Emil Aarestrup (II)

Emil Aarestrup

  Har vært innom den danske lege og dikter før (se her). Jeg syntes følgende dikt var både vakkert, melodisk og harmonisk. Samt tidløst. Nuvel:

Til en Veninde

Der er en Trolddom paa din Læbe,
Der er en Afgrund i dit Blik,
Der er i Lyden af din Stemme
En Drøms ætheriske Musik.

Der er en Klarhed paa din Pande,
Der er et Mørke i dit Haar,
Der er en Strøm af Blomsteraande
Omkring dig, hvor du staaer og gaaer.

Der er en Skat af evig Viisdom
I Smilehullet paa din Kind,
Der er en Brønd, en Sundhedskilde
For alle Hjerter, i dit Sind.

Der er en Verden i dit Indre,
En sværmerisk, chaotisk Vaar -
Som jeg umulig kan forglemme,
Som jeg tilbeder og forstaaer.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her.

Kilde: «Vennskap - dikt», ved Cecilie Winger (red.), Humanist Forlag, 2019.

Gammelt vann

Gammelt vann

  Religion er basert på tro. Man kan vel si at troen er selve grunnstenen. Men, som kjent, det finnes mange religioner, og mange troende vil hevde at ens egen religion er den eneste sannhet. Derav følger stridighetene. Det er neppe å overdrive at religion har ført til mye lidelser rundt om i verden. Så tragisk og på tross av intensjonene; selv i vårt årtusen skaper tro kriger.

  Kristendom er en ganske gammel religion. Men langt fra den eldste. Det gamle testament ble forfattet i siste årtusen før vår tid. Hinduismen er mye eldre. Man anslår at den oppstod i India 3-4,000 år før vår tid. Ut fra hinduismen stammer bla. også buddhismen.

  I hinduismen er Brahman sentral: Brahman er årsaken til verden og alle skapninger, mens Brahma (må ikke forveksles) er skaperguden, Sarasvati hans hustru. Brahman fins i alt og over alt, og er det innerste jeget for alle vesener.

  Nedenfor følger et lite sagn fra hinduismens verden. Det kan minne ganske mye om en velkjent historie fra Det gamle testamentet. Nærliggende er: Har forfatterne av sistnevnte gjennomført et aldri så lite plagiat? Skjønt de har kanskje bare «lånt» litt. Man finner også paralleller andre steder, blant annet i historien om «Gilgamesh» (kalt «Verdens første epos») fra Mesopotamia rundt 2500-3000 år før vår tid. Mao for rundt 5,000 år siden.

  Uansett, her følger historien:

Hvordan Manu ble reddet fra syndfloden

  Brahma, all skapningens hellige Fader, hadde lagt seg til hvile. Men fra hans munn strømmet fortsatt hemmelige visdomsord. Da listet uverdige ånder seg borttil og lyttet. Og med det de hadde hørt, men ikke forstod, gjorde de stor ugagn. Hvor det før hadde hersket fred og fordragelighet, grep misunnelse og ondskap om seg.

 På det vis kunne det umulig fortsette. Da Den veldige våknet, besluttet han å renvaske verden. En syndflod skulle overskylle verden og alt som i verden fantes.

 Men på jorden levde den vise og gudfryktige Manu, en konge og veileder blant mennesker, en tjener i gudenes verden. For å styrke sin sjel og prøve sin utholdenhet stod han med den ene benet løftet, hendene oppstrakt og stirret ufravendt mot et fjernt punkt. Slik hadde han stått i lang, lang tid. Da kom en dag en liten fisk svømmende inn til bredden. Og som et under skjedde det at fisken begynte å tale: «Store konge, se jeg er forfulgt! For i havet spiser de store de små. Redd meg, du rettferdige, så at jeg engang kan redde deg!» - Manu spurte: «Hvordan skal det kunne skje?» Fisken svarte: «Løft meg opp av vannet!» Manu så gjorde, løftet fisken forsiktig opp og hadde den i et fat med vann. Og straks begynte et mildt lys å skinne fra fatet.

  Fisken vokste og fatet ble snart for trangt. Manu flyttet den over i et større kar. men dag for dag vokste fisken og ble hele tiden skjønnere. Den skinte som perlemor, øynene var som lotusblomster og det utgikk vellukt fra den. Nå måtte den settes ut i en dam. Det varte ikke lenge før også dammen ble for liten. Stadig måtte Manu flytte fisken, som til slutt var så stor at han måtte sette den ut i havet. Men enda så stor den var blitt, var den enda lett å bære.

  I all denne tid hadde fisken vært stum. Men da den kjente seg igjen i salte havbølger begynte den å tale. Og dette var fiskens ord: «Gode Manu, du har nå funnet hva ditt øye i det fjerne søkte. Din prøvetid har du herlig bestått. Derfor skal du belønnes. Vit at jeg er Brahmas sendebud. Han, den uutsigelige Store, vil gjennom meg si at en vond tid nærmer seg. Alle land og riker i verden vil bli oversvømmet av en veldig vannflom. Skyene vil falle ned fra himmelen. Ingen mur eller demning vil kunne stå imot flommen, intet tårn, det være seg aldri så høyt, rage over bølgene. Alt som rører seg på jorden vil omkomme. Men du Manu skal efter Brahmas vilje bygge et stort sterkt skip og utruste det med alt som trenges for en lang ferd. Fyll det med frø av alle vekster, med alle sorter korn. Og når dagen den forferdelige kommer, da nøl ikke, men gå om bord, du og ditt følge - de syv visdomslærere. Jeg vil da være utenfor kysten. Du skal kjenne meg på et stort horn. Slyng et sterkt tau rundt hornet, så skal jeg føre skipet over havet til et fjernt land der du med Brahmas hjelp skal gjenskape verden!»

  Således talte fisken. Manu lyttet og svarte: «Underfulle bølgehersker, som du har sagt vil jeg gjøre.» Og straks gikk han i gang med å bygge skipet og samle alt som skulle taes med.

  Så kom dagen da skyene under torden og lyn tømte seg i et ustanselig regn. Mens jorden bevet og bølgene brøt inn over land og strand gikk Manu og hans lille følge ombord. Manu speidet ut over det stigende hav, og der fikk han øye på den veldige fisken med hornet. Han slynget tauet rundt og så bar det avsted over skummende berg av vann og dype bølgedaler. Hvite tåkebanker skiftet med svarte skymasser! Hylende storm og piskende regn! Rundt om dukket skrekkelige havuhyrer opp av dypet. Men intet kunne skade skipet. Hvor langt og hvor lenge ferden gikk skal være usagt. Sterk og modig stod Manu i stavnen med øyne rettet mot kjølvannet efter fisken.

  Endelig begynte da stormen å stilne. Regnet tok slutt, og et fjell ble synlig i det fjerne. Dit styrte fisken dem. Og så kunne de omsider kjenne fast grunn under føttene. Nå skjønte de at ingen mindre enn Brahma selv hadde ikledt seg fiskens skikkelse for å redde dem. Det første de gjorde var derfor å bringe Brahma et takkeoffer. Og Brahma svarte, denne gang gjennom ilden: Ved min hjelp skal Manu nyskape alle ting. Og det folk som følger ham skal kalles manusja. Det betyr de som minnes og som mener, eller om en vil: de tenkende.

  Så kom da jorden til syne. Himmelen var klar, verden fikk liv og farve.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, SNL (Store norske leksikon), Dan Lindholm: «Fra soloppgangens land», orientalske myter og legender. Antropos Forlag, Oslo, 1995.

Morosamjenta (III)

Morosamjenta

  Nytt år, da passer det muligens med noe enkelt:

Ikke så farlig

  En prest skulle besøke en enke som nettopp hadde mistet mannen sin, men ved en feiltagelse gikk han inn til nabokonen, som dagen i forveien hadde mistet sin sykkel.
  - Det var da trist dette, sier presten.
  - Å, det er ikke så farlig, sier konen, det var nå bare en gammel utkjørt skrabb*, slakk var’n foran og lufta holdt’n ikke bak heller.
* Skrabb = skranglete og skrøpelig kjøretøy

(Skrøpelig sykkel, sprek fører)

På skolen

  Læreren: Hvem var det som førte israelittene ut av Egypt? Var det deg? spurte læreren sint og pekte på vesle Ola, som ikke hørte etter, men satt og hvisket.
  - Det var ikke meg, pistret Ola redd.
  - Hvem var det da? brølte læreren.
  - Jo, det var meg, men jeg skal aldri gjøre det mer, gråt Ola.

