21.09.2019

Søknaden (andre og siste del)


  Det går vinter og vår. Minst. Fremgangen har det vært så som så med. Men det skal jeg ha, jeg har blitt kjent med dette NAV-systemet. Når jeg først forstod at det ikke stod for Norsk Avvenning, så gikk det lettere. Avvenning har jeg nemlig en aversjon mot. Et enda verre alternativ hadde vært Norsk Avrusning. Så stoppet imidlertid avansementet opp. Ny arbeids- og velferdsforvaltning, det er altså NAV. For et tullete begrep, må være byråkrat eller politiker for å finne på noe slikt!




  Men jeg har vært der. På fire forskjellige kontorer. Alle kastet meg ut. Ikke noe velferd på meg. Slemme var de, selv på ferden ut! Bare fordi jeg foreslo at de kunne gå på norsk-kurs, og så kunne jeg få jobben deres!!?? På det siste kontoret var det en dame som kastet en bok etter meg da jeg fant det opportunt å forlate åstedet. Hun var dårlig til å kaste, dessuten var publikasjonen ganske tynn - i motsetning til budeien - så jeg tok den med meg. Noe skal man vel ha for tort og svie? Den har siden blitt meg kjær, jeg vurderer å sende henne et julekort og takke. «Det er aldri for sent å gi opp», med undertittel «Tristesser i utvalg».

  Det var en million NAV-kontorer å velge mellom. Bare i Oslo. Ok, kanskje en svak overdrivelse, men i hvert fall rundt 50. Først utelukket jeg alle som sluttet på a, Røa, Grünerløkka, Alna osv. Slike ord er ikke bra, bare kua, Ikea, sofa og Visa har akseptable a-endelser. En rekke filialer utelukket jeg fordi de lå lysår unna; NAV Bjerke, Grorud, Søndre Nordstrand, Østensjø, Stovner og det som i fjernere galakser befinner seg.

  Det pussige er, de sjeldne gangene man setter seg foran TV-spetakkelet, så får man tutet ørene full om at arbeidsledigheten er bortimot ikke eksisterende i dette lille land. Hvorfor har de så mange kontorer da? Uansett, jeg endte opp i en runddans mellom Ullern, Majorstuen, Frogner og Sagene. På Sagene slapp jeg bøker i skolten, men i det jeg på vei ut påførte meg sandalene jeg hadde satt fra meg utenfor i behørig respekt for det jeg trodde var en moské, hørte jeg kvinnfolket hyle etter meg:
  - Du er det mest udugelige menneske jeg har truffet. Du burde bli politiker!
  Rart utsagn, tenkte jeg. Hverken kastet eller traff! Og jeg burde vel blitt NAV-konsulent i stedet?
  Ikke særlig mer lystig da en annen ropte etter meg:
  - Du er like ubrukelig som jur på en okse!
  Det fikk meg til å minnes en melkerampe i fordums tid ved navn Tine.


  Men de ga seg ikke, det skal de ha på tross av boken. Akkurat i det jeg selv var i ferd med å slippe taket, fikk jeg beskjed om at det var opprettet en stilling kun for «petit moi». En overkonsulent til og med. Etter et års tid kom vi godt overens, ingen av oss ble jo akkurat overarbeidet av de månedlige møtene. Endelig gikk forklaringen på alle NAV-kontorer opp for meg; ett kontor for hver arbeidsledig.

  Min faste konsulent heter Bjarte Bergsprekken. En gang fortalte han at bestefaren Mysil hadde sporet familiens aner helt tilbake til Matteus Bergpreken, som levde på Jesu tid. Noen generasjoner senere etablerte et par dyslektikere det nåværende etternavn. Her skjøt jeg inn at min tippoldefar hadde arbeidet som førstetapper på et bryggeri i Drammen. Og han arbeidet så hardt at de besluttet å oppkalle bryggeriet etter ham: Aass Bryggeri. Selv om min far var venn av bryggerisjefen på Schous Bryggeri, tilga jeg ham aldri for at han «moderniserte» slektsnavnet vårt til Ås. Bjarte og jeg ble tidlig dus. Sannelig hadde vi hver vår noble bakgrunn!



(Bjarte)


  Så sitter vi en dag og utveksler erfaringer i det bunkerslignende kontoret hans. I en avdeling som heter NAV kontroll analyse Oslo. Spennende! Bjarte innleder og oppsummerer, jeg svarer på hans mange spørsmål, hvorpå han avbryter fra tid til annen når han ønsker avklaring på noe. Det er koselig.

