To og en halv tusseladd pluss frosk

To og en halv tusseladd pluss en gammel frosk

  Det er julaften i Roma. Nærmere bestemt året 1865. I mitt vikariat som usynlig observatør får jeg øye på en liten unnselig kar med bustete svart skjegg og hår. Han ser ut som nettopp å ha stått opp etter å ha tilbragt natten stående på hodet i sengen. Han har i det minste kledd på seg. Selv med platåsko og flosshatt virker han fremdeles ganske liten.

  Jeg legger merke til at han smiler litt skjelmsk. Der han sitter i en lenestol og betrakter en annen tass av en kar. Sistnevnte er omtrent like bustete på håret, men har i stedet for skjegg en skobørste av en bart. Mange år senere skal alle kjenne dem igjen på frisyren, dog med den endring alderdom medfører; skjegg, bart og hår har blitt grått.

  Bygningen jeg befinner meg i er Den Skandinaviske Forening i Palazzo Correo. I det samme slår det meg hvorfor han smiler. Ikke fordi han ser at den andre tusseladden er i ferd med å dra ut Kierkegaards «Enten - eller» fra bokhyllen, men det har demret at den han myser mot faktisk er lavere av vekst enn ham selv. I 1865 var det ikke så mange han hadde truffet som var det. Noen år tidligere, i april 1852, hadde han gleden av å treffe H.C. Andersen i København, som med sine 185 cm på strømpelesten ruvet nesten som Himmelbjerget. De to ble pussig nok venner, om enn ikke nære. Da betrakteren på en gjenvisitt i 1870 omfavnet den store eventyrforfatteren, skal man ikke se bort fra at han fikk Andersens adamseple midt i fleisen, eller kanskje, skrekk og gru, at «frukten» lagde en bulk i flosshatten hans.

  Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at under flosshatten anno 1865 befant Henrik Ibsen seg, og objektet han betraktet var Edvard Grieg. Dette var begynnelsen på Ibsens gylne periode, etter år med motgang, vannsmekting, frustrasjon og til dels selvforskyldt fattigdom. I hvert fall det siste. Som direktør ved flere av Norges største teatre hadde han, under forholdene, fått godt betalt. Mer enn 10 ganger årslønnen til vanlige arbeidere. På tross av provenyet pådro han seg stadig større gjeld. Frustrasjonen bunnet ikke bare i hissige panthavere, men at han hverken ble verdsatt som dikter eller dramatiker. Til og med latterliggjort, dagspressen var like nådeløs da som nå. I april 1864 hadde Ibsen fått nok, han emigrerte og ble i utlendighet 27 år. Romas klima, historie, kultur og yrende folkeliv gjorde underverker. Selv om det denne julen riktignok var noen skarve måneder igjen til det definitive gjennombrudd med «Brand». Det bør kanskje tilføyes; også Ibsens kreditorer hadde fått nok, Ibsens «bohave» ble solgt på tvangsauksjon i juni 1864. 

  Tilbake til Den Skandinaviske Forening i Roma hvor den 161 cm høye Ibsen sitter og betrakter den kommende verdensberømte komponisten Edvard Grieg. Grieg ble 152 cm høy på litt andre strømper enn H.C. Andersens, og to centimeter lavere enn sin tilkommende kone Nina. På dette tidspunkt er Grieg bare 22 år, Ibsen 37. Hva de to snakker om denne julaften vites ikke, men i henhold til Grieg holdt Ibsen en flammende tale under middagen. På julaften var barn også invitert, Ibsen hadde sikkert med seg Suzannah og Sigurd, pjokken da seks år gammel. Første juledag derimot var det fritt frem for «ungkarene» i foreningens «restefest». Hverken hunkjønn eller barn fikk adgang. Grieg noterte lakonisk i sin dagbok: «Ibsen sprøitefuld.»

  Bortsett fra at jeg har pløyd gjennom Griegs dagbøker, og som de fleste andre lyttet til en del av hans musikk, kan jeg ikke så mye om ham. Det er litt trist. Jeg har ikke vært på Troldhaugen engang. Uansett, der flyttet ekteparet først inn i 1885. Det fortelles at Grieg hadde en komponisthytte nede ved vannet, hvor han satt på Beethovens klaversonater for å rekke opp til tangentene. Den ene berømthet skal altså ha elevert den andre til å begå mesterverk som «Bryllupsdag på Troldhaugen» med flere. Det høres ut som en vandrehistorie, men det er da hyggelig å tro på eventyr en gang iblant.

  Hva med frosken og den «halve» tusseladden? Vel, etter sigende skal Grieg alltid ha tuslet rundt med en liten leirfrosk i lommen. Før han gikk på scenen for å dirigere eller spille gnikket han på den. Med andre ord en lykkefrosk. Det skulle Peer Gynt ha visst, han hadde nok kysset den! Forresten, det er vel mer sannsynlig at susset hadde kommet fra Anitra. Uansett, de vordene geniene var altså mindre av vekst, men, om ikke fysisk, så vokste de sannelig seg store. Kan det hende det var fordi: «Det stod kvinner bak»? Den dag i dag skal forøvrig ekteparet Grieg fremdeles holde til på Troldhaugen. I hvert fall kattene Nina og Edvard, den ene hvit, den andre svart, visstnok luskende omkring med eget oppholdsrom oppe i tårnet. Om de jakter på mus, troll eller frosk sies det intet om.

  Den «halve» tusseladd var den noe eldre Fjodor Dostojevskij, som ikke gjorde det så verst han heller («Idioten» var bare en av mange genistreker) med sine 168 cm over gulvet. Greit, det var en god del nærmere medianhøyden på den tid, jeg håper Fjodor har meg tilgitt. Det er ikke kjent om Ibsen noen gang traff «Dosto», selv om de oppholdt seg samtidig i Dresden under perioden august 1869 frem til juli 1871, og begge frekventerte kaféen på Brühlsche Terrasse. Det har blitt foreslått at de hadde forskjellig døgnrytme …

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Ibsen-kronologien, Wikipedia, Nrk.no (Troldhaugens lille kjempe)