Ganske gammel

Ganske Gammel


  Hva skal man si? Det er bare å innrømme, jeg er tilbake i sumpen - riktignok ikke en antikk sådan. Mer antikvarisk. Om litteraturen forfølger meg eller motsatt er uinteressant. Jeg befinner meg med andre ord fremdeles i år 1919: «Den røde taake : en moderne sjørøverroman» av Øvre Richter Frich frister litt. Men til slutt må jeg innrømme at den eneste grunnen til dét er at selvsamme Frich anmeldte og skrev om flere av Ibsens skuespill, så jeg slår det fra meg. Kan ikke dra Ibsen inn i alt, selv om jeg nettopp startet. Dessuten, rød tåke? Smuglet de rødsprit? Spiller ingen rolle om det så var rødbrus, jeg har nok av regnbuens andre koloritter i mine egne Andromedatåker. Det positive er at i det siste har de blitt grønne, hvorvidt Aass eller min fordums TV-helt «Kermit the frog» er dominerende, står litt, vel; sløret før meg.


  «Fra bakteriernes verden : et lille indblik i moderne bakteriologi og nogle af dens resultater». Nei takk! Men utgitt på Martins forlag? Er jeg så gammel? Litt tafatt må jeg konstatere at jeg nærmer meg. Men hvilken bakterie har gått i glemmeboken. Sikkert noe fra Anus Horribilis. Eller var det Annus? Drit i det. Jeg søker videre: «De to typer av goudaost og edamerost». En tynn bok, bare 32 sider, det er positivt - nærmest som hefte å betrakte. Men etter forrige bok mistet jeg matlysten. «Det geniale menneske» fenger heller ikke. Mest fordi jeg er redd for å få mine bange antagelser bekreftet. Men, det skal jeg ha, Dostojevskijs «Idioten» har jeg i det minste lest! Først 10 år senere forstod jeg hvorfor den hadde en litt merkverdig slutt; da det omsider gikk opp for meg at jeg bare hadde ervervet bind én (av to). Hvor dum kan man bli?


  «Lysstreif over livsproblemer»? Tja, det kunne ha vært smart å titte litt nærmere på. Nå som det går mot høst og verre. Men hvorfor har nesten alle jeg kommer innom i året 1919 analysert og skrevet om Ibsen? Forresten ikke så rart at forfatteren Hans Tambs Lyche (født 1859) gjorde det, han var jo grunnlegger av tidsskriftet «Kringsjaa». Og selv om han døde så tidlig som i 1898, var det vel hans enke som frem-promoterte den posthume utgivelsen. Jeg skal ikke gjengi noe særlig, men mot slutten av boken finner jeg et sitat: «Lad os sanke og samle paa lyspunkter!» I etterpåklokskapens navn burde jeg muligens ha plukket ut mye mer, for det er mange kloke ord og tanker i boken. Men kapitlene er lange.


  «Tidsbefragtning» av den dansk-norske sjørettsjuristen Johannes Jantzen (1865-1946) får det til å nappe så vidt i høyre lilletå. Forsømt som den er, finner jeg det klokere å hente frem neglesaksen enn en innføring i shippingens mange griske sider. Nei, hva var det jeg sa? Når sant skal sies har næringen også bidratt med gaver til folket. Hver gang jeg spiser hvalbiff sendes en liten tanke til Jahres monument i Sandefjord. Bare synd det er slutt med Kosmos’ famøse fasanmiddager! «Kirkestevnet i Drammen 7.-8. september 1919 : foredrag og taler» burde jeg nok studere litt nærmere, i og med at hundreårsjubileet er rett rundt hjørnet. Men jeg skal la arvtagerne få feire i fred. Det er mange andre bøker med kristelige innfallsvinklinger, man skal ikke helt utelukke at det har en sammenheng med den første verdenskrigs avslutning.


  «Peik- og Fjeldmusbøkerne og andre fortællinger for de unge. 6 : Den rette» av Barbra Ring (1870-1955) høres litt morsom ut. Men igjen, det blir for lange historier å gjengi. Fjellmus kan jeg ikke huske å ha observert, men noen spissmus har det blitt opp gjennom årene. Mest fordi Waldemar (min fordums beste venn og skogkatt) slepte stolt inn hauger av dem gjennom soveromsvinduet. Feller nesten en nostalgisk tåre i minne om da han komponerte en sang som han mjauende fremførte på min bursdag; refrenget lød «Vil du være skatten min, jeg kan være katten din!» En og annen hare har jeg også fått øye på, men det var før (og etter) Waldemars tid. Et lemen også, han var forresten illsint! Nok om det, folk må tro jeg er smårar. Greit, stryk troen.

  Tro omtales også - ikke helt overraskende - i «Kristendom og norskdom : festskrift til Christopher Bruun», utgitt i anledning prestens 80-årsdag. Bruun gikk bort året etter, og som kjent er; han forrettet i Ibsens begravelse noen år før (1906), de to traff hverandre allerede i 1864 i Italia. Liten tvil hersker om at Ibsen brukte Bruun som en av flere modeller for «Brand». Bruun fikk nærmest heltestatus etter å ha kjempet på dansk side under sammenstøtet med Preussen ved Dybbøl våren samme år. Synlig utkjørt kan han ikke ha blitt av tumultene, etter å ha blitt dimittert i august, vandret han like greit hele veien til Roma, for så å treffe sin mor og to søsken i Genzano, hvor Ibsen ferierte og flørtet med den ikke synlig imponerte enken. Suzannah Ibsen ankom først noen uker senere…


  Nei, nå må jeg skjerpe meg - får være måte på!


For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.