En vanskelig situasjon

  «Hvorfor sitter Amalie og ser så tankefull ut?»
  «Hun forlovet seg i går, og nå kan hun ikke huske med hvem!»

Forferdelig

  En prest skal en gang ha beklaget seg over de korte skjørtene med følgende ord:
  - Umoralen blir større og større, skjørtene kortere og kortere, når ser vi enden?

  Hvilket får meg til å tenke på (i noenlunde samme kontekst), og tillegge følgende betraktning: Nærmere bestemt rundt de første prøvesendinger med fargefjernsyn, noe som i steinrøysa Norge startet i 1972 etter å ha blitt vedtatt året før med 94 mot 34 stemmer i Stortinget. Venstre og Senterpartiet var (selvfølgelig) imot. Einar Førde (AP) la ordene i munnen på fargemotstanderne: «Me får finne oss i at synda har komen til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar». Det er fristende å påstå at siden den gang har vel Arbeiderpartiet vært like stor motstander av nyvinning som bøndene. Men det skal jeg la ligge.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Morosamjenta : Smil og latter» ved Knut Halvorsen, Fjellbu Bokforlag, Fjellbu, 1950, Pondus Kalenderen for 2025 (01.01.2025). Med tusen takk til giveren av sistnevnte!

Wizlawa Szymborska (V)

Wislawa Szymborska

  Jeg vender nok en gang (klikk feks her) tilbake til min favoritt blant polske Nobelprisvinnere i litteratur. Her følger et dikt jeg føler kanskje kan passe bra nå som vi går mot et nytt år. Ja, ellers også for den del:

(Szymborska)

Ballet

Så lenge ingenting kan vites helt sikkert,
i mangel av signaler som kunne ha nådd oss,

så lenge Jorden fortsatt ikke er lik
nærere og fjernere planeter,

så lenge ingen av har sett snurten av
andre typer gress som vinden kjæler med,
andre slags trær med kroner,
eller andre dokumenterte dyr, slik som våre,

så lenge ikke noe ekko, foruten vårt hjemlige,
har maktet å snakke i stavelser,

så lenge vi ikke har hørt noe som helst
om bedre eller dårligere mozarter,
platoner eller edisoner andre steder enn her,

så lenge forbrytelsene våre
bare kan konkurrere seg imellom,

så lenge vår godhet
fortsatt ikke er lik noen annens
og helt usedvanlig selv i sin ufullkommenhet,

så lenge våre illusjonsfylte hoder
går for å være de eneste illusjonsfylte hodene,

så lenge det bare fra våre ganer
ropes i vilden sky -

la oss føle oss som æresgjester i dette lokalet,
at vi er gjort skikkelig stas på,
la oss bevege oss i takt med dansebandet
og late som om dette her
er ballet over alle ball.

Jeg kan ikke snakke for andre -
men for meg er dette mer enn nok,
både til min lykke og ulykke:

en uanselig avkrok
der stjernene sier god natt
mens de blinker i vår retning
noe som ikke betyr noe.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilde: Wislawa Szymborska: «Livet er den eneste måten - Dikt 2002-2012», gjendiktet av Christian Kjelstrup, Tiden Norsk Forlag, 2013.

Julens lysbærende tre

Julens lysbærende tre

  Følgende er en legende fortalt av Dan Lindholm (1908-1998), norsk antroposof, lektor og forfatter:

  Da det spurtes i verden at vår Frelser skulle bli født på jord, var det tre trær som la ut på vandring til Betlehem. Først var det fikentreet, så oljetreet, det tredje et grantre. I tusen år eller mer vandret de, for de ville være fremme i god tid når den hellige stunden var inne.
  Underveis hendte det av og til at trærne holdt rast, og da viste de frem gavene de hadde med seg. Fikentreet hadde favnen full av søte frukter, oljetreet bugnet under prektige oliven. – Men du? Hva har du å by verdens Frelser? Spurte de det tredje treet. Da tiet grantreet. For det visste jo at konglene ikke var noe å sette frem på menneskers bord.
  Fiken- og oljetreet hadde ikke alltid vært de beste venner. Men nå ble de vel forlikt, for det kunne de saktens være enige om, at de to var noe mer enn et nåletre.
  Endelig stod de foran døren. Og nå skulle de frem for krybben og legge ned gavene sine. Fikentreet gikk først og la fruktene sine i fanget på Maria. Oliventreet bøyde den knortete stammen så Josef kunne presse olje av kjernene. Begge trær ble hjertelig takket og priset.
  Så skulle grantreet frem. Det følte seg så inderlig fattig der det stod med de tørre konglene sine. «Jeg har ingen spiselige frukter å gi,» sa det, «men kan jeg være til noe nytte, da gir jeg hele meg selv.»
  «Om du ikke bærer frukt, så skal du fra nå av bære lys for Barnet,» sa Maria. Og hun tok et vokslys og festet det på et av treets grener. Slik gikk det til at nettopp granen ble julens lysbærende tre.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Julefortellinger. Hendt og hørt, drømt og diktet» Ved Dan Lindholm, Grøndahl og Dreyers Forlag AS, Oslo, 1982,1996

Morosamjenta (II)

Morosamjenta

  En liten blødme til om den rappkjeftede piken Lina:

  Bygdens lærer satt en dag og pratet med Lina. «Ifølge statistikken,» sa han, «er bare en tredjedel av alle straffanger gifte, de andre to tredjedeler er ugifte.» «Ja, det kommer selvfølgelig av det at de fleste foretrekker tukthuset i stedet for ekteskapet,» sa Lina.

  Og så litt fra avdelingen «Smil og latter»:

Det var han

  Det var to skippere som satt og snakket sammen. Så sa den ene:
  - Jeg har fart lenger omkring enn du. Jeg seilte en gang så langt mot nord at jeg så Nordpolen som en liten svart prikk.
  - Når var det?
  - Det var i 1908.
  - Stemmer, det var ikke Nordpolen du så, det var meg.

+

Pettersen og doktoren

  Pettersen hadde ikke følt seg riktig tilpass noen dager, og søkte legen. Doktoren banket og hørte og undersøkte ham grundig, men ristet til slutt oppgitt på hodet.
  - Nei, jeg kan ikke finne noen ting jeg, sa doktoren, jeg tror det må være alkoholen.
  - All right, sa Pettersen, jeg kan komme igjen når doktoren blir edru.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Morosamjenta : Smil og latter» ved Knut Halvorsen, Fjellbu Bokforlag, Fjellbu, 1950.

Pablo Neruda

Pablo Neruda

  Neruda (1904-1973, født Ricardo Eliécer Neftalí Reyes Basoalto) var en chilensk forfatter og politiker. Ved siden av en rekke andre utmerkelser og priser mottok han Nobelprisen i litteratur i 1971.

  Neruda fikk publisert dikt (og artikler) allerede som trettenåring. Gjennombruddet hans kom med diktsamlingen «Tyve kjærlighetsdikt og en fortvilet sang» (Veinte poemas de amor y una canción desesperada), som han utga som 20-åring. Denne utgivelsen har på verdensbasis blitt solgt i over én million eksemplarer.

  Her følger et dikt fra gjennombruddet, oversatt fra spansk til nynorsk av Kjartan Fløgstad:

Om kveldane bøyer eg hovudet

Om kveldane bøyer eg hovudet og kastar ut mine triste garn
i dei havdjupe augo dine.

Der på det største bålet logar einsemda mi opp,
og kavar med armane som skipbrotne sjøfolk.

Eg sender raude signal mot dei fråverande augo dine,
som slår lik havet mot stranda rundt eit fyrtårn.

Men du gøymer berre mørkre, mi eigne og fjerne kvinne,
og det hender at frå blikket ditt stig redslekysten fram.

Om kveldane bøyer eg hovudet og kastar ut mine triste garn
i havet som bles i dei djupe augo dine.

Nattfuglane plukkar opp dei første stjernene,
som skin lik sjela mi når eg elskar deg.

Natta rid fram på ei dyster hoppe,
og spreier blå kornaks over markene.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt, klikk her. For neste dikt, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Pablo Neruda: «Dikt i utval» ved Kjartan Fløgstad, Den norske Bokklubben, 1973.