André Bjerke

André Bjerke

  Det jeg liker best med dikteren i beskrivelsen fra Wikipedia?: «Jarl André Bjerke (født 30. januar 1918 på Grefsen i Oslo, død 10. januar 1985) var en norsk forfatter, gjendikter, lyriker og sjakkspiller.» Jo, det siste! Vel kanskje ikke bare det, men dog. Jeg må dessverre innrømme at jeg ikke har lest hans «Spillet i mitt liv» fra 1968. Hans Olav Lahlum omtalte den slik: «En av tidenes mest underholdende sjakkbøker på norsk». Den ble i 1999 kåret til århundrets beste norske sjakkbok.

  Alle, i hvert fall vi nordboere, har et forhold til Bjerke. Muligens mest gjennom dikt. Han skrev dikt og bøker både for barn og voksne. Romaner og hørespill også, i tillegg oversatte han mye av Shakespeare, Goethe og andre. Flere kriminalromaner begikk han, hvorav «De dødes tjern» fra 1942 ble filmatisert. Den minnes jeg vagt å ha sett som barn eller ungdom (svart og hvitt var det den gang); «veldig skummel!». Romanen kom forøvrig i 2004 på andreplass i en kåring av Norges beste kriminalroman, knepent slått av Jo Nesbø («Rødstrupe»).

 Nedenfor en gjengivelse av skaldens dikt. Beklageligvis (eller naturlig nok?) har jeg i mange år funnet hans dikt litt tunge, eller alvorlige. Men det er nok fordi jeg ikke har lett godt nok eller søkt i dybden. Hvem har ikke lest «Du skal være tro». Muligens bare blander jeg ham av en uforståelig grunn sammen med Arnulf Øverland, det hadde ikke forbauset meg det ringeste. Uavhengig av det, er det ikke tungsinnet fra siste verdenskrig jeg først og fremst ønsker å fremheve her. Skjønt litt alvor må det bli. Men mest det festlige, eller selvironiske! Bjerke lengtet etter barndommen sies det. Imellom kom Kong Alkohol inn i festivitasen, han skal til tider ha vært litt tørst.

  Før gjengivelsene; også Bjerke mottok flere priser for sin ufattelige produksjon: Bastianprisen, Rivertonklubbens ærespris for å nevne et par. I 1983 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.

Utdrag fra titteldikt av «Syngende jord» (1940):

Livets mening er:
Døgnfluens korte jag
ut mellom himmel og trær.
Brenne, bli aske, forsvinne . . .

Brenning (hele diktet)

Dét er liv: å beruses
i timene korte og søte
dypt i din deilighets vår -

Å bli til et hav som går
et annet hav i møte
gjennom det ensomme rom -

Å bli til en brenning i frådende skum.
Hav mot hav!
Å knuses
og synke i fredens favnende grav - - -

Fra «Fakkeltog» (1942)

Drikkevise (hele)

En sang til deg, du mørke ville drikk!
En sang fra jordens tørsteste poet
til deg - som ødsler i et øyeblikk
med hele livets glemte deilighet!
En sang til deg, du underlige vann
som lar min lykke leende bli til
og tenner i mitt glass den nye brann
av tusen druers hemmelige ild!

En takk til deg, de blinde gleders vin,
for alt jeg i min fattigdom har fått -
Hva gjør det at jeg bor i en ruin
når dine løgner gjør den til et slott?
Du gjør en tiggers hytte til parnass
og kroner lasaronen til en prins;
du feirer ham i fakkelrøde glass
som fyrsten av sekundenes provins!

En skål for deg som synker i mitt bryst,
du gavmilde venninne som igjen
skal møte mine tørste leppers lyst
og strømmende og salig gi deg hen -
Se, flasken som din grøde rinner fra,
har elskerinnens linjer i sin kropp
der dine netters elskere skal ta
hva du kan gi - til alt er drukket opp!

Kom, alle venner av den store rus,
dens dype visdom og dens ufornuft -
Ikveld går livets stjerne mot vårt hus
og senker seg i vinens beske duft!
Inatt, barbarer, er vårt stevne satt.
Inatt skal gleden aldri mere dø . . .
Kom, jordens seilere, legg ut inatt
i eventyr på vinens røde sjø!

Fra «Eskapader» (1948)

Brannmannen og elefanten (Hele)

Det var engang en elefant
som da zoologisk have brant,
ble reddet meget elegant
            av byens brannkonstabel.
Litt brannbeskadigt ble den jo
og blødde meget snabelblod,
men ellers var den like god
            og like presentabel.

Så ble den solgt. Naturligvis
til en betydlig nedsatt pris:
den gikk for fem og femti flis
            til byens brannkonstabel,
og hvis man gjerne vite vil
hva han benyttet Jumbo til,
så var det til å slukke ild
            med vannet i sin snabel!

Den brannmann jeg besynger her,
var usedvanlig vennekjær
og var en trofast venn især
            av visse sterke drikke,
en livets venn av livets vann,
så man må si at vel var han
en avholdt mann - men avholdsvann,
            det var han avgjort ikke!

Nei, tvert imot: han tørstet så
at alle glass ble ham for små,
og større glass var ei å få . . .
            Da kom som ved et under,
en lys idé på lynvisitt,
og samme dag var Jumbo blitt
til snablen fylt med akevitt
            og politur og dunder!

Vår brannutslukningselefant
som jo fra før var flammevant,
ble alarmert når strupen brant
            hos denne brannkonstabel.
Se, hjelp er nær når nød er størst,
og Jumbos jobb ble fremst og først
å slukke brannkonstabeltørst
            med spriten i sin snabel.

Hver gang vår brannmann, smerteblek,
stod slått i livets hårde lek,
gav elefantens apotek
            ham stadig trøst og lise,
og derfor var han uavbrutt
så glad som Bjørnsons glade gutt,
men akk, det er en tragisk slutt
            på denne muntre vise.

Ti, venner, vit: så langt det kom
med denne mann jeg synger om,
at han drakk elefanten tom
            til aller siste slanter.
og derpå ble han båret vekk
dit hvor man ser - o, dype skrekk! -
            de hvite elefanter.

Så ble da dette livets sum:
han døde av delirium;
nu ligger han i kisten, stum,
            mens ut sin rus han sover.
O, drikkebror, som drikker nu,
kom denne stakkels mann i hu,
ti sådan ender også du
            før denne natt er over!

Til slutt og ganske passende (syntes jeg), fra samme samling:

Den siste glede (hele)

En mann som følte seg litt slapp og dårlig,
ble undersøkt av legen, doktor Stø.
På mannens spørsmål: «Er det svært alvorlig?»
lød legens svar: «De er så godt som død.

Men vil De leve, må De ikke drikke
en dråpe alkohol av noe slag,
og røke må De selvsagt heller ikke
og aldri mere ha en arbeidsdag.

Hva kvinner anbelanger, må De sky dem
og unngå all affekt. Det lyder hårdt,
men jeg må også konsekvent forby Dem
teater, kino, bøker, spill og sport.

En regel De må nøye overholde
er den: spis aldri mat som smaker godt.
Dieten blir: en avkokt fiskebolle
og ett glass vann pr. dag. Har De forstått?»

«Ja takk,» sa mannen tappert. «Men jeg vil at
det ikke her på noe legges skjul,
så svar meg, kjære doktor, er det tillatt
for meg å ha et juletre til jul?»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: André Bjerke: Samlede dikt (I), H. Aschehoug & Co., 4. opplag 1988, Wikipedia