Arnulf Øverland - Riksmålforkjemperen (II)

Arnulf Øverland - Riksmålforkjemperen (II)

  Her følger andre og siste referat fra Øverlands lille, og til tider ganske forlystelige «riksmålkamp»:

  Naturligvis er det en enorm kvalitetsforskjell på menneskenes individuelle prestasjoner. Enkelte - Kopernikus, Darwin - flytter oss over i en ny tid. Andre holder i all beskjedenhet noen forelesninger eller skriver noen bøker. Atter andre hører på forelesningene og leser bøkene. De fleste gjør heller ikke det. Og allikevel er der alltid noe som trenger igjennom - en viss sivilisasjon får vi alle del i, vi er alle arvinger. Og vi har ubegrensede masser å forsyne oss av. Akkurat som Askeladden kan vi ta med oss så meget gull og sølv, vi orker å bære. Om vi vil ha gull og sølv.
  Men det er ikke så sikkert.

  Lærere ved den høyere skole mener i de senere år å ha lagt merke til, at elevene våre har vanskeligheter ved å lese våre klassikere på deres eget språk. De «fire store» som for tredve år siden ble «hjemkjøpt» til Norge - deres bøker ble jo inntil da trykt i København - dem kan vi snart ikke lese uten å få dem oversatt til «bokmål». Hele vår riksmålslitteratur sender vi tilbake til København.

  I desember 1951 ble dette forhold behandlet i en kronikk i «Politiken». Den åpner med spørsmålet: «Kan Norge undvære sine klassikere?» og den slutter slik:

  «En litteraturindsats, som har paavirket hele Europa, da Norge skabte europæiske strømninger ved sine digtergenier, vil paa originalsproget komme til at tilhøre det danske folk, ikke det norske. Kan nordmændene med kaldt sind se paa, at deres store slægtled af digtere efter døden - i deres egen skikkelse - vandrer over til Danmark, mens nordmændene faar dem i en ringere og uægte udgave?»

  Det er dette, at vi avskaffer vårt språk og testamenterer vår nasjonallitteratur til Danmark - det er det rette man i Stortinget kaller «et nasjonalt reisningsverk»!

  Nordmennene er et lite folk, og det er ikke særlig rikt. Vi har hatt en rikdom, vår diktning. Gir vi den fra oss, da blir vi fattige.

+ +

  Lenge har vi trodd, at språkreformen av 1938 - som de tidligere reformer - bare dreiet seg om noen harde konsonanter her og der. Og mange har ment at Riksmålsforbundets og Foreldreaksjonens agitasjon var utidig og full av overdrivelser. Men efter hvert som barna vokser opp og lærer seg det nye bokmålet, er vi begynt å forstå. Det dreier seg ikke om noen få a-endelser, men om tusen. Ni hundre hunkjønnsord og ytterligere hundre a-endelser i intetkjønn flertall og i fortid av svake verb.

  Enkelte nystavinger vil vel bare virke som et muntert innslag i teksten, som for eksempel når en huleboer skal skrives holebuer. Men når substantivene i flertall ubønnhørlig og uavlatelig skal ende på -er: sakførerer, rørleggerer, skipsrederer, skredderer, da blir det adskillig tørt knirk.

  A-endelsene blir allikevel de verste. Jeg låner et eksempel fra en artikkel av Sten Sparre Nilson i Samtiden, nr. 5, 1953. Han gjør oppmerksom på, at eksemplet er konstruert, men tilføyer, at hver eneste av a-ene er enten påbudt eller tillatt i offisielt norsk riksmål av idag, det såkalte bokmålet:

  «Italia har forkasta forslaga fra Jugoslavia om ordninga av krigsgjelda, og Belgia har nekta å vera med i nemda som skal avgjøra spørsmåla om utleveringa og overføringa av fangetoga fra Tyrkia til Persia. India har klaga over behandlinga av de folka som har utvandra til Australia. Klaga blir behandla i hovedforsamlinga.»

  Fonetisk er altså bokmålet en eneste ulåt.

  Det fikk vi kanskje finne oss i, hvis der bare var mening i det; men det er dessverre knapt nok forståelig. Forbudet mot bruken av genitiv fører til uoverstigelige vanskeligheter for den som skal skrive, selv om dette forbud ikke er kategorisk.

  For noen år siden sendte Molotov en note til den finske regjering. Det ville da ha falt naturlig, om avisen hadde omtalt den som «Molotovs note». Men det gikk ikke an. Altså skrev de «noten til Molotov», når de mente noten fra Molotov, til den finske regjering!

  I gamle dager hendte det, at Riksrevisjonen efter omstendighetene ikke ville «bemerke» noe til en sak, som den fikk seg forelagt. Men idag heter det, at dersom saken blir forlikt med et utlegg på 6000 kroner, vil Riksrevisjonen «ikke merke noe» til dette.

  Det klages over at ungdommen skriver dårlig. Men er lærerne bedre? I 1954 fikk realskoleelevene til avgangseksamen følgende oppgave i norsk stil: «Hvilke fordeler byr Oslo på friluftsliv?»

  Enn journalistene - hvorledes skriver de?

  «Ung gutt bragt på sykehus etter stup i Torggata.
  Mistet føligheten i begge armene.
  En 17 år gammel gutt fra Sørum mistet forleden følingen i begge armene under bading på Torggata Bad …»

  Hadde én av disse språklige vanskapninger forekommet, ville man ha tilskrevet den den aller ondskapsfulleste trykkfeilsdjevel. Men de to misfostre utelukker denne unnskyldning. Det er en eneste ide som har besatt journalisten: der er ikke noe norsk ord som heter følelse.

  Jeg skal bare nevne ett eksempel til:

  Den tredje dag efter Jesu død gikk noen kvinner hen til hans grav. der var stenen veltet fra, og graven var tom. Men en engel stod der, og han sa til dem: Den dere søker, er ikke her; han er oppstått.

  På bokmål kan vi ikke bruke sånne sammensatte verb. På bokmål må engelen si: Han er ikke her; han har stått opp.

  Dette er selve bokmålet.

  Istedenfor den saklige klarhet har vi fått den sløve omtrentlighet eller den rene galimatias (til istedenfor fra). Og istedenfor oppstandelsesbudskapets høyhet, får vi den morgengretne beskjed, at han er ikke her, han har stått opp.

  Og dette er nok folkemål, men det er ingen engletunge.

+ +

  (Egen betraktning: Øverland fyrer seg noe opp når det nærmer seg avslutningen, moro er det lell):

  Man kan vedta en politisk programpost om at alle mennesker er like dumme. Den kan kanskje også gjennomføres, hvis bokmålet blir gjennomført. Riksmålsfolket holder på en annen politikk. Vi vil ikke forby noen å lese dårlige bøker eller skrive et sjusket språk. Det må de få lov til, om de har lyst. Men når ungdommen hindres i å tilegne seg et dyrket språk og en rik litteratur, da anser vi ikke dette som et tegn på demokratisk sinnelag eller omhu for ungdommen.

  For å si det rett ut: Vi vil, at adgangen til kulturverdiene skal stå åpen for alle, så alle kan finne mulighet for åndelig utvikling. Men den likhet, som kan oppnås ved at adgangen til kulturverdiene blir stengt, den vekker ikke vår begeistring. Det er ikke vår drøm, at alle skal bli like dumme.

  I alle land er der forskjell mellom skriftspråk og folkemål. Forskjellen er like stor i andre land som i Norge. mange steder er den større - i Tyskland, i Frankrike, i Italia, i England. Men det faller ingen englender inn at London-cockney skal bli det offisielle engelske skriftspråk.

+ +

  Da tyskerne i 1864 underla seg Sønder-Jylland og i 1871 Elsass-Lothringen, satte de i gang en systematisk germanisering av befolkningen i de erobrede områder. I skolene ble dansk og fransk erstattet med tysk. men ellers ble befolkningen humant behandlet - fikk beholde sin eiendom og sitt arbeide og fikk leve omtrent som før.

  Vi riksmålsfolk blir også humant behandlet. Vi blir behandlet som en beseiret fiende.

+ +

  Vår språkstrid er tragisk og latterlig. Jeg vil tenke på noe ganske annet. Jeg vet tre ting som er skjønne:

  Det er en ung, frisk og velvoksen menneskekropp.
  Det er et språk, som gir et klart, rytmisk og levende uttrykk for menneskeånd.
  Og det er stjernehimmelen, som - Gud være lovet - ligger utenfor Kirkedepartementets maktområde!

For forrige innlegg, klikk her.

Kilder: Arnulf Øverland, «Riksmål, landsmål og slagsmål», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1956.