Teddy Lancelot - Murmeldyrets epilog

Teddy Lancelot - Murmeldyrets epilog

  Som den mest berømte og dekorerte Golden Doodle i universet, må jeg innrømme
å gi et langt ekornskinn i hva folk skriver om meg. Det er faktisk slitsomt med all publisiteten og viraken rundt mitt noble åsyn. Dommen i Høyesterett er avsagt for lengst, men journalister plager meg fremdeles. Bare fordi jeg er Ridder av det runde Bord?!

(Jeg slapper av)

  Av og til undres jeg om det er «Den gales» skyld. Var det ikke han som først begynte å skrive om meg? Nuvel, spinnvill som en lobotomert gnager er han, det er sikrere enn mitt depositum i Svinekotelettenes Landsforbund. Men, under sterk tvil, en liten skjerv skal han ha, han er kurant nok å gå på «luftings» med. Bare så trist at han aldri kan holde kjeft under turene! I tillegg må han alltid prate med alle andre hunder og deres undersåtter! Særlig irriterer det meg, når han infantilt sier, eksempelvis til en valp, «Åh, så fin du er da!». Som om han vil at jeg skal bifalle, eller enda verre, at ikke jeg er finest!! Saken er at jeg hater valper! Hvorfor er jeg ikke sikker på, det er muligens en angst for at de plutselig skal bite og dra meg i venstre eller styrbord øre. Skarpere tenner enn valpens finnes ikke, det må muligens være hvithaiens, pirajaens eller krokodillens. Men de er jeg ikke redd for, jeg bader stort sett i Sognsvanns ferskvann (hvor jeg også kan innta leskende drikke) eller på hytta, hvor jeg bare vasser og snapper til meg en og annen tangloppe. Stort sett, veldig stort egentlig, slapper jeg av. Som Pink Floyd skrev, eller kunne ha skrevet; «Slæpp off, have a cigar, you’re gonna go far».

  Livet er hardt. På tross av sigarføringen. Som nobel hund burde jeg få innta alle måltider når det MEG (moi!) selv behager, og ikke mine sponsorer. Eller heter det bidragsytere? Men hva får jeg? En enkel frokost bestående av Dentastick, fulgt av tørrfor (!!) i form av runde kuler, en sjelden gang ispedd reven Gaudaost eller leverpostei. Og så til lunsj, kun et valg mellom to retter; det være seg oksepinne eller tørkete griseører, som til overmåte blir slengt til meg på en lemfeldig måte ute på plenen! Etter det er det ikke et eneste frø å få, jeg vansmekter helt frem til middag hvor det vanker en pølse på usle 400 gram! For å ydmyke en stakkar enda mer, har de til og med kalt det vakuumpakkede misfosteret for «Vom»! Som om jeg var en simpel landstryker. Heldigvis, og av og til, blir jeg tilgodesett, som en greve (eller baron) fortjener, pølse på en halvkilo (riktignok også vakuumpakket, men innsmurt med saftig gåse- eller ekornlever) merket «Gourmet». Porselenstallerken mangler, men, jeg er en snill og tålmodig kar - DET vil alle som kjenner meg underskrive på! Til og med den gale.

  Som sagt; livet er hardt. Et reelt hundeliv. Men, når sant skal sies, har det også vært en del frynsegoder i kjølvannet av mitt Don Juan-yrke og mine meritter. Etter «morgenluftings» får jeg nemlig tørrfisksnadder (kun tredje-sortering, da kjeltringen «Den gale» tviholder på første sort for seg selv). Et par ganger om dagen lusker jeg ned til ham og blir (som fortjent) innvilget snacks ala «kyllingpinne», «Schmackos» og «Softies». Mellom de ørsmå, men
kulinariske opplevelsene lunter jeg teatralsk opp igjen til matmor og matfar og resiterer fra Hamsuns «Sult» eller «Landstrykere», første bind i hans trilogi om August. Da vanker det en god del der også, selv i juli. Mennesker er så dumme! Det er bare å la være og fortelle om mitt snacks-inntak hos den andre part, så får jeg dobbel dose!

  Bortsett fra første morgentur er hoffet åpent for videre turer utover dagen. Greit nok, ofte blir jeg med «Den gale» på «butikkluftings», ellers er matfar og matmor klar for ytterligere fire-fem turer senere på dagen. Og så er det barna deres som tar meg med, eller jeg dem. Jeg har vurdert å innføre klippekort for innvilgelse, hva sies om et kotelettbein per kilometer?

  All mosjon og trasking tar på for en gammel adelsgutt. Riktignok mest positivt, min kropp er fin og lansen klar som en ynglings. Underveis sniffer jeg selvfølgelig ganske mye. Og skvetter i busker og kratt, nesten mer enn «Den gale». Forleden observerte jeg ham gjøre just det samme, men det HAN ikke fikk med seg før i ettertid, var at brenneslene som ble tisset på, tok en grusom hevn. Det skal så lite til før mennesker ynker seg!

  I mitt liv har jeg feid mang en budeie. Nei, hva er det jeg sier?? Jeg har truffet mang en mø og tispe. Det er bedre og mer velformulert. Kanskje med unntak av kua. Ordlegger man seg feil ender mye på vrangen eller i grøften. Det jeg ville frem til, er at jeg er litt trøtt nå. Det krever sitt å sniffe i hver en stump og skritt. Og så føler jeg på tennene at man ikke alltid er velkommen lenger. Ute i flora og fauna. Jeg hater ekorn, det har jeg alltid gjort. Samt valper, som nevnt, og barn. Hvorfor vet jeg ei, men det er kanskje psykologisk betinget, da de første innbiller seg at de har like fin hale som meg. For noen nøttefjols! Rådyr har jeg derimot vent meg til; det er en haug av dem rundt der jeg bor, og de har nesten ikke hale i det hele tatt. Barn derimot, de er ikke bra. Selv uten hale. De er for små, nesten som dachs. Og så mistenker jeg dem (ikke dachsen) for at det eneste de ønsker er å dra meg i mine underskjønne ører, samt å ri på meg. Som om jeg skulle være en hvilket som helst simpel Rocinante!

  Klok som jeg er; katter har jeg også begynt å forstå; selv om de har lang hale kverker de både av- og påfugler og annet utyske som eksempelvis Einar Ekorn. «Den gale» er utrolig nok glad i pip-pip, men først og fremst spurv og linerler. Mot skjærer og kråker ligner han litt på meg, vi jager dem vekk. Det er synd de kan fly, hvis ikke hadde vi massakrert hele bunten!

(Vet Teddy at murmeldyret er
skremmende lik hans erklærte
fiende nr 1?)

  På den seneste tiden har jeg undret litt på sysselsetting i neste liv. Dersom katta klore har ni, burde vel jeg, som til og med er adlet, ha minst 15? Etter lengre tids kontemplasjon har jeg landet på murmeldyret. Riktignok har jeg ikke observert noen av dem i nabolaget, men de ligner sikkert på meg. For inne imellom måltider, sniffing, hedersbevisninger, mosjon og jakting på vederstyggelige skapninger, så er jeg god på å sove. Og et ideal å se opp til, bør man ha. Bortsett fra bjørnen, hvem sover vel mer enn murmeldyr? Hm, kanskje jeg skulle stå opp som isbjørn i mitt tredje liv, jeg er jo fysisk nesten en replika? Sannelig, og ved matfars oppgnagde tøfler, for meg ser fremtiden lys ut!

For forrige innlegg, klikk her. For forrige epistel om Teddy Lancelot, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Nei, det lurer jeg også på, de er sikkert ikke til å stole på uansett! PS. Bilde av Teddy: copyright Matfar og Matmor!