Gresshoppen som rødmet (del 2)

Farten i Rosa og Hektors stup mot avgrunnen var så høy at Hektor ble presset nesten helt inn i panneluggen på panteren. Som langt borte fra syntes Hektor å høre:
- Se den veien Hektor! Se bortover Hektor! Se fremover, ikke ned! Ser du ubåten Hektor??
  Endelig kunne Hektor høre. Og så tittet han den veien Rosa desperat forsøkte å få ham til. I det samme flatet de ut, ikke mange meterne fra bakken i dalen de med nød og neppe unngikk å krasjlande i. Det føltes som et mirakel at de hadde klart seg! Men hva var det Rosa hadde bablet om? Ubåt? Han kikket ørlite til siden, og det samme svakt oppover. Samme veien som han så, svingte de etter. Rosa kremtet, det vibrerte i værhårene hennes, og med spak røst kom det:

  - Jeg beklager, det var noe jeg glemte å fortelle deg. Det er du som flyr, pantere kan ikke. Det er altså antennene dine som styrer hvor vi skal. Jeg bare hjalp deg i gang med løpingen min, men så snart vi hadde nådd den riktige hastigheten tok du over roret. Bokstavelig talt kan man nesten si.

  - Jøss, kan jeg fly nå! Hektor snakket egentlig mest til seg selv. Og så forstod han at det var da han så rett nedover at de hadde gått inn i stupformasjon. Fornøyd tok han tak i sin nye lærdom, de landet mykt og behagelig på en mosekledd plett nær en bondegård. Han tittet rundt omkring, og ganske riktig, et stykke over og mot dem, kom det svevende et langt sigarformet skip. Men med periskop under skroget!!? Og hva var det som fulgte bak ubåten, et teppe og noen hodeløse fisker??

  Rosa forklarte:
- Ja, det er et underlig skue. En gang for lenge siden gikk mannskapet fra vettet. Nærmest vanvittig. Så nå tror de at de er under vann, men som du kan se er de i luften. De tror også at havoverflaten er under dem, mens det i virkeligheten selvfølgelig er bakken. Hva som driver dem frem og holder dem oppe tror jeg ikke en gang Isaac Newton ville kunne svare på.
- Men hodeløse fisk?
- Ja, flyvefisk. Nærmere bestemt tørrfisk. Og ser du de som sitter på det flyvende teppet? Det som vi også kaller snikende ullteppe?
  Hektor stirret. Og etter hvert som teppet nærmet seg kunne han skimte en broket forsamling «på dekk». En bever, en teddybjørn og en bøffel!
  Rosa fikk med seg Hektors måpende uttrykk og fortsatte:
  - Du har så rett, ikke ofte man ser en levende teddybjørn. Spør ei hvorfor, men han kalles Hunden fra Baskerville. Giganten ved siden av ham heter Buffalo Bill, mens han med de lange fortennene er som du sikkert skjønner ansatt som teppebanker. Det burde skjærene også ha tenkt på!

(Teddybjørn som baby)

  Det var mer å se i dalen i tillegg til alle trær i full vårblomstprakt. I ett av dem vokste det agurker, og under det danset små troll rundt i sirkel, alle med bleie på. De kløp hverandre i stumpen mens de skrålte: Gurk, skurk, sur agurk! Hektor hadde aldri sett maken til rumpetroll! Ved siden av bondegården stod et lite hvitkalket murhus med rødmalte kors på. Til og fra inngangspartiet strømmet en jevn flokk av frosker på krykker eller i rullestol, samt en tilsvarende gjeng vingeløse kyllinger. Man kunne også se en og annen struts med kuler på halsen.

Rosa nikket vemodig.
- Ja, en trist affære. Slik går det når mennesker har fått det for seg at froskelår og kyllingvinger er delikatesser. Det er mange triste skjebner bak både rullestoler og de vingeløse. Strutsene lider av struma, og det kan man jo ikke bebreide menneskene. Men heldigvis har de alle her fått eget pleiehjem.

  Et stykke bortenfor kunne man observere et par slanger som fektet mot hverandre. Side om side med huggormene bedrev to kolibrier kickboksing, mens en haug med spurver spilte fotball. Men det mest snodige var kanskje en elefant med hvite ører og snabel. Den hadde halsbånd på, og ble leid rundt av en diger katt. Men selvfølgelig ikke så stor som Rosa. Hektor så spørrende på henne.

  - Dumbo var litt uheldig som liten. Han hadde snabelen så langt nede i et spann med fløte at også ørene fulgte etter. Fløtepus bare passer på så det ikke skal skje igjen. For da blir bonden surere enn sylteagurktreet. Men fra nå av min venn, krev ikke at jeg alle gåter skal klare, mitt kall burde helst være som ditt; spørre, ei å svare.

  Ikke før Rosas utsagn var endt, ble det i det samme stund mørkt på himmelen - og det midt på klareste dagen! En summing kunne høres i det fjerne. Ikke fra fuglevinger, heller ikke fra bier, humler eller veps. Igjen hørtes et voldsomt tordenskrall fra himmelen, nesten som da Hektor første gang traff Rosa. Og så en høy stemme:
- Haha, her får dere den åttende landeplage!

Hva var i ferd med å skje? For første del, klikk her. For neste, forsøk her.