Gammel skikk og bruk

Gammel skikk og bruk

  Jeg snublet over en bok fra 1929. Den fant jeg litt artig, så jeg gjengir noen passasjer derfra. Overskriften er med hensikt gjort ørlite misvisende, fordi boken skrevet av Irma Gram heter egentlig «Litt om Skikk og bruk før og nu». Men det er jo noen år siden den gang, så jeg vil driste meg til å påstå at «Gammel skikk og bruk» er ganske dekkende. Det kom forøvrig ut et par andre bøker i Norge om mer eller mindre det samme dette året: «Folkeskikk - man skal og man skal ikke» (av Mimi Krag) og «Bryllupsboken - skikk og bruk ved brylluper». Men jeg forholder meg til den jeg først kom borti.

(Denne passer for meg!)

  Datidens skikk og bruk kunne være ganske diskriminerende ovenfor det «svake kjønn», nå vet jeg ikke om det engang er tillatt å omtale kjønn som svake. Jeg tar sjansen, blir vel ikke riksrett av den grunn. På den annen side, steining praktiseres den dag i dag - av en eller annen merkelig grunn forsvart med religiøse motiver. Pussig nok, men heldigvis ikke her oppe i steinrøysen. Nok om det.

  Så over til en del eksempler fra skikk og bruk nærmere (og lenge før) 1929. Jeg har mye å lære:

  Boken starter med hvordan «etiketten» var på den tid da dronning Marie Antoinette (1755-1793) levde. Hun var høflig til det siste. Da hun skred frem ved giljotinen, kom hun også til å trå på bøddelens fot. Hun skal da etter sigende ha utbrudt: «Monsieur, jeg ber Dem unnskylde meg; det var ikke min mening å trå på Dem.» Denne episoden er ikke omtalt i boken, men det er følgende (omskrevet til noe nærmere dagens språkform av undertegnede, derfor også mine kommentarer i det følgende med uthevet skrift, anførselstegn blir ikke helt korrekt):

  Det er en kjent sak at etiketten i Versailles var nesten utålelig for Marie Antoinette. Fra hun slo sine øyne opp om morgenen til hun lukket dem om aftenen, var det reglement for alt det hun skulle foreta seg. Selv det å vaske hendene kunne hun ikke gjøre uten at et halvt snes personer var tilstede, og hun kunne ikke ta en tur i parken uten å være i stort «toalette» med et kongelig følge omkring seg.

  At alt gikk til punkt og prikke rett for seg var det overhoffmesterinnens plikt å påse, og dronningen kalte henne også derfor for spøk Madame Etikette.

  En dag da Marie Antoinette under en ridetur ble kastet av eselet, ropte hun leende: «Hvor leit at Madame Etikette ikke er her, så kunne hun ha sagt oss hvorledes en dronning av Frankrike hadde å oppføre seg i dette tilfelle!» Videre: 

  Det er ikke forenlig med pene manerer å labbe som en bjørn, eller dumpe ned på stolene så treverket knirker, likeså litt kan det komme inn under kategorien soignert ytre å vise seg ubarbert eller å opptre i flekkete klær og ubørstete sko.

  Følgende hadde jeg litt sansen for:

  Når man telefonerer, skal man straks si hvem man er. Det er uhøflig å stå som anonym og stille spørsmål eller gi beskjeder. Det kunne også være gunstig for noen hver av oss å huske på at telefonen er en nyttegjenstand og ikke et underholdningsnummer.

  Og:

  Restaurantlivet florerer i våre dager. Det er skikk og bruk at herren går først inn av døren til restauranten når han er sammen med damer.

  Røveren er jaggu sammen med flere damer!! Mer: Damer skal huske på at når de er ute og superer, skal de ha noen småskillinger med seg i sin veske til garderobedamen. Disse er alltid så snille og hjelpsomme, men så bleke og trette når en selv kommer munter og glad ut fra en vellykket dame.

  Forfatteren har et ganske brutalt, men muligens troverdig tilbakeblikk på fortidens behandling av de gamle:

  Det var de primitive forhold som drev stenalderfolkene til å slå i hjel de gamle uten nåde, mens det derimot er all kulturs kjennetegn at man viser dem hensynsfullhet fremfor de yngre. Og her er det at et menneskes takt og hjertelag skal stå sin prøve.
  Når man er sammen med gamle, priser man ikke særlig sin egen tids fortreffelighet, jazzens og sportens herlighet. Akkurat da behøver heller ikke Munch og Karsten fremheves på Tidemand og Gudes bekostning.

  Så handler det om bordskikk. Her har forfatteren dratt frem et fantastisk eksempel fra 1624 hvor en oberst for et Elsassregiment (gamle Alsace antar jeg) ga følgende regimentsordre til sine offiserer da de skulle spise hos en østerriksk erkehertug:

1.     Hils pent på Hans Høyhet i ordentlig drakt og med blanke støvler. Man må ikke komme halvfull i slikt selskap.

2.     Ved bordet må man ikke ri på stolen eller strekke benene fra seg i full lengde.

3.     Man må ikke drikke etter hver bit, da blir man for fort full. Begeret tømmes ikke mer enn halvveis etter hver rett, og før det drikkes tørker man munn og knebelsbart.

4.     Man tar ikke med hele hånden opp i matfatet. De avgnagde ben skal ikke kastes bak stolen eller under bordet.

5.     Man må ikke slikke av fingrene, ikke spytte på tallerkenen eller snyte seg i servietten.

6.     Og så får alle til slutt huske på ikke å tømme så mange begre at dere faller av stolen og ikke kan gå rett fra bordet.

   Det kan virke som den stakkars obersten ikke hadde de aller største forhåpninger til utfallet, men synd det ikke gjengis noe referat fra måltidet! Deretter følger masse om dagens skikk og bruk (for 90 år siden) om hvordan man skal holde kniver og gafler, når man kan konversere eller når det er best å la være. Jeg likte følgende lille kommentar:

  Ikke alle kan uten å miste sin popularitet svare som han som ble spurt av sin borddame om hvordan han spiste fisken: «I taushet, frøken.»

  Skjenking i glass er alvorlige greier:

  Det ser fælt ut å la flasken ligge oppå håndflaten mens man skjenker. I Tyskland, hvor drikkeseremonien etterleves som et religiøst ritual, blir en slik maner oppfattet som en fornærmelse og er tilstrekkelig grunn til duell.

  Irma Ingertha Gram (1873-1945, født Schram, norsk kunsthistoriker), har et kapittel med overskrift «Cocktail og cigaretter». Røkere hadde hun nok ikke særlig til overs for, cocktailer syntes heller ikke å være favoritten:

  Noen større skade skjer jo ikke om man tar seg en cocktail før man legger i vei med kjøttkaker og saftsuppen, men å by sine gjester foran en middag som er beregnet på å være en kulinarisk nytelse, det må sies å være en malebarisk uskikk. […] En annen uskikk begynner også å bli alminnelig nå, selv ved gode middager, den at enkelte ikke kan la være å røyke mellom rettene. Når disse enkelte forteller andre, at de ikke merker noen forminskning i nytelsen av mat og vin sammen med og etter sigaretten, så viser det bare, at enten har de lite utviklede smaksnerver fra naturens hånd, eller også er de sløvet på dette gebet. En del av dem er vel også så pasjonerte kjederøykere, at de ikke kan gjøre brudd på sin tilvante kjederøkning så lenge de er våkne.

  Er ikke «malebarisk» et malerisk ord? Litt historie om tobakkens innførsel til Europa får man også:

  Men helt siden Jean Nicot i 1560 innførte tobakksplanten til Frankrike, har det alltid ved siden av produktets lidenskapelige tilbedere opptrådt hissige motstandere. Forfatterens historie om solkongens (Ludvig XIV) avsky for tobakken skal jeg ikke dra frem her.

  Fremmedord er et annet kapittel, forfatteren trekker frem eksempler fra både tyske, franske og engelske språkinvasjoner. Hun finner dem til tider fordelaktige:

  For dem som er så fine på det at de ikke kan ta ordet å svette i sin munn, er det da godt at de har verbet å transpirere å ty til i stedet.
  De er også ganske gode å ta tilflukt til når vi vil pynte litt på en ting. Når kjøttsuppen er lovlig tynn, så hjelper det på samvittigheten å kalle den consommé, likesom fisk i frityr lyder langt flottere enn fisk i fett.
  Det er jo også forskjell på å være president og formann, direktør og bestyrer, og folk som har gasje å heve er liksom mer høyt på strå enn de som får sin lønn utbetalt. Hvem husker ikke anekdoten i Simplicissimus: «Mama, Geheimeraths sind doch viel feiner als wir, die essen nicht Abendbroth, sie soupieren,» og av fulle folk og små barn skal en jo høre sannheten. Simplicissimus var et tysk satirisk vittighetsblad utgitt fra 1896.

Vinnskipelighet. Er det begrepet allment kjent? Var det ei for meg. Det er i Det norske Akademis ordbok forklart under «betydning og bruk» som (litterært): «det å være vinnskipelig; flid, strevsomhet, nøysomhet som man viser i sitt arbeid eller yrke». Og (mer sjeldent) «streben etter økonomisk vinning, makt og prestisje». Et helt kapittel er viet temaet i boken fra 1929. Det virker som ordet allerede da var i ferd med å gå i glemmeboken, for som forfatteren skriver:

  Det er med ord som med pengestykker, de slites, de mister sitt preg, og blir ukjennelige. Det hender også at de kommer ut av kurs, som tilfellet var med skilling og daler.
  Et slikt ord som har gått av bruk, er for eksempel vinnskipelighet, dette substantiv som ikke bare dekker begrepet på, men også øke sitt jordiske gods, være nøysom og ordentlig.

  Det var flere kapitler (blant annet om barneoppdragelse), men … Nok er av og til mer enn det!

Kilder: Irma Gram: «Litt om Skikk og bruk - før og nu», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1929, Wikipedia

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.