Saabye Christensen og Kåre Hvalter von Klask

Saabye Christensen og Kåre Hvalter von Klask

  Først i køen: Opprinnelsen. Og som i opptil flere episke sagaer er det synonymt med begynnelsen. Lars Saabye Christensen kunne nærmest ha vært fadder (dikt uten tittel, om Saabye, klikk feks. her), kall dette gjerne en prolog:

Enhver hovedstad med respekt for seg selv
må ha en zoologisk have
og enhver zoologisk have med samme respekt for seg selv
må ha minst én moskusokse
ellers dør den jo ut, det må altså være
en av hver
jeg må her nevne at min farfar personlig
brakte en slik moskus fra Grønland til København
da han deltok på Amdrap-ekspedisjonen i 1900
om bord på seilskuten Antarctic

jeg burde med andre ord ha alle forutsetninger
for å skrive dette diktet, men
tvert imot, jeg kommer meg fanden ikke lenger
og snart skjønner jeg hvorfor:
moskusen hører hjemme i en roman
det er ikke plass til den her, jeg beklager, men
så smålig er jeg
og jeg begynner av den grunn forfra igjen:
en hovedstad med respekt for seg selv
må ha en zoologisk have
og enhver zoologisk have med samme respekt for seg selv
må ha minst én

pingvin

+

(Kåre Hvalter ved Trevifontenen i Roma)

  Året Kåre Hvalter så dagens lys er ukjent. Man skal heller ikke se bort fra at det var ganske mørkt og om natten, men med stor sannsynlighet under havets overflate. Det som er kjent, er at opphavet var en hval. Og Kåre en av pattedyrets tenner. Etter at den løsnet (således kan det i teorien ha vært en melketann), gjennomgikk tannen (rundt 9 cm stor/høy) en slags metamorfose, hvori den ble omkalfatret, forvandlet, retusjert, pigmentert eller (Gud forby) tatovert til å fremstå som pingvin. Inntil dette tidspunkt hadde den sluppet unna tannleger og annet faenskap med bor i hånd. Skjønt, tatoveringsbuler benytter muligens bor? Det er ellers mulig at pingvinens moderlige opphav het Maria; altså en form for jomfrufødsel. Dette vet man heller ikke, blir kun spekulasjoner. Og mer kan ikke fast etableres før det har vært forsket nærmere rundt gutten.

  Kåre Hvalter von Klask ble i en alder av seks pingvinår døpt, deretter slynget ut i en verden full av slavehandel og muligens utsatt for barnemishandling og neglisjering fra både barnevern og fosterforeldre i en grad man ikke har hørt make til siden Victor Hugos roman «De elendige». Stakkars gutt, men dersom lykken står den kjekke bi, kan det hende at også hans historie vil få en lykkelig slutt. Og selv om man til dags dato bestreber å få til en løsning i all minnelighet, kan ytterligere informasjon foreløpig ikke løslates for allmuen, da flere av sakens sider er under etterforskning og bearbeidelse i rettsapparatet.

  Trist eller lykkelig slutt; bare tiden vil vise.

For forrige innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Lars Saabye Christensen: «Saabyes spor» - dikt i utvalg, ved Marit Borkenhagen (red.), De norske Bokklubbene AS, 2022, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Ganske ofte med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin olivenolje, sitronskive og sylteagurk, samt Legatet for hjulbente og pensjonerte skribenter. Fotografier © HM Kåre Hvalter von Klask, c/o fosterforeldre (det siste også - se over - gjenstand for pågående tvist i rettsapparatet). 

NB: All the above given in good faith, but without guarantee whatsoever to neither accuracy nor completeness, subject to potential forthcoming Arbitration, London, English Emperor Penguin Law to apply. No other jurisdiction (EU, EFTA, ESA etc) applicable. Likewise Russian, North Korean, Middle East (including Israeli), Taliban, Nigerian, Houthi, Sudani and Donald Truck laws (if any laws in those places exist). In short; only Penguin and Konfucius (as aforementioned) law. Under no circumstances will Norwegian peasants and authorities be privy to insight, save perhaps for the famous (ok, maybe not so) Kardemommeloven. God save the Penguin!

HM Teddy Lancelot - journalisten

HM Teddy Lancelot - journalisten

  Hans Majestet og ridder av diverse firkantede, så vel som runde bord, har nok en gang skiftet yrke og karriere! Verdens mest berømte og bejublede Golden Doodle gjennom tidene har som kjent pensjonert seg flere ganger, ja, nylig proklamerte vishunden særs resolutt: «Man bør gi seg på topp, og ellers passe seg for fluesopp!»

(En olympisk mester er alltid sulten - -
på nye utfordringer)

  Når dette er sagt og skrevet; Hans Majestets tunge består som alltid skarp, ørene «fluffy», nesen fuktig, og hans hode innehar både kloke øyne og mer visdom enn noensinne. I en alder av 14,6 (eller der omkring) menneskeår har han derfor besluttet å innta en mer bedagelig rolle. Som journalist! HM Teddy Lancelots første «offer» er underfundig nok tidligere og nåværende spasertur-kompis, men den fremdeles så håpløse naboen i bunkersen nede i kjelleretasjen; Martin Mos, forhenværende og broket redaktør i Hundenes Tidende.

  Således er rollene skiftet om, selv om intervjuer HM Teddy ei-Antikvarius Nobilus Dr. Jurid., Med., Prof. Emeritas eller - tuss per mobile Filos., Dogitas Sanctus dei Lancelot, i det følgende (heldigvis) forkortes T, og det stakkars forsofne fugleskremselet Martin som vanlig M. Åstedet for inkvisisjonen er Martins katakombe, i et rosa slør fra skumringens høstskyer fortoner det hele seg faktisk ganske så idyllisk. I tillegg er en haug assorterte snacks stilt tilgjengelig for nyansatt stjernereporter i den anerkjente næringslivavisen SEB (Skyt En Bonde); HM Teddy Lancelot:

  T: Hyggelig at du for en gangs skyld ville ta i mot noen fra en seriøs avis!

  M: Selv takk. Og så er det jo en stor ære å bli intervjuet av selveste Eders Majestet!

  T: Naturligvis! Men vi kan ikke være høflige hele dagen. Til og med et møllspist utskudd av en forfallen smørebladskriver som deg forstår det. Så jeg går rett på sak: Bortsett fra dine noe visne og formålsløse intervjuer du hadde i lokalpressen, ja, de med meg ... Hvis vi ser bort fra det, hva har du egentlig avstedkommet i ditt mangslungne liv?

  M: Nei, si det ... Vel, jeg har jo vært ganske flink til å drikke øl. I hvert fall siden jeg også fylte 14,6 år.

  T: Driver du narr med en meritert adelshund?

  M: Neida. Unnskyld. For min del gikk det i ungdommen mest i tennis. Pluss litt håndball, bordtennis og ett og annet parti lommetennis. Så ble jeg introdusert for Frydenlund. 0.7 liters flasker, de ble kalt murere. Det var ikke bare oppbyggende eller fryd og gammen. Etter oppkast og juling kom Ringnes. Nå er det bare Aass Pilsner for min del. På boks. Så jeg har hatt en viss progresjon, om jeg kan si det med aldri så lite bravur. Dog ganske mikroskopisk. Progresjonen altså, mest sneglefart. Det skal innrømmes. Men boksene til Aass er grønne - det er fremtiden!

(Ikke reklame)

  T: Døgenikt! Din eneste prestasjon her i livet --- har altså vært, og fremdeles er å ta steget fra ballklasking til den ene ølsort etter den andre?

(lengre pause, intervjuobjektet må tre av for åre- og vannlating)

  M: (tilbake) ... Nei, jeg har jo også fått brev fra Aass Bryggeri!

  T: Jaha? Med gullmedalje i da? Eller i det minste et diplom? En slags OL-mester i øldrikking? Imponerende i så fall, men ikke overraskende.

  M: Nei, nei, dessverre. Brevet var faktisk helt tomt. Ikke en aldri så liten spurvefjær inni. Tommere enn undulatburet etter nabokatten! Ekstremt underlig! Men porto hadde de spandert, det er da noe? Riktig adresse var det også.

  T: Jøss, dette er helt spinnvilt! Det må da ha vært noe som lå til grunn for at de skrev brev nettopp til deg?? Eller trakk de bare navn og adresse opp av øl-flosshatten?

  M: Næh, muligens ikke. Noen uker før hadde jeg nemlig som vanlig vært på Kiwi og handlet inn min beskjedne six-pack. Eller to. Glad og fornøyd returnert til heimen var nedturen desto større da jeg til mitt store vemod oppdaget at en av halvliterne var uten innhold! Min «grønne venn» ble behørig inspisert på alle bauger og kantløse kanter, men ikke et hull, skramme eller lyte verken i skrog eller luke var å spore! Den forseglede boksen hadde rett og slett rømt unna påfyll fra Norges eldste bryggeri! En slags ølboksenes Houdini! Hadde en sterk mistanke om at en av de ansatte kunne ha forsynt seg fra fat før påfyll, men slikt kan man ikke fremme påstand om. I hvert fall ikke med kun løse indisier for hånd. Så nøyde meg med å skrive brev til bryggeriet. Formulert i en hyggelig tone, selv Immanuel Kant ville nok vært imponert. Han må da hatt kanter? Men for bryggeriets ledelse burde budskapet fremstå krystallklart: Minimum en refusjon av utgifter for å ha betalt for en innholdsløs vare!

  T: Kunne du ikke bare spradet opp til Kiwi og presentert dem for tomgodset?

  M: Mulig. Men tenkte ikke så langt. Dessuten var jeg lettere animert da jeg oppdaget justismordet. Tross alt siste boksen i første six-pack som var tom. Trodde først det var lettøl. Og så føltes det litt flaut å innrømme at jeg ikke hadde oppdaget det med en gang.

  T: Og til svar fra øvrigheten i Drammen fikk du en like tom konvolutt som ølboksen var for øl?

  M: Ja.

  T: Du er og forblir en erkedust, ja, du er den eneste jeg kjenner med færre hjerneceller enn en tørketrommel på skraphaugen! Drit i Kant, du burde heller bite deg merke i Ibsen! Har du ikke fått med deg et støvfnugg av hans visdom?: «Evig eies kun det tapte!» Eller var det «... det skapte»? Hodet du besitter rumler mer enn et sprukkent melkespann på Mjøsa! Dette gidder jeg ikke mer. Liflige dufter i mitt venstre nesebor tilsier dessuten at jeg må sprinte over til nabodachsen i løpetid!

  Intervju terminert.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: HM Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin olivenolje, sitronskive og sylteagurk, samt Legatet for hjulbente og pensjonerte skribenter. Fotografier © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie.

Sludder og vås (IV)

Sludder og vås

  Siste dose tøysehistorier. Tror jeg. Og som kjent; jentene er nok kjappest i knotten!:

  Mathilde var bare 13 år, men hun var stor for alderen. En gang ville hun prøve å lure seg inn på voksen kino. Hun sminket seg og lånte noen av morens klær. Hun så seg i speilet og syntes selv hun så voksen ut. Men billettkontrolløren lot seg ikke lure.
  - Hvor gammel er du? sa han.
  - Atten, svarte Mathilde.
  Mannen tok henne litt til side og slapp de andre inn. Så spurte han Mathilde igjen:
  - Hvor gammel er du? Si nå sannheten!
  - Ja, unnskyld, jeg tok feil. Jeg er seksten. Det er moren min som er atten!

+

  Bente holdt på å sparke fotball i gaten. Plutselig traff ballen en vindusrute som gikk i knas. Eieren stod tilfeldigvis ute i hagen, og da han hørte klirringen, løp han ut for å fakke synderen som forsvant nedover gaten. Mannen var sprek og nådde igjen Bente ved hjørnet.
  - Du har knust vinduet mitt, ropte han sint - og det skal du jammen få betale!
  - Selvsagt, sa Bente, - så du ikke hvor fort jeg løp hjem for å hente penger!

  Martin hadde vært nede på puben sammen med noen venner og drukket øl. Da han skulle hjem om kvelden, merket han at han hadde drukket litt for mye. Men han var godt kjent, så han var ikke redd for å gå feil. Etter en stund merket han at han allikevel hadde forlatt veien og kommet ut på et jorde. Han var noenlunde sikker på at han var i nærheten av hjemmet og stabbet seg videre.
  Plutselig fikk han se en mørk skikkelse foran seg. Martin var sikker på at det var en som ville rane ham, derfor løftet han stokken og slo til skikkelsen flere ganger.
  Den fremmede hadde ikke sagt et ord og ble liggende helt stille på bakken. Martin pirket litt borti den fremmede med foten, men han rørte seg ikke.
  Nå ble Martin iskald og sa til seg selv: - Å, jeg arme mann, nå har jeg drept et menneske! Han skyndte seg hjem og kom i seng. Men hele natten ble han liggende og tenke på det forferdelige som hadde skjedd.
  Tidlig neste morgen stod han opp og ventet bare på at politiet skulle dukke opp. Da kom kona hans inn.
  - Du må gå ned på jordet og sette opp igjen fugleskremselet, sa hun. - Det har visst blåst ned i natt.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Calli Thaugland: «Hundre gjenfortellinger» (ørlite justert for dramaturgi), Gyldendal norsk Forlag, 1995.

Mere tøys (III)

Mere tøys 

  Det er litt usikkert for meg om det er noen molboaktig i de følgende blødmer. Men langt unna er det nok ikke:

  Hansen hadde en stor frukthage full av modne, gule epler. En kveld hørte han at det var noen i hagen hans. Han grep lommelykten og løp ut. Hansen lyste opp i trærne og fikk øye på naboens Lise høyt oppe.
  - Hei, hva gjør du i hagen min? ropte Hansen sint.
  - Jo, jeg så et fint eple som lå på bakken, og så ville jeg klatre opp og henge det på plass, sa Lise.

+

En svenske og en nordmann skulle hoppe ut i fallskjerm. Nordmannen hoppet først, og skjermen foldet seg fint ut. Så hoppet svensken. Skjermen hans klikket, og han passerte nordmannen i en rasende fart.
  - Å jasså, ropte nordmannen, - er det konkurranse du vil ha, så skal du få det! Dermed kuttet han alle snorene.

En danske, en svenske og en nordmann var på biltur i ørkenen. Plutselig fikk de motorstopp, og de skjønte at de måtte gå til nærmeste landsby.
  - Jeg tar med det vannet vi har igjen, så vi ikke tørster i hjel, sa svensken.
  - Og jeg tar med maten, så vi ikke skal sulte, sa dansken.
  - Og jeg skrur av bildøren og tar den med, sa nordmannen. - Blir det for varmt, kan vi bare rulle ned vinduet!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Calli Thaugland: «Hundre gjenfortellinger», Gyldendal norsk Forlag, 1995.

Tull og tøys (II)

Tull og tøys

Tre små til:

Johan hadde et gjøkur som han var så stolt av. Hver time tittet den lille gjøken fram og sa hvor mange klokken var.
  Men en dag stoppet uret, og i stedet for å gå til urmakeren ville Johan reparere klokken selv. Han skrudde den helt fra hverandre og pusset og oljet de mange små hjulene før han satte klokken sammen igjen.
  - Der ser du, sa han stolt til søsteren sin, - nå er alt i orden, og jeg har spart mange penger!
  Men plutselig tittet den lille gjøken ut og sa: - Ko-ko, ko-ko, kan noen si meg hva klokken er?

 Jens molbo kommer gående på veien med en pose i hånden. Da møter han sin venn Petter.
  - Hva har du i den posen? spør han.
  - Epler, svarer Jens. - Og hvis du gjetter hvor mange jeg har, skal du få begge to.
  Petter tenker så det knaker.
  - Tre, sier han.

+

  En svenske lå på sykehuset med store bandasjer på hodet, armene og beina. Mannen i senga ved siden av spurte om han hadde vært utsatt for en bilulykke.
  - Nei, jeg var på jakt, sa svensken. - Første dagen fant jeg et hull, og ut av det kom det en rev som jeg skjøt. Dagen etter fant jeg et enda større hull. Ut av det kom det en bjørn som jeg også skjøt. Den tredje dagen så jeg et veldig stort hull. Jeg satte meg utenfor og ventet lenge. Så kom toget ut!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Calli Thaugland: «Hundre gjenfortellinger», Gyldendal norsk Forlag, 1995.

Tull og tøys (I)

Tull og tøys

  Her følger noen små blødmer, ja, kall det gjerne vitser eller historier, både om molboer og andre:

  Før i tiden hendte det at presten besøkte skolen for å se om elevene hadde lært nok i kristendom.
  En gang kom presten inn i en skolegård og traff en gutt han kom i snakk med.
  - Og vet du hvem det var som sloss mot kjempen Goliat? spurte presten.
  Gutten ble forfjamset og stammet fram at han ikke visste det, men det var i hvert fall ikke ham!
  Presten traff læreren og fortalte historien. Læreren svarte at den gutten ofte var innblandet i slåsskamper, så det var sikkert han.
  Nå ble presten virkelig forskrekket over hvor lite folk på denne skolen kunne av bibelhistorien, og han gikk inn til rektor for å klage. Rektor hørte alvorlig på hva presten fortalte om elevens og lærerens svar. Så sa han:
  - Nei, den gutten kjenner jeg godt. Vel er han fæl til å slåss, men sier han at han ikke har gått på kjempen Goliat, så er det nok sant.

  Midt på torget i en by i molboland ligger to kirker. Begge to har klokker, men de to klokkene viser aldri samme tid. En turist spurte en molbo han traff om hvorfor de to klokkene ikke viste samme tid.
  - Det må du vel skjønne, sa molboen, - hvis de viste likt, hadde vi jo klart oss med én klokke.

+

  En eldre mann reiste ut på landet for å finne noe vakkert han kunne male. Han kom til en gård der frukttrærne stod fulle av epler, pærer og plommer i de fineste farger. Maleren traff damen som eide hagen og spurte om han kunne få male de vakre frukttrærne. Det fikk han, og maleren takket for vennligheten.
  - Ikke noe å takke for, sa damen. - Det er egentlig jeg som skal takke. Trostene er så leie til å spise av frukten min. Jeg hadde tenkt å sette opp et fugleskremsel, men det trenger jeg jo ikke nå når du sitter her!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Calli Thaugland: «Hundre gjenfortellinger», Gyldendal norsk Forlag, 1995.

Nasreddin Hodja (II)

Nasreddin Hodja

  Her følger en siste historie om vismannen (og klovnen):

  En fattig stakkar kom en gang til Nasreddin og ba om hjelp. «Hodja,» sa han, «livet er vanskelig!»
  «Sant nok,» svarte Nasreddin.
  «I går sto jeg en stund i åpningen til et spisested,» sa den andre. «Men så kom eieren farende og beskyldte meg for å spise lukten av maten hans! Han forlangte at jeg betalte ham. Men jeg har jo ingen penger. Og nå har han trukket meg for retten. Livet er sannelig ikke lett for oss som er fattige!»
  «Ikke lett i det hele tatt,» sa Nasreddin trist.
  «Saken kommer opp i dag. Kan du hjelpe meg, Hodja? Kan du bli med og si noe til dommeren, så jeg slipper å bli straffet?»
  «Kom, så går vi!» sa Nasreddin Hodja.
  Da de kom til dommeren hadde den rike kroverten allerede vært der en god stund. Han og dommeren lo og moret seg.
  Straks dommeren fikk øye på den fattige fillefransen, tok han liksom på seg et helt annet ansikt. «Skamløse slyngel!» ropte han. «Ser du denne herren her? Du har stappet i deg lukten fra spisestedet hans, og siden nektet å gjøre opp for deg! Betal ham straks det du skylder!»
  Men nå gikk Nasreddin et skritt frem. «Ærede dommer,» sa han og dukket dypt. «Denne mannen er min bror. Han eier ikke penger. Men la meg betale i stedet for ham.» Så tok han en liten pose med kobbermynter fra beltet, løftet den opp og dinglet med den foran ansiktet til kroverten - så myntene skranglet. «Kan du høre dem?» spurte han.
  «Selvfølgelig hører jeg dem!» svarte kroverten grettent.
  «Da skulle gjelden være betalt!» sa Nasreddin. «Min bror har kjent duften av din mat, og du har hørt lyden av hans penger!»

For forrige innlegg (Nasreddin Hodja), klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: «Guds klovn», eller: De bisarre og merkverdige beretninger om Nasreddin Hodja, fritt gjengitt av Tor Åge Bringsværd, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2000.