  - Vel, Martin, nå har vi jo kjent hverandre en stund. Hvor mange jobbsøknader har du egentlig sendt?
  - Nærmere hundre!
  Ingen skal si jeg ikke har stått på.
  - Ja, nettopp - og hvor mange svar har du fått - og hvor mange intervjuer har det blitt da?
  - Ingen. Forresten …
  - ?
  - Jo, jeg ble innkalt til intervju i forrige uke til Pinsemenigheten. Men det viste seg at de bare ville gjøre narr av meg.
  - Men Pinse …?
  - Akkurat det var en glipp, jeg trodde det stod Pilsemenigheten. Men da jeg litt forsinket og svett dukket opp, satt det en kar og lo av meg fra det øyeblikk jeg kom inn døren. Han lo faktisk så mye at han fikk magekrampe. De måtte ringe 113. Ble anestesi, amnesi og hele kostebinderiet!
  - Har du noen teori om hvorfor han fant deg og søknaden din så festlig?
  - Egentlig ikke. Men i alle søknadene mine relatert til ølbedrifter har jeg ett ufravikelig krav: Til lunsj må det være tillatt å ta seg tre-fire halvlitere. Mor pleide å lese høyt for meg da jeg var liten. «Jeppe på bjerget» er min største favoritt!
  - Akkurat. Hvilke slags andre stillinger har du søkt på da?
  - Jeg husker ikke alt. Men selvfølgelig alle bryggerier, alle barer, Vinmonopolet, Blåkors, Universitetssykehuset i Oslo og Røde Kors …
  - Hvorfor de tre siste?
  - Blåkors regner jeg med har en del tomflasker liggende, og nå som panten har doblet seg, er det en fin ekstrainntekt. Røde Kors og UiO har masse legesprit på lager.
  - Hm. Fortsett.
  - Indremisjonen var også en bommert. Men så søkte jeg hos Stabburet og Nordnorsk tørrfisklag. Masse god snack til godt drikke vet du! Selvfølgelig til Slottet som munnskjenk, Sopputvalget …
  - ?
  - Tonnevis av fleinsopp.
  - Klæburuta og Rosekjelleren …
  - Tuller du, den siste er forresten stengt for flere tiår siden?

  - Tøyser aldri. Kan du tenke deg noe tørstere enn bussjåfører på den ruten? Karsk, harsk og Ka farsken i bøttevis. Utdrikkingslaget mitt fant sted på Rosekjelleren. Alle de andre ble drukket ut, mens jeg danset iført Supermanndrakt med en vakker stripperske. Hun var så …, så lettkledd kan man si. Bortsett fra brudevalsen min er det eneste dans jeg har tatt. 

(Olga)

  - Bevares, visste ikke du har vært gift!!?
  - Joda. Tretti år siden nå. Så ville hun ha barn, men ikke sex. Man kan si vi hadde divergerende interesser. Ekteskapet ble kort. Ni måneder og tre dager etter flyttelasset nedkom hun med tvillinger. Hvordan akkurat det gikk til er meg en gåte. Men mannen hun traff skal ha vært finsk. Hun skrevet nok ikledd bjørkeris i en sauna. Derfor, i et nostalgisk øyeblikk søkte jeg stilling som bartender på Rosekjelleren. Billett merket Olga. Jeg tenkte de ville videresende brevet om gjenforening, på tross av nedleggelse. Men noe svar fikk jeg ei. Muligens har hun kledd på seg og flyttet til Rosendal.
  Bjarte ser lenge på meg. Så:
  - Martin, du er en døgenikt av dimensjoner. Du burde bli politiker du!
    Oj, den så jeg ikke komme. Også fra min eneste venn! Særlig når han fortsatte:
  - Det George Bernard Shaw sa for mer enn hundre år siden om dem gjelder fremdeles: «Han vet ingen ting, og tror han vet alt. Det peker klart i retning av en politisk karriere.»
  Jeg begynner nesten å grine. Men det kverner i knotten. Politiker? Jeg ser på Bjarte, Bjarte på meg. Og så går det et stearinlys opp. Signe spurven! Signe NAV og Olga! Neste skritt på karrieren er så godt som både nær og sikret!


For forrige innlegg, klikk her, for neste, klikk her.

(Fortsettelse - i annen drakt - følger)

Kilde: Ås' memoarer 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar