Kirkens ølmisjon
Jeg er usedvanlig snurt. Nærmest
indignert! Et forbasket regnvær gjør det ikke bedre. Mørkere enn i helvete er
det også denne desember morgen i 2025. Ikke en eneste liten snøflekk lyser opp.
På vei opp til min faste dagligvarebutikk putrer jeg lik en vulkan i emning.
Over det jeg i går ble fortalt.
(Selvportrett, anno 2046) Gutta på Kiwi er alltid
hyggelige mot meg. Pussig nok de få jentene som jobber der også.
Jeg går rett på sak:
- Er det virkelig sant at øl som er i ferd med
å gå ut på dato, i motsetning til alle andre varer, ikke kan selges til halv
pris??
- Jo, det stemmer dessverre, sier
butikksjefen, en usedvanlig jovial sørlending. Riktignok ihuga fotballsupporter,
en uting, men nesten like tørst som meg. Han tilføyer litt vemodig: Det er
disse politikerne…
- Men hva gjør dere da?
- Vi heller det ut. Se bare her; en
pall med Ice Lite som går ut på dato neste uke. Ingen drikker det. Ikke er det
lettøl heller, minst 4.5% alkohol. Verste er at vi ikke får lov til å gi det
bort. Selv før jul!
Sorgfull over denne store fortrydelse
forlater jeg ølets kirkegård ulende lik en døende gnu, og mer deprimert enn en
fjøsnisse med surkål i truten.
Et par uker senere står jeg opp
fra de dødes surmuling. Jeg kjenner da noen i Kirkens Bymisjon? Jo! Hun er både
vennlig og dyktig. Utrolig nok lytter hun til mine forslag, og lover å videreformidle
dem til høyere makter. Tross alt snart jul. Som sagt så gjort, alt er såre
velstand.
Hadde det bare ikke vært for disse
kronidiotene som styrer landet. Alt som innebærer idiotiske statlige investeringer, økte avgifter og skatter, nye forbud, forskrifter og påbud vedtas i i et halsbrekkende tempo, det motsatte tar
en evighet. Er det rart folk ikke får ender og gjess til å møtes, eller at man får vondt i halsen? Skjønt; kun
fire regjeringer, et par biskoper og en pave senere er i alt i boks!
Så; en sommerdag i 2046 sitter
jeg sammen med en del svirebrødre på trappen utenfor Trefoldighetskirken (kun 140
år etter at min gamle venn Henrik Ibsen parkerte der, riktignok innenfor på
lid de parade), vi nyter alle halvlitere pils snart utgått på dato. Så gratis
som det går an å få noe i Norge, panten må vi selv stå for. Men det kan vi leve
med, og det er fremdeles en del igjen av pallen som blir avlevert hver fredag.
Velkommen skal dere være! Den
siste kamp i mitt lille liv har blitt kronet med hell, det ble nærmest en
stadfestelse på at selv drukkenbolter passer inn i himmelen. Og hvorfor skulle vi
ikke det? Jeg har til og med blitt kjent med en pensjonert nonne ved navn Donna
dei Tuffi. Riktignok prekes det til tider om Den siste Salve, men på den annen
side konsumerer hun lett en karaffel altervin eller to. Signe Kirkens Ølmisjon!
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilder: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten
utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Mitt mantra; Oscar Wilde: «Vi ligger
alle i rennesteinen, men noen av oss ser på stjernene!» Nå også med moralsk
støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje,
samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals).
