Ble visst ikke helt
ferdige med diktere. Einar Andreas Økland (født tidlig i 1940) er også psykolog,
essayist, dramatiker, forfatter og kritiker. Han skriver på nynorsk. Men ikke
alltid, selv om han debuterte med diktsamlingen «Ein gul dag» i 1963, så hadde
han en «snikdebut», hans aller første dikt ble nemlig publisert i Haugesunds
Avis lille julaften 1959 (tenke seg til, nøyaktig 100 år etter at Sigurd Ibsen ble født!). Nittenåringen uttrykte seg på bokmål i diktet med tittel identisk med diktets første setning:
Mine veier er mange.
Jeg går dem aldri.
I hvert fall ikke til endes.
Jeg søker på tvers
og slår ofte leir
og sover i gule blomster -
helst der hvor ingen kommer.
På min ferd gjennom livet,
på let etter noe
jeg aldri har sett,
trår jeg varsom i gresset,
og morgenen etter
er sporet mitt vekk.
Jeg går dem aldri.
I hvert fall ikke til endes.
Jeg søker på tvers
og slår ofte leir
og sover i gule blomster -
helst der hvor ingen kommer.
På min ferd gjennom livet,
på let etter noe
jeg aldri har sett,
trår jeg varsom i gresset,
og morgenen etter
er sporet mitt vekk.
Det er kanskje lov
å være personlig, jeg syntes det er så flott! Tankene går til en humle sovende
i løvetann eller en smørblomst, satt ned på papiret av en erfaren skald, ikke en yngling! Mange av
Øklands andre dikt har jeg problemer med. På nynorsk finner jeg dem vanskelig tilnærmelige, i motsetning til flere andre diktere som skriver på samme målform. Men jeg skal
ikke se bort fra at jeg misforstår, ølens dybde var vel det eneste jeg noenlunde
klarte å mestre.
Okke som, her
er ett jeg fant litt festlig, fra «Vandreduene» (1968). Før det trekker jeg
hermed tilbake, ikke min tilnærmelse mot mjød, men Øklands utilnærmelighet. I
det følgende føler jeg meg hjemme:
Åtvaring
til dei som fører eit usunt liv
det er usunt å døy
det vil lett spreie seg
og bli ein mote
til slutt blir det jamvel ein vane
heilt ureflektert
det vil lett spreie seg
og bli ein mote
til slutt blir det jamvel ein vane
heilt ureflektert
og så fører det gjerne med seg
ein lei pessimisme
ein trur liksom ikkje lenger
på det evige liv
ein lei pessimisme
ein trur liksom ikkje lenger
på det evige liv
sitat slutt
Kan Økland ha blitt inspirert av Jakob Sande?
Det var det hele. Nei, jeg burde nevnt at Økland har
skrevet en stabel med barnebøker. For å begå noe slikt må man vel inneha masse
fantasi!? Og så har han fått en rekke priser, Askeladdprisen, Aschehougprisen,
Doblougprisen, Gyldendalprisen, Brageprisens hederspris for å nevne noen.
For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Einar Økland: «Dikt i utval», Den norske
Lyrikklubben, 2002, Oslo, Wikipedia
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar