Gammel moro
Egentlig forstår jeg ikke hvorfor jeg landet i året 1929 i søken etter inspirerende titler og innhold. Ikke at jeg i tillegg havnet i 1928 heller for den del. Greit, det er giktisk, men ikke eldgammelt. Skjønt for en 13-åring er jo de over fylte tretti å betrakte som prehistoriske. Men jeg er ikke tretten, ikke en gang tretti. Jeg er med andre ord fra kambrosilur-perioden. Det har jeg alltid likt. Ikke at jeg er en fossil, men ordet. Prekambrium har jeg også et positivt, om enn nostalgisk forhold til. Problemet er at jeg kan ikke surre så langt tilbake i tid. I hvert fall ikke i søken etter fengslende litteratur. Jeg kunne kanskje sniffe litt rundt Johan Gutenberg, det er riktignok bare rundt 600 år siden, dog med et atskillig større konkylie-sus av historie enn det jeg gravde opp fra 1929 (og der omkring). Problemet er at jeg innbiller meg at han skrev (eller trykket) bøker på gotisk, og jeg blir sliten i øynene av å lese det.
Men hvorfor ikke gå 100 år tilbake? Det klinger atskillig bedre enn 90 i mine voksinfiserte elefantører. Som sagt som gjort: «Norsk formlære jamført med maalføra nordanfjells»? Den hørtes ikke akkurat ut som et festskrift. Men «Nei nu maa jeg le! : sandfærdige og usandfærdige smaahistorier, risper, anekdoter og skrøner»? Det var bedre! Skrevet av Finn Øines (1862-1942), som visstnok var et psevdonym for Aksel Olsen. Etter hvert ringer en mikroskopisk bjelle dypt nede (eller oppe) i min komposterte hjernebark. Så sannelig, det var jo han som ga ut «Terje Viken - den norske los» en eller annen gang! Alle vet jo hvem som skrev selve diktet. Men skrønene, de har jeg ikke vært innom før. På tittelbladet er det også tilføyd; «Utgit av en munter Gauk». Det liker jeg, han må ha hatt sans for humor! Men hva er en rispe? Det er tydeligvis ikke slikt som jeg får over alt på kroppen når jeg ramler over råtne trestubber i skogen på jakt etter sopp (turene må innrømmes å bli sjeldnere og sjeldnere siden jeg bare finner råtne fluesopper og en og annen falsk kantarell). Men iht Det Norske Akademis ordbok er rispe en «oppramset munter fortelling».
Jeg leser den første lille historien. Ørlite vittig, men jeg gidder ikke gjengi den. Lat som jeg er. Den neste heter «En skrækkelig historie», med undertittel «Naturligvis fra Amerika». Og den kan man humre av, selv om den er noget morbid. I det følgende gjengitt i anførselstegn, selv om jeg har «modernisert» språket litt fra 1919. Noen friheter må man kunne ta seg:
«I fjor, en søndag i hundedagene, fant man Josias O’Shant hengende i et tre i omegnen av Titusville i Pennsylvania. Etter å ha skåret ham ned, fant man i hans venstre støvel følgende hårreisende skildring av hans ulykkelige liv:
Jeg henger meg av gremmelse over mine fortvilte familieforhold. Nemlig: Jeg er gift med en enke, som har en voksen datter. Min far besøkte oss ofte, ble forelsket i min stedatter og giftet seg med henne. Min far ble altså min svigersønn og min stedatter ble min mor, siden hun var min fars hustru. Noen tid deretter fikk min kone en sønn. Han var min fars svoger og min onkel, for han var jo min stemors bror. Min fars kone, det vil si min stedatter, fikk en sønn. Han var naturligvis min bror og på samme tid mitt barnebarn, da han var en sønn av min datter. Og min kone var min bestemor, for hun var jo min mors mor. Jeg var altså på en gang min kones mann og barnebarn. Og da ens bestemors mann er ens bestefar, så er jeg altså min egen bestefar! - Og når jeg tenker på det, orker jeg ikke å leve lenger.»
Men så kommer en liten vits (noe bedre enn de foregående), som muligens kan behage enkelte dommere. Eller mer så advokater?:
«En advokat, meget liten av vekst, møtte som vitne for en dommer. Denne, som var en mann av ualminnelig størrelse, spurte: ‘Hvilket yrke har De min lille mann?
‘Jurist’.
Dommeren: ‘De er i sannhet en liten mann, jeg kunne enkelt putte Dem i min lomme.’ Advokaten: ‘ Det kunne De sikkert, og De ville i så fall ha mer juss i lommen enn i hodet.’»
Vel, hva med denne da?:
«’God morgen, Sander,’ sa presten. ‘Det står vel bra til?’
‘Nei’ svarte Sander, ‘jeg har nylig hatt en liten ferie, men jeg var ute for et stygt uhell.’
‘Et uhell? Det var vel ikke noe alvorlig håper jeg?’
‘Jo, jeg mistet min bagasje.’
‘ Hvordan skjedde det?’
Sander så sørgmodig ut. Så sa han med brusten stemme: ‘Korken falt ut av flasken.’»
Mer drukkenskap:
«En meget bedugget herre til vognmannen:
‘Kjø … r meg ti … il Traldevar Manes gate.’
‘Nå - De mener Waldemar Tranes gate?’
‘Javisst - Maldetr …’
‘Ja vel! Hvilket nummer?’
‘Det s … står på porten.’»
Om (selv et sekel senere) en relativt kjent kunstner:
«En norsk og en tysk maler snakket nylig sammen om Edvard Munchs malerier i universitetets festsal, som de begge fant elendige. Især var tyskeren rasende over at ‘slikt smøreri skulle bli utbasunert som stor kunst’. Nordmannen gjorde da oppmerksom på, at det var i Tyskland, Munch først ble hevet til skyene, og at det var tysk reklame som hadde gjort Munch berømt.
‘Jaså,’ svarte den andre. ‘Så vi tyskere skal ha skylden for det også!’»
Forfatteren gjengir også noen historier av Mark Twain (egentlig Samuel Langhorne Clemens, 1835-1910, amerikansk forfatter, humorist, journalist og foreleser) og Harald Meltzer (1814-1862, norsk politiembetsmann og forfatter). De skal jeg heller ikke gjengi. Noe særlig mer fant jeg ikke fra boken. Av nevneverdig art. Gammel moro var ikke så rasende festlig som jeg håpet på. Omtrent som dagens TV-komedier. Tusen å se på, ingen verdt det. Bare én ting å gjøre, ta en Aass eller fem, da ler man av alt!
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilder: Som nevnt over, utgitt - eller som det fremkommer: «Forlagt av Olsens Bokhandel, Kristiania.», Wikipedia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar