Den store froske- og musekrigen (I)

Den store froske- og musekrigen (I)

  Dersom du skulle finne på å spørre noen om de har hørt om eposet «Batrachomyomachia», er min gjetning at de fleste ville ha svart nei. Det er til og med mulig at svaret ville blitt det samme om spørsmålet var om de har hørt om overskriften i dette innlegget. Men dersom noen til slutt hadde spurt om Homers «Iliaden» var kjent eller lest; ja da ville, forhåpentligvis, de fleste svart bekreftende. Så kan man diskutere om hvorvidt Homer i det hele tatt har levd, men hvis han så gjorde, er det imponerende hva han fikk til som blind mann på 700-tallet før vår tid, og: Både Iliaden og Odysséen ble skrevet på heksametervers.

  Hva har så dette å gjøre med Den store froske- og musekrigen? Vel, en god del faktisk. Froske- og musefeiden er nemlig en parodi på «Iliaden». Ingen skal si at ikke grekerne hadde humor! Når parodien ble skrevet, er i likhet med originalens opphav gjenstand for diskusjon. Noen hevder på 500-tallet (f.Kr.), mens moderne litteraturforskere har landet på en (ukjent) gresk forfatter som levde rundt Aleksander den stores tid (mao. 356-323 f.Kr.). Det foreligger antagelig flere varianter, følgende er min versjon:

Den store froske- og musekrigen

  Det var en gang for lenge, lenge siden. Det kan faktisk hende det var enda lenger siden enn det. På den tiden hvor det var flere dyr enn mennesker, og alle dyr kunne snakke med hverandre. Selv om de, som mennesker, kjeklet og kranglet om det meste.

  Nå skal det handle om det som utspant seg mellom én mus og ditto frosk, samt mange av familiene rundt dem. Det var en tidlig morgen de to møttes, nede ved elvebredden til noe som for oss mennesker kan ha fortont seg som en bekk, men som dyrene allikevel kalte Tigris. Der søkte en dydig og tørst mus tilflukt, la oss gjerne kalle ham Morten, etter så vidt å ha unngått å bli spist av en sulten ilder. Han lepjet i seg det friske vannet, da han plutselig hørte en stemme fra noen få meter ute i elven:

  «Hvem er du, fremmede? Jeg ser at du har blitt jaget, men fortvil ikke! Dersom vi blir venner, vil jeg ta deg med til mitt hjem og gi deg mange gaver. For jeg er Frode Froskelår, konge og hersker over alle frosker og rumpetroll.»

  «Jeg er Morten Minimus,» svarte den lille, «og selv om jeg har kone og barn, så blir jeg på musemunne dessverre også omtalt som Morten Muselort, siden jeg lorter så forferdelig når jeg blir redd. Men hvordan skal vi bli venner, så forskjellige som vi er? Du er vant til å leve i vannet, mens jeg lever av hva menneskene spiser, og i særdeleshet av de smulene de mister på bakken. Jeg frykter ikke mennesket, bare ilderen og hauken.»

  Kong Froskelår smilte; «Din ærlighet skal du ha kreditt for! Av meg har du intet å frykte, for vi frosker har av Kronos’ eneste overlevende sønn blitt skjenket egenskapen til både å kunne hoppe på land, og til å dykke under vann. Dette kan jeg lære deg senere, det er enkelt, bare hopp på min rygg og hold fast så godt du kan, så skal jeg bringe deg til mitt slott!»

  Morten nølte ikke - et slikt tilbud hadde han aldri fått - sprang «om bord» og holdt seg fast med forlabbene tvinnet rundt kongens adamseple. Inne ved elvebanken var det smult, men da de kom lengre ut måtte han bruke halen som ror, og mens bølgene ble høyere ropte han i sin ve til de høyere makter:

«Innerst der inne på strandens grus,
sitter min viv det det fattige hus,
og venter med barnet på smuler av brød.
Senk meg nå ei til bunnens sikre død!»

  Men i det samme dukket en vann-snok opp foran dem, hodet hevet stolt over vannflaten og med mørke øyne og den spaltede tunge på søken etter bytte. De to elvefarere ble forferdet av synet, og mens kong Froskelår dykket på instinkt og søkte ly nede på bunnen, falt stakkars Morten Mus baklengs ut i de frådende bølger, hvor han dukket under, kom opp, atter ned igjen, hele tre ganger. Men den dyvåte pelsen trakk ham til slutt ned, i døden ytret han sine siste ord: «Kong Froskelår, du feige kjeltring! Du har etterlatt meg til å dø i ditt element, men himmelen har et hevnende blikk. Mine musevenner er talløse, de vil sørge for at rettferd blir holdt!»

  Og tragedien hadde ikke gått upåaktet hen, verken til lands eller fra oven …

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Terje Vigen» (inspirasjon) av Henrik Ibsen (dersom det skulle herske noen tvil), samt egne irrete (?) tankeganger