Den store froske- og musekrigen (II)

Den store froske- og musekrigen (II)

  Inne på strandbanken var det en liten kar som hadde fulgt med på tragedien som utspilte seg ute i Tigris’ vannmasser. Steinar Spissmus var kjapp til bens, og snart var han inne i muselandsbyen og fortalte om det som hadde skjedd til innbyggerne. Alle ble grepet av sinne, og bud ble sendt ut om at man skulle møtes hos Bjarne Brødsmule, Mortens far, neste dag ved daggry.

  Og der holdt Bjarne Brødsmule sin gråtkvalte tale: «Venner, stort har jeg mistet og stort har jeg tapt. Tre sønner hadde jeg, etter at min kone gikk bort var de alt på min jord. Den første ble drept av en ilder, den andre led en pinefull død i noe som menneskene kaller musefelle, og nå har altså en frosk druknet min siste, så elskede og dyrbare sønn. Kom, la oss ruste oss til kamp!»

  Og musenes hærfører, Arne Armageddon, sørget for at de ble utstyrt til kamp. Som våpen ble synåler av bronse benyttet, leggbeskyttere lagde de av ertebelger delt i to, og som hjelmer passet peanøttskall perfekt. Men froskene hadde også sine utkikksposter ute, og deres bange anelser ble bekreftet da musene sendte ut en budbringer, den uredde Silvia Sypike: Fra et pergament leste hun opp erklæringen: «Frosker; musene har sendt meg som budbringer med krigserklæring ovenfor dere, og ber dere om å ruste dere til krig; fordi de har bevitnet Kong Frode Froskelårs skjendige drap på Morten Minimus i elven. Så sloss, de av dere som er krigere!»

  Budet dro av gårde, og blant froskene brøt det i deres hjerter ut en dyp uro; de bebreidet sin konge. Men Kong Froskelår føyste det hele av som løgn og oppspinn: «Helvetia og andre sveitseroster! Dere tror vel ikke på en simpel mus? Jeg har ikke drept noen av dem, og jeg har heller ikke har sett noen mus gå tapt. Han har sikkert druknet i forsøk på å etterape våre gode svømmeegenskaper. La oss heller ruste oss til kamp som anmodet, og forberede oss på slaget her nede ved elvebanken. Når de angriper, tar vi ganske enkelt og kaster dem i elven for å møte drukningsdøden som det påståtte offeret!»

  Akkurat som musene utstyrte froskene seg. Rundt det sårbare brystpartiet tvinnet de kålblader som skjold, grener av selje ble spisset til spyd, og på hodet ikledde de seg glatte snegleskall. Snart stod en stridsklar armé av frosker ved elvebredden og svingte med spyd. Uroen var erstattet med ungdommelig stridslyst og mot.

(Zevs)

  Som nevnt før, dødsscenen, og nå også forberedelsene til krig hadde blitt observert fra oven, men ikke av hauker. Oppe i himmelen satt Zevs, Gudenes konge og eneste gjenlevende sønn av Kronos. Nå samlet han alle de andre gudene, og sa: «Hvem av dere udødelige guder vil hjelpe musene, og hvem vil hjelpe froskene?» Og med et smil mot Athene: «Kanskje du min datter, vil hjelpe musene? Så mye som de løper omkring i ditt slott, og fråtser i alle restene fra måltidene?»

  «Åh, nei du far,» svarte Athene. «Musene har gjort min garderobe stor skade. De gnager også hull på tøy og gardiner. Heller ikke ønsker jeg å hjelpe froskene, for en gang på vei hjem fra en krig, mens jeg stoppet opp i deres landsby og ba om en enkel seng for kvelden, fikk jeg ikke en eneste blund på øyet på grunn av all kvekkingen deres. Nei, la oss heller sitte her oppe og more oss over hva som utspiller seg nede på slagmarken.» Og slik ble det. Snart var slaget i gang.

  Om det store slaget skal ei sies mye. Det blir for kraftig kost, selv de mest hardføre
ville fått frysninger på ryggen. Men at det oppstod fataliteter på begge sider kan ikke skyves under verken tepper eller sandbank. Slaget bølget frem og tilbake hele dagen, snart var musene på fremmarsj, snart froskene.

  Oppe i himmelen begynte gudene å kjede seg, slik som guder gjerne gjør. Da var det at Zevs, gudenes konge, bestemte seg for å sende sin overjordiske assistanse til froskene, én eller annen ende på slaget måtte man jo få. Først sendte han lyn fra klar himmel ned i Tigris, hvorpå man straks kunne se noen underlige skapninger dukke opp på elvebredden. De gikk sidelengs, hadde pansrede skjold på ryggen, åtte ben og to klosakser foran. Det var det vi mennesker kjenner som ferskvannskrabber. Og mot denne arméen kunne ingen mus vinne, hvor enn modige og utrustet med leggbeskyttere som de var. Spyd prellet av på skjoldene, og med sine skarpe klør klippet krabbene enkelt av både musenes haler og deres tynne ben. De som ikke gikk i døden eller ble mishandlet til krøplinger, vendte seg og flyktet hals over hode. Og i det solnedgangen kom var det også slutt på en-dagers-krigen, i all ettertid kjent som den store froske- og musekrigen. Snipp, snapp, musesnute, herved er historien ute.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, samt egne irrete (?) tankeganger