Arnulf Øverland - Riksmålforkjemperen (I)

Arnulf Øverland - Riksmålforkjemperen (I)

  Øverland (1889-1968), som jeg har omtalt før (se feks. her), var ikke bare en kjent forfatter og lyriker. Han var også «ihuga» (a-endelser likte han ikke) riksmålforkjemper. Her følger enkelte utdrag fra hans bok «Riksmål, landsmål og slagsmål». Det kan kanskje virke litt misoppfattet, men jeg innrømmer i min gjengivelse å ha «fornyet» språket hans fra 1956 ørlite (feks «sprog» til «språk» osv.).

(Øverland)

  Wikipedia skriver om striden mellom bokmål og riksmål bla: «Riksmål var inntil 1929 det offisielle navnet på det alminnelige norske skriftspråket til forskjell fra «landsmål». Bokmål er en videreføring av denne formen gjennom senere rettskrivningsreformer.» Videre: «Mellom 1938 og 2005 var det tidvis betydelige forskjeller mellom riksmål og bokmål, og de fremstod i denne perioden som klart forskjellige målformer, særlig før 1980-årene.» Og: «Etter at samnorskpolitikken ble oppgitt, har reformer i nyere tid innen både bokmål (1981 og 2005) og riksmål (1986) gradvis brakt målformene nærmere hverandre, og etter den store bokmålsreformen i 2005 var det bare få forskjeller mellom riksmål og såkalt moderat bokmål. Norges største avis, Aftenposten, fulgte riksmålsnormen inntil avisen fikk utarbeidet sin egen norm i 2006, som avisen betegnet som moderat bokmål.»

  Så var det fra Øverlands snaue 50 siders bok:

  At det føres språkstrid i grenseområder med blandet befolkning som i Sør-Jylland, det vet vi. Og at det forekommer strid om språket i stater, hvor befolkningen er av forskjellig nasjonalitet, som i Finland, det er en kjent sak. Men i hele den vide verden er det bare ett folk som fører innbyrdes språkstrid, og det er nordmennene.

  Alle andre folk er stolte av sitt språk, de holder det i ære, fordi språket er deres åndelige arv og felles eie, og fordi det er språket som bærer deres kultur. - Vårt språk, sier de, det er det som holder oss sammen og gjør oss til en nasjon. Språket, det er oss!

  Hva sier nordmennene?
  - Dansk! sier de.
  - Bokmål! sier de.

+ +

  Vi er blitt språklig splittet. Det har sine historiske årsaker, som er kjent. Landsmålsagitatorene pleier å fortelle, at dansk språk ble tvunget på oss. Det er ikke tilfelle, og det hadde heller ikke latt seg gjøre.

  Hvorfor det?

  Simpelthen fordi vi hadde ikke noen folkeskole i den tid, da vi var forent med Danmark. Og det lar seg ikke gjøre å tvinge et skriftspråk på et folk, som hverken leser eller skriver.

  Forholdet er det, at vi fikk dansk skriftspråk, fordi vi hadde glemt vårt eget.

  Under foreningen med Danmark var København «Tvillingrikenes» hovedstad. Der lå Universitetet, derfra kom embedsmennene. både nordmenn og dansker. De norskfødte embedsmenn, de talte norsk, men de skrev dansk, for der fantes ikke lenger noe levende norsk skriftspråk.

  Det gammelnorske ble i unionstiden hverken talt eller skrevet andre steder enn på Island. Talespråket i Norge var oppløst i en mengde forskjellige bygdemål. Men mange av disse bygdemål, særlig i det syd-østlige av landet, var ikke mer forskjellig fra dansk, enn at det danske skriftspråk godt kunne brukes. Slik vant det innpass i Norge.

  Men i tidens løp er det blitt sterkt fornorsket - og ikke bare i Norge, men i noen grad også i Danmark.

  I tiden omkring 1700 var det danske språk nær ved å bli oppslukt av tysk. Både Frederik IV og Christian VI talte tysk, kommandospråket ved hæren var tysk, og under den danske krone lå hertugdømmene Schleswig og Holstein, relativt store landområder med overveiende tysktalende befolkning.

  Nordmennene i København øvet en virksom motvekt mot tyskheten. Danmarks første store dikter het Ludvig Holberg!

  Der er et dansk innslag i norsk kultur, og et norsk innslag i den danske. Hverken dansker eller nordmenn er blitt ringere av den grunn.

+ +

  De fleste av oss taler sin barndoms dialekt, og den kan vi godt holde på. Men selv om vi taler forskjellige, mer eller mindre utpregede bygdemål, vil vi helst lese riksmål. Riksmålet er vårt naturlige skriftspråk.

  Riktignok var der mange bønder, særlig på Vestlandet, som først gjennom landsmålet førte seg rustet til å ta del i vårt kulturliv. Og deres bidrag til norsk diktning har vært av stor betydning. Vi ville nok ha følt oss fattigere, om vi ikke hadde hatt landsmålsdiktningen.

  Det er heller ikke bare vår litteratur, som har fått frodigere vekst gjennom den. Hele vårt kulturliv har blitt rikere. Selve riksmålet har suget næring av bygdemålene. Uten denne fornorskningsprosess er der fare for, at riksmålet ville ha stivnet. Det kunne ha blitt et papirspråk, jeg hadde nær sagt, et bokmål! Når dette ikke har skjedd, er det fordi det bygger på levende tale og - i atskillig utstrekning - på norsk folkemåls grunn.

  Det er altså ikke nødvendig å treffe lovbestemmelser om denne språklige prosess; den foregår av seg selv. Ethvert levende språk har sitt stoffskifte, og det opphører først ved døden.

+ +

  Intet kan hindre at språkene vokser seg sammen. Det er bare våre motstandere som tror, de må komme den naturlige utvikling til hjelp ved å gi lover om, at den bør foregå. Det er på dette punkt vi er uenige.

  Vi mener for det første, at det er unødvendig å påskynde en utvikling som foregår med den fart, veksten i norsk språk har idag. Og vi mener for det annet, at det er umulig ved lovbud og regler å gripe inn i det naturlige utviklingsforløp uten å gjøre skade.

 Vi ser, hva alle de velmente forsøk har ført til: Det offisielle «bokmål», som administrasjonen bruker, og som våre barn får lære seg på skolen, det er så ulidelig affektert og unaturlig, så vanskapt og forkrøplet, at et friskt og levende pøbelspråk ville være ti ganger å foretrekke.

  Jeg har sagt dette før, og da har gjerne landsmålspressen referert meg slik: «Øverland kaller det norske folket pøbel!»

  Nei, jeg gjør ikke det. Men det hender jeg kaller en spade en spade. Og det hender at jeg undres på, om der ikke finnes pøbel - naturligvis ikke i Norge, men i utlandet?

  - Kyss meg på flesket! sier folk i Oslo. Det er vulgært, men det er ganske overbevisende. En kan bent frem fristes til å si det av og til.

  Å jo, der finnes nok pøbelspråk. Og forbryterspråk, og omstreiferspråk. Der finnes idrettsjargong og studentersjargong; der finnes sjømannsspråk, journalistspråk, forretningsspråk, juristspråk, prestespråk, barnespråk, damespråk - og det verste av alt - departementsspråk:

  «En har mottatt Deres skriv …»
  Javel, det er enda godt, at noen har mottatt det, men hvem? - Der er da for alvor ingen som kaller seg selv «en»? Og hvis noen sier «et skriv», da er han en trebukk og ikke et levende menneske.

  Hva heter det på norsk?
  Jeg har fått Deres brev, heter det!
  Imidlertid skal et brev nu hete et skriv. Men hva skal vi da kalle en bok? Det går jo ikke an å kalle en ting, det den heter?
  En bok bør hete «et les»!

+ +

  Det er godt og vel dette, at vi skal bygge på folkemålet. Det må vi, og det gjør vi. Men vi kan ikke skrive sånn som vi snakker.

  Om sommeren hører jeg gjerne på værmeldingene, og en av dem som leste opp leksen (nu er det visst et par år siden), begynte slik: Dette er metlogisk instutt.

  Ganske visst forstod jeg, hva han mente; men jeg vil allikevel fraråde, at man legger hans talemåte til grunn for skrivemåten. Gjør vi det, da vil skriftspråket efterhånden bli temmelig kortfattet. Jeg vil iallfall ubetinget foretrekke den gammeldagse, stivbente og reaksjonære skrivemåte, meteorologisk institutt.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Arnulf Øverland, «Riksmål, landsmål og slagsmål», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1956, Wikipedia.