Hundene som ble satt i fengsel

Pep the black

  Året er 1924, vi befinner oss i Pennsylvania, USA. Nærmere bestemt Eastern State Penitentiary i Philadelphia. Ikke et hvilket om helst fengsel, blant de som er kjent for å ha sonet tid der er Al Capone. Uansett, dette år ble en ikke riktig så stor berømthet buret inne: «Pep the black» som han ble kalt, ble dømt til livsvarig fengsel uten mulighet til løslatelse på prøve. Pep fikk fangenummer C 2559. Det var Pennsylvanias guvernør Gifford Pinchot som sørget for den harde straffen, Pep ble anklaget for å ha drept guvernørens katt. Det hører med til historien at han var uskyldig, samt at han var en svart labrador.

(Pep)

  Pep var riktignok en ganske rampete hund, han var kjent for å gå løs på guvernørens sofaputer i hjemmet hvor Pep også bodde. Men noen katt drepte han ikke. Imidlertid var guvernøren tilhenger av tanken om at innsatte kunne bli reformert og rehabilitert, og han hadde hørt at hunder kunne brukes som terapi i fengsler. Lei av å stadig måtte skifte ut sofaputene, tenkte guvernøren at Eastern State Penitentiary kanskje var en grei måte å få Pep ut av huset på. En lokalavis snappet opp nyheten om Peps overførsel til fengsel, og kunne ikke dy seg for å dikte opp historien om kattedrapet og den livsvarige «dommen». Pep endte opp i fengselet, riktignok ikke som ordinær «fange» selv om han ble avbildet med fangenummer rundt halsen. I stedet fikk han løpe fritt rundt på fengsels-området og bidro som den søteste moralske motivator man hadde sett i manns minne. Guvernør Giffor Pinchot mottok tusenvis av brev, i mange av dem ble det protestert mot den harde «straffen».

Teddy the polar bear

  95 år etter at Pep havnet i kasjotten i USA, kjører en patruljebil gjennom Oslos mørke gater. Våren har meldt sin ankomst, men nå er det like før midnatt. I politibilen sitter to betjenter og kjeder seg. På denne kanten av byen er det vanligvis svært stille, en vanlig hverdag hvor de aller fleste har gått til sengs for lengst. I det samme lyser frontlyktene opp noe i veikanten. Bilen setter ned farten, de to blir sittende og stirre.

  - Hva i svarte granskauen? måper den ene betjenten.
  - Kan det være en bjørn? undrer sjåføren. Han trykker på en knapp på dashbordet. Fra høyttaleranlegget spraker det som en gammel radiosender.
  - Charlie, Ecko Foxtrot PV40 til sentralen. Knutsen & Ludvigsen her. Kom inn, vi har en observasjon av dyr i ferd med å forgripe seg. Sentralen, kom inn og over!
  Noe tid går. Ny spraking.
  - Sentralen her. Hva slags dyr er det snakk om, og hva slags forgripelse dreier det seg om?
  - Vel, det ser nesten ut som en … som en liten isbjørn. Han er nærmest limt fast til en telefonstolpe. Over!
  Mer tid går. Når sprakingen slår inn igjen høres også noe som minner om lavmælt fnising.
  - Jaha, hvor befinner dere dere? På Grønland?
  - Knutsen til sentralen. Grønland?? Vi er på Slemdal!
  - Vi spør bare fordi det er mer vanlig med isbjørner på Grønland.
   Mellom spraking i bakgrunnen høres nå noe som umiskjennelig minner om latter.

4 minutter tidligere

  Utenfor en enebolig i samme bydel sitter en frustrert kar ute på trappen. Sent på kveld og så får jeg ikke slippe inn! Har de glemt meg? tenker han. Og trekker inn frisk vårluft.

  - Milde Helvetia, store stå og kålrabi, bananlikør og fire svinekoteletter! Det er jo parfymen av Lexi, min utvalgte!! Duften av min kjære i løpetid!!! Jeg må, jeg må, så byder meg en stemme og et molekyl i snuten!

(Her med halsbånd)

  Og med disse bevingede ord setter 43 kilo hundemuskler seg i bevegelse. Teddy, en brande av typen Golden Doodle (i nabolaget kjent som «Teddy uten filter») akselerer som skutt ut av kanon opp Jegerveien, brekksladder inn i Ekornveien, skrenser til høyre opp og ned Tennisveien. Nederst der bremser 42,5 kilo muskler og en halv kilo tunge så brått opp at han med nød og neppe unngår å flerre opp asfaltdekket og klaske inn i en telefonstolpe.

  -Åh, nirvana! Mumler og sikler han for seg selv. Men hvor i huleste er dama mi?
  Men det er bare lukten. Teddy har fått med seg den, men ikke at kjæresten og Golden retrieveren Lexi, som han har drømt om å gjøre svanger i flere hundeår enn han kan huske, ja hun har i likhet med resten av nabolaget gått og lagt seg for lenge siden. Men duften hennes henger fremdeles igjen på stolpen. Han kan ikke dy seg, og gjør en jukkapalme-bevegelse med påfølgende omfavnelse. I det samme blir han blendet av to frontlykter.
  - Hva i svingende beltedyr? Kan ikke en stakkars kar få sniffe i fred?

Oslo politisentral slår inn.
  - Ok, Knutsen & Ludvigsen. Dere får taue ham inn til sentralstasjonen. Les ham rettighetene og meddel at han vil bli siktet i henhold til straffeloven § 143 om «usømmelig adferd», herunder ledd 16b om «blotting». Og gutter, dere behøver ikke hugge ned telefonstolpen. Så sørg for at det ikke blir noen fliser i redskapet hans.
  I bakgrunnen på sentralen høres uhemmet latter.

Epilog

  Det hele endte godt. Teddy ble frivillig med inn i politibilen. I et øyeblikk av klarhet kom Knutsen & Ludvigsen utrolig nok til at det ikke var nødvendig å «bure» ham inn, siden han var så medgjørlig. I stedet kontaktet de Falken som på tross av manglende halsbånd klarte å spore eierne opp. Det viste seg at Teddy var utstyrt med «chips», allerede kort etter midnatt var «beileren» gjenforent med sine «fosterforeldre». Mot et lite honorar på 650 kroner. Men Knutsen & Ludvigsen går den dag i dag under kallenavnet «Isbjørnjegerne», til stor forlystelse for kollegaene.

Kilder: Pårørende og Szilvia

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.