpris (1980). Hun var gift med Tarjei Vesaas (klikk her).


(Halldis Moren Vesaas som ung)

  Her følger ett av hennes dikt, jeg syntes det er så vakkert. Men med et hjertesukk, skulle så inderlig ønske jeg hadde fått lest det til min mor mens hun ennå var i live:

Å vere i livet (Tre vers til mor)

Dette: å vere i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og aukar den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «100 beste norske dikt», En antologi, De norske Bokklubbene AS, 2011.