Forelskelsens pris

Forelskelsens pris

  Jeg har fått dame! Man burde ikke gjøre et stort nummer ut av slikt. Diskresjon og slike greier. Så jeg må bare ile til og benevne det som det egentlig var: Et lite nummer. Men jeg kan ikke dy meg, og litt er da bedre enn intet?

  Det utrolige skjedde her forleden, en mild formiddag i mai. Hjemme hos meg. Til og med mens jeg ennå var kjedelig edruelig. Riktignok ikledd kun shorts, det i seg selv både kjedelig og skammelig, men til mitt forsvar satt jeg altså ute på plattingen min (som aldeles ikke er min, men som jeg skryter litt på meg) uten innsyn. Bortsett fra de som bor i det gamle furutreet på nabotomten, men det er tross alt noen skjærer som har bygget en anselig mengde reir, sannsynligvis en generasjonsbolig, og de regner jeg ikke med som hverken kikkere eller det som verre er. Selv om reirene mer og mer antar konturen av ørnereder.

  Tilbake til hildringen. Det var slikt det føltes. Ingen til stede bortsett fra meg i møllspist badebukse (altså ikke en gang kortbukse) med eldgammel avis ved min side. Til mitt forsvar nevnes at Sudoku går ikke ut på dato. Men plutselig står hun altså der, mindre enn en halv meter foran meg! Hadde ikke nesegrevet mitt vært rødt som tomaten fra før av, hadde den rødmet. Hun er: Brun som en eikenøtt, til og med brun leppestift. Øyne sorte og skinnende som kull. Slanke legger og ben med oransje sports-sokker på føttene, solid plantet på marken. Så sjarmerende, så taus! Jeg blir blendet.

  Men så blir jeg skeptisk. Hva er sannsynligheten for å bli oppsøkt av en vakker dame midt på formiddagen, når man selv er en forsoffen sopp både i og fra middelalderen uten noe å tilby annet enn hundemat utgått på dato og fire tomflasker i banken? Forresten, jeg har jo akkurat kjøpt fersk hvalbiff! Hun betrakter meg med sylskarpt blikk, nesten med ørneøye fra mers. Jeg unnviker å replisere sjømannsuttrykket, muligens vil hun fornærmes. Dessuten forstår jeg skepsisen, her sitter jeg; en plombert sakkosekk delvis på tvers. Sukk, hvor ble det av mitt ungdommelige mot?

  - Hei!? Forsøker jeg spakt. Intet svar. Bare dette stirrende blikk. Ikke bebreidende. Heldigvis. Nesten undersøkende. Når var en dame sist interessert i meg? Helvete, det er jo ikke lenge siden! Skatteetaten. Hva ellers? Et brusende uvesen av en påfugl uten sidestykke. Dama hadde til og med Sidensvans som etternavn. Men hun jeg har foran meg er ikke svansete, mer svingende. Litt bred over hoftene og med et vuggende ganglag. Sånn sett er det drømmekvinnen. Jeg er også ganske bred. Særlig vuggende, i hvert fall etter klokken 1600 på hverdager.

  - Kan jeg by på noe? Spør jeg halvt spøkefullt mens jeg peker mot vannskålen til Teddy, huseiers hund som jeg ved gitte og tidlige tidspunkt på døgnet går spasertur med. Fatet befinner seg omtrent 30 cm fra mine sure tær. Utrolig nok og uten å nøle vagger hun bort, bøyer seg grasiøst ned og tar en slurk! Hun ser opp, hun ser bort, hun ser tilbake på meg. Så tar hun nok en slurk.

  - Hva heter du? Skal vi bade? Jeg blir mer dristig, muligens har jeg i mente det filosofen eller hvem det nå enn var som under et besøk i Budapests mange utendørs bad skrev: «Her stilles det ingen krav til kroppslig perfeksjon, her viser man frem kroppen sin uansett om den har svellet hinsides alle proporsjoner, blir nedbrutt av revmatisme eller fått blå streker av årebrokk.»

  Så skjer noe jeg aldri har opplevd før. Gasellen nærmer seg inngangspartiet, som i et sjeldent øyeblikk er åpnet for utlufting av destruerte strømpers og annet uhygienisk avfalls odører. Hun gløtter mot meg, samtidig som hun trer nærmere dør på mer gap enn gløtt, og med et blikk gir taus beskjed om at hun vil inn!

  Jeg er beruset, selv om jeg ikke er det. En humle svinser forbi med taus beskjed om at nå må du ikke gå i honningfellen Martin! Kan det være ugler i mosen? Plutselig erkjenner jeg at jeg har ikke bad å tilby. Hverken ungarsk eller gresk. En dusj har jeg jo. Vil hun nøye seg med det? Lano for liten har jeg også.

  - Kan jeg by på fersk hvalbiff? Drister jeg meg i stedet til. Det får være måte på, samtidig som jeg innser at jeg er i ferd med å falle i hakk-i-plata-versjonen av dustete repetisjoner. Og å foreslå for en «babe» på første «date» noe så grandiost som hval?

  Men jeg får ikke svar på om hun heter Dolly, eller om hun vil ha hvalbiff med dusj til dessert. For i det samme rister hun på fjærene og flyr av gårde. Mitt savn varer dog ikke lenge, for det kan vel hende at stokkanden kommer på besøk en annen dag?

(Dolly - avbildet bakfra)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Clas Thor: «Budapest - Europas hjerte», s. 36, Tiden Norsk Forlag A/S, Oslo, 1992, Stokkanden Dolly mfl.