Ivan Turgenev - Spurven

Ivan Turgenev - Spurven

(Turgenev)

  Turgenev (1818-1883) var en av Russlands mange berømte forfattere under 1800-tallet. Men ulikt flere av sine kollegaer, kom han fra en rik familie, og han fikk et relativt langt liv (i forhold til datidens norm under det russiske tsar-regime). Turgenev kom allerede som 15-åring til universitetet i Moskva for å studere filosofi, historie og litteratur. Han fortsatte studiene i St. Petersburg og i Berlin (1838-1841). Turgenev oppholdt seg nesten tretti år i utlandet, dels i Tyskland, dels i Frankrike. Hans gjennombrudd som dikter kom i 1852 med boken «En jegers dagbok», en samling skisser og noveller. «Fedre og sønner» fra 1862 er regnet som hans hovedverk. Mange av det 19. og 20. århundres berømte diktere, i Russland som i Vesten, er blitt inspirert av hans kunst, blant dem Thomas Mann, Jakob Wassermann, Hermann Hesse mfl. Selv var han påvirket av bla Goethe, og ga også ut (1856) en bok med den ikke helt ukjente tittel «Faust». Turgenev døde av ryggmargskreft i Bougival, nær Paris.

  Jeg husker ikke hvem som skrev det, og heller ikke hvorfor utsagnet kom til erindring etter å ha lest Turgenevs fantastiske dikt «Spurven» (fra april 1878), men det var følgende digresjon: «Fornuften kan ikke styre deg. Bare hjertet. Og noen ganger gir det hjertet dikterer ingen fornuft i det hele tatt. Allikevel må det følges.» Det ligner litt på det Lev Tolstojs (1828-1910) skrev en gang: «Fornuften har ingenting lært meg. Alt jeg vet, alt som er blitt gitt meg, er blitt åpenbart meg gjennom hjertet.» Kanskje det jeg minnes er en avlegger fra Tolstojs tid.

  Så til diktet, som for meg fremstår mer som en liten historie (grunnet oversettelsen?), kortere enn novelleformen, ja nærmest som en stubb å regne. Jeg ble uansett sterkt grepet, kanskje fordi jeg generelt er glad i spurver. Det er ikke alltid lett å forstå ens egne aparte beveggrunner:

Spurven

  Jeg var på vei hjem etter en jakttur og gikk oppover bjørkealleen i parken. Min hund løp foran.
  Plutselig saktnet den farten. Så snek den seg forsiktig fremover - som om den været vilt.
  Jeg kastet et blikk på veien og fikk øye på en fugleunge med gult nebb og dun på hodet. Den var falt ut av redet …
  Heftige vindstøt rystet og slet i bjørkenes grener ...
  Der satt den vesle fuglen urørlig, hjelpeløst strakk den ut de spede vingestumpene …
  Hunden nærmet seg langsomt.
  Da falt plutselig en gammel svartbrystet spurv som en sten rett ned foran hundens snute. Den bruste med fjærene og pep ynkelig. Gang på gang kastet den seg med fortvilte klageskrik mot hundens vidåpne gap, helt fra seg av redsel. Den ville skjerme ungen med sitt eget legeme … ofre seg selv … men hele den vesle fuglekroppen sitret av skrekk … stemmen var hes og vill.
  Hunden måtte jo forekomme den som et kjempestort uhyre! Likevel hadde den ikke kunnet holde seg i ro der oppe på sin trygge gren i bjørken … En makt sterkere enn den selv rev den ut av tryggheten og tvang den ned.
  Tresor, min hund, stanset forbløffet. Så trakk den seg litt unna … Øyensynlig følte også den noe av denne hemmelighetsfulle makten.
  Jeg kalte hunden tilbake og fjernet meg varsomt med hjertet fylt av ærefrykt.
  Ja, smil ikke … for nettopp ærefrykt var det jeg følte for denne heltemodige vesle fuglen, for den overstrømmende kjærligheten som ga den slik kraft!
  Kjærligheten - tenkte jeg - er sterkere enn døden, sterkere enn dødsangsten. Bare kjærligheten, ja, den alene styrer vårt liv, opprettholder det og gir mening.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige omtalte forfatter/lyriker, klikk her.

Kilde: «Russland forteller - russiske noveller», valgt og presentert av Elsa Uhlen, Den norske Bokklubben, 1967, Wikipedia.