HM Teddy Lancelot - journalisten

HM Teddy Lancelot - journalisten

  Hans Majestet og ridder av diverse firkantede, så vel som runde bord, har nok en gang skiftet yrke og karriere! Verdens mest berømte og bejublede Golden Doodle gjennom tidene har som kjent pensjonert seg flere ganger, ja, nylig proklamerte vishunden særs resolutt: «Man bør gi seg på topp, og ellers passe seg for fluesopp!»

(En olympisk mester er alltid sulten - -
på nye utfordringer)

  Når dette er sagt og skrevet; Hans Majestets tunge består som alltid skarp, ørene «fluffy», nesen fuktig, og hans hode innehar både kloke øyne og mer visdom enn noensinne. I en alder av 14,6 (eller der omkring) menneskeår har han derfor besluttet å innta en mer bedagelig rolle. Som journalist! HM Teddy Lancelots første «offer» er underfundig nok tidligere og nåværende spasertur-kompis, men den fremdeles så håpløse naboen i bunkersen nede i kjelleretasjen; Martin Mos, forhenværende og broket redaktør i Hundenes Tidende.

  Således er rollene skiftet om, selv om intervjuer HM Teddy ei-Antikvarius Nobilus Dr. Jurid., Med., Prof. Emeritas eller - tuss per mobile Filos., Dogitas Sanctus dei Lancelot, i det følgende (heldigvis) forkortes T, og det stakkars forsofne fugleskremselet Martin som vanlig M. Åstedet for inkvisisjonen er Martins katakombe, i et rosa slør fra skumringens høstskyer fortoner det hele seg faktisk ganske så idyllisk. I tillegg er en haug assorterte snacks stilt tilgjengelig for nyansatt stjernereporter i den anerkjente næringslivavisen SEB (Skyt En Bonde); HM Teddy Lancelot:

  T: Hyggelig at du for en gangs skyld ville ta i mot noen fra en seriøs avis!

  M: Selv takk. Og så er det jo en stor ære å bli intervjuet av selveste Eders Majestet!

  T: Naturligvis! Men vi kan ikke være høflige hele dagen. Til og med et møllspist utskudd av en forfallen smørebladskriver som deg forstår det. Så jeg går rett på sak: Bortsett fra dine noe visne og formålsløse intervjuer du hadde i lokalpressen, ja, de med meg ... Hvis vi ser bort fra det, hva har du egentlig avstedkommet i ditt mangslungne liv?

  M: Nei, si det ... Vel, jeg har jo vært ganske flink til å drikke øl. I hvert fall siden jeg også fylte 14,6 år.

  T: Driver du narr med en meritert adelshund?

  M: Neida. Unnskyld. For min del gikk det i ungdommen mest i tennis. Pluss litt håndball, bordtennis og ett og annet parti lommetennis. Så ble jeg introdusert for Frydenlund. 0.7 liters flasker, de ble kalt murere. Det var ikke bare oppbyggende eller fryd og gammen. Etter oppkast og juling kom Ringnes. Nå er det bare Aass Pilsner for min del. På boks. Så jeg har hatt en viss progresjon, om jeg kan si det med aldri så lite bravur. Dog ganske mikroskopisk. Progresjonen altså, mest sneglefart. Det skal innrømmes. Men boksene til Aass er grønne - det er fremtiden!

(Ikke reklame)

  T: Døgenikt! Din eneste prestasjon her i livet --- har altså vært, og fremdeles er å ta steget fra ballklasking til den ene ølsort etter den andre?

(lengre pause, intervjuobjektet må tre av for åre- og vannlating)

  M: (tilbake) ... Nei, jeg har jo også fått brev fra Aass Bryggeri!

  T: Jaha? Med gullmedalje i da? Eller i det minste et diplom? En slags OL-mester i øldrikking? Imponerende i så fall, men ikke overraskende.

  M: Nei, nei, dessverre. Brevet var faktisk helt tomt. Ikke en aldri så liten spurvefjær inni. Tommere enn undulatburet etter nabokatten! Ekstremt underlig! Men porto hadde de spandert, det er da noe? Riktig adresse var det også.

  T: Jøss, dette er helt spinnvilt! Det må da ha vært noe som lå til grunn for at de skrev brev nettopp til deg?? Eller trakk de bare navn og adresse opp av øl-flosshatten?

  M: Næh, muligens ikke. Noen uker før hadde jeg nemlig som vanlig vært på Kiwi og handlet inn min beskjedne six-pack. Eller to. Glad og fornøyd returnert til heimen var nedturen desto større da jeg til mitt store vemod oppdaget at en av halvliterne var uten innhold! Min «grønne venn» ble behørig inspisert på alle bauger og kantløse kanter, men ikke et hull, skramme eller lyte verken i skrog eller luke var å spore! Den forseglede boksen hadde rett og slett rømt unna påfyll fra Norges eldste bryggeri! En slags ølboksenes Houdini! Hadde en sterk mistanke om at en av de ansatte kunne ha forsynt seg fra fat før påfyll, men slikt kan man ikke fremme påstand om. I hvert fall ikke med kun løse indisier for hånd. Så nøyde meg med å skrive brev til bryggeriet. Formulert i en hyggelig tone, selv Immanuel Kant ville nok vært imponert. Han må da hatt kanter? Men for bryggeriets ledelse burde budskapet fremstå krystallklart: Minimum en refusjon av utgifter for å ha betalt for en innholdsløs vare!

  T: Kunne du ikke bare spradet opp til Kiwi og presentert dem for tomgodset?

  M: Mulig. Men tenkte ikke så langt. Dessuten var jeg lettere animert da jeg oppdaget justismordet. Tross alt siste boksen i første six-pack som var tom. Trodde først det var lettøl. Og så føltes det litt flaut å innrømme at jeg ikke hadde oppdaget det med en gang.

  T: Og til svar fra øvrigheten i Drammen fikk du en like tom konvolutt som ølboksen var for øl?

  M: Ja.

  T: Du er og forblir en erkedust, ja, du er den eneste jeg kjenner med færre hjerneceller enn en tørketrommel på skraphaugen! Drit i Kant, du burde heller bite deg merke i Ibsen! Har du ikke fått med deg et støvfnugg av hans visdom?: «Evig eies kun det tapte!» Eller var det «... det skapte»? Hodet du besitter rumler mer enn et sprukkent melkespann på Mjøsa! Dette gidder jeg ikke mer. Liflige dufter i mitt venstre nesebor tilsier dessuten at jeg må sprinte over til nabodachsen i løpetid!

  Intervju terminert.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: HM Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin olivenolje, sitronskive og sylteagurk, samt Legatet for hjulbente og pensjonerte skribenter. Fotografier © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie.