Tull og tøys (I)

Tull og tøys

  Her følger noen små blødmer, ja, kall det gjerne vitser eller historier, både om molboer og andre:

  Før i tiden hendte det at presten besøkte skolen for å se om elevene hadde lært nok i kristendom.
  En gang kom presten inn i en skolegård og traff en gutt han kom i snakk med.
  - Og vet du hvem det var som sloss mot kjempen Goliat? spurte presten.
  Gutten ble forfjamset og stammet fram at han ikke visste det, men det var i hvert fall ikke ham!
  Presten traff læreren og fortalte historien. Læreren svarte at den gutten ofte var innblandet i slåsskamper, så det var sikkert han.
  Nå ble presten virkelig forskrekket over hvor lite folk på denne skolen kunne av bibelhistorien, og han gikk inn til rektor for å klage. Rektor hørte alvorlig på hva presten fortalte om elevens og lærerens svar. Så sa han:
  - Nei, den gutten kjenner jeg godt. Vel er han fæl til å slåss, men sier han at han ikke har gått på kjempen Goliat, så er det nok sant.

  Midt på torget i en by i molboland ligger to kirker. Begge to har klokker, men de to klokkene viser aldri samme tid. En turist spurte en molbo han traff om hvorfor de to klokkene ikke viste samme tid.
  - Det må du vel skjønne, sa molboen, - hvis de viste likt, hadde vi jo klart oss med én klokke.

+

  En eldre mann reiste ut på landet for å finne noe vakkert han kunne male. Han kom til en gård der frukttrærne stod fulle av epler, pærer og plommer i de fineste farger. Maleren traff damen som eide hagen og spurte om han kunne få male de vakre frukttrærne. Det fikk han, og maleren takket for vennligheten.
  - Ikke noe å takke for, sa damen. - Det er egentlig jeg som skal takke. Trostene er så leie til å spise av frukten min. Jeg hadde tenkt å sette opp et fugleskremsel, men det trenger jeg jo ikke nå når du sitter her!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Calli Thaugland: «Hundre gjenfortellinger», Gyldendal norsk Forlag, 1